Ta tilbake morsmålet!

0Shares
Latest posts by Akhtar Chaudhry, Stortingskandidat (SV) og Ragnar Næss, forsker (see all)


Hvorfor er det slik? Bakgrunnen for disse sammenhengene er sammensatte. For det første ser det ut til at begrepslæringen, nøkkelleddet i all læring, svikter dersom pedagogikken ikke er dialogisk. Altså at den skjer i en vekselsvirkning mellom spørsmål, svar, oppklaringer, osv.

I praksis skjer dette best på et språk som er felles for lærer og elev. Videre vil også felles bakgrunn spille in for samspillet elev-lærer, og særlig i nyansene i begrepslæringen. Vi må ha en felles referanseramme for å ”treffe hverandre hjemme” i en dialog på best mulig måte.

For det andre betyr anerkjennelse av morsmål i skolen et bedre utgangspunkt for bygging av en positiv identitet enn en skole utelukkende ”på majoritetsspråket”. Bruk av morsmålet i skolen betyr å vise respekt for barnas bakgrunn. Dette virker igjen inn på læringen. Dette betyr ikke at det ikke finnes minoritetsbarn som er flinke selv om de er dårlige i morsmålet og heller ikke har morsmålsundervisning og tospråklig undervisning. Her som eller snakker vi om generelle tendenser som bør ha følger for undervisningen.


Målsettingen om å ha morsmålsundervisning for barn med minoritetsbakgrunn ble fulgt opp relativt intensivt i Norge frem til litt utpå 90-tallet. Etter dette ble morsmålsundervisningen svekket til tross for protester fra minoritetsmiljøene og fra fagfolk. Svekkelsen av morsmålsundervisningen ble til dels begrunnet med fordommer uten noen forankring i virkeligheten. Siden 1995 har SV imidlertid stått sammen med fagfolkene og krevd at arbeidet med å skape en fullgod morsmålsundervisning må gjenopptas med full styrke.


Mange kommuner i Norge har gode erfaringer med å organisere opplæring i morsmål, tospråklig undervisning samt særskilt norskundervisning som skal letter innlæringen av norsk.

Når vi snakker om ”morsmålsundervisning” mener vi alle disse tre elementene. Det finnes også godt fungerende modeller for hvordan dette i praksis skal løses når flere språk er representert i hver klasse. Det er ikke riktig at det er så ”vanskelig”, som det også ble sagt den gangen morsmålsundervisningen i Oslo ble redusert til et minimum.Her som ellers gjelder det at oppgaver kan løses dersom viljen er til stede.


Det er mye som står på spill. Ikke bare situasjonen for barn som ofte bare ”er fysisk til stede i klasserommet, men ikke lærer noe ” slik det heter i en fersk forskningsrapport. Vi vet at forklaringer på eget språk i gitte tilfeller kan gjøre hele forskjellen mellom aktiv læring og passiv tilstedeværelse i klasserommet. Men kampen står også om andre ting: skal Norge være et land som er åpent mot verden og ser betydningen av å bruke ressurser for at ungdom skal være tospråklige. Eller skal Norge være et land som under dekke av å beskyttet norsk kultur havner i en bakevje, og ikke ser betydningen av å ha innbyggere som i tillegg til norsk behersker fremmedspråk utover engelsk.


Det mest skuffende er at Arbeiderpartiet i så stor grad har valgt å ikke utfordre fordommene, men heller ser ut til å ville legge opp politikken i overensstemmelse med dem. Arbeiderpartiet har hittil ikke støttet fremleggene for å støtte morsmålsundervisningen. Politikere som burde vite bedre har lukket ørene for den kritikken mange, blant dem Sosialistisk Venstreparti, har fremført mot sviket mot barn med minoritetsbakgrunn, særlig i Oslo. Mens faginstansene peker på betydningen av et fungerende opplegg for morsmålsundervisning, tospråklig opplæring og særskilt norsk, har AP-politikerne vært med på å redusere denne undervisningen til en brøkdel av det forsvarlige. Lovbestemmelsene om at barn med minoritetsbakgrunn skal ha ”nødvendig” morsmålsopplæring er i Oslo tøyet slik at det bare dreier seg om den aller mest nødvendige opplæring for at barn mer eller mindre helt uten norskkunnskaper skal få et lite puff via et sjeldent besøk av en morsmålslærer. Dersom ”nødvendig morsmålsundervisning” skal ha noen mening i et lovverk, må det bety at politikerne tar ekspertenes uttalelser om betydningen av morsmålsundervisning alvorlig – i sin fulle bredde. Hva mener Arbeiderpartiet om dette? SV har programfestet et løft når det gjelder morsmålsundervisningen for minoritetsspråklige barn. Målet må være at barn med minoritetsbakgrunn skal være funksjonelt tospråklige. Vil Arbeiderpartiet følge oss her?


FrP, og til dels Høyre, har pekt på at foreldrene har ansvaret. Dette er ganske meningsløst dersom tanken er at skattebetalende foreldre med minoritetsbakgrunn selv skal lage alle opplegg for morsmålsundervisning. Ikke desto mindre organiseres slik undervisning i noe omfang i Oslo i dag. Foreldre og foreninger organiserer undervisning i punjabi, tamil, somali og en rekke andre språk. ”Vi ble lei av å vente på politikerne!” som en av organisatorene sa på et seminar i vår om morsmålsundervisning, organisert av Oslo SVs Gruppe for etnisk likestilling. Meningen er selvfølgelig ikke å ta ansvaret fra foreldrene. Miljøenes egen organisering av morsmålsundervisning bør gå hånd i hånd med skolens innsats.


Ønsket om å bevare morsmålet har bred dekning i minoritetsbefolkningen. Morsmålsundervisning er derfor ikke bare et virkemiddel for skoleprestasjoner, men også et uttrykk for minoriteters rett til å bevare sin kultur. Minoritetene kan kreve en rimelig del av samfunnets ressurser brukt for dette formålet. Kampen for å kreve respekt for samisk språk og kultur tok mange år i Norge, men da den ble vunnet kunne det norske samfunnet fri seg fra en skamplett. På samme måte skal kampen for morsmålene hos de nye minoritetene vinnes. Den dreier seg om respekt for mennesker, respekt for kunnskap og vilje til å bekjempe fordommer.