Med referanse til min eller din historie?

Den letteste måten for afrikanere å forstå hva som foregår rundt om i verden er våre egne historiske opplevelser og erfaringer.
Thomas Prestø, leder for Afrikan Youth in Norway
Latest posts by Thomas Prestø, leder for Afrikan Youth in Norway (see all)

I forrige uke holdt jeg fordrag for en del unge studenter som er svært opptatt av verdens problemer og hvordan disse kan løses. En av de sitatene jeg kanskje husker best er følgende:

”Det er svært viktig at vi som er vestlige, med vår kultur og våre kunnskaper om hvordan å lage ett harmonisk og godt samfunn for alle, bruker en del av vår kompetanse på å hjelpe, ja for eksempel de svarte og andre som lider under deres diktaturer og dårlige styre.”

Hm, jeg visste ikke helt hvor jeg skulle ta tak i denne. Hvis jeg puster dypt inn og trekker dypt på både Afrikas, Karibiens og Østens meditasjonskulturer (det er i SLIKE situasjoner en kan dra nytte av å være flerkulturell), vil jeg kunne pent forklare hvorfor jeg ikke kan si meg enig i overstående sitat.

Det er i første omgang interessant for meg hvordan det å være vestlig og å ha en kultur pluss kunnskaper om hvordan å skape ett harmonisk og godt samfunn for alle, her blir helt synonymt. Det er også interessant å se hvordan det å være vestlig og å ha denne kulturen blir synonymt med å være hvit, fordi de som er vestlige må hjelpe de svarte og andre som lider under, ikke andres men sine egne, diktaturer og dårlig styre. Svart er lik; dårlig kultur, lite kunnskap, diktatur og undertrykking, mens hvit er lik; bra kultur, kunnskaper, likestilling osv.

Dette blir for meg VELDIG interessant og det gjør meg oppmerksom på den enorme forskjellen på de erfaringer en gjør seg hvis en er afrikaner i motsetning til å være hvit. Da jeg tok opp dette med en del afrikanske venner så flere av dem på hverandre, lo, og utbrøt i kor:

”WHITE MANS BURDEN! Stakkars, det er tung å bære det!”

Som i alle diskusjoner og foredrag kom det opp mer enn et sitat. Et annet jeg bet merke til, var fra en annen som også gikk på samme linje. Det er her kanskje relevant å nevne at disse to studentene tok utviklingsstudier samt har tatt kurs i flerkulturell forståelse.

”filmen THE PASSION OF JESUS brakte meg til tårer, den lidelsen varumenneskelig.”

Igjen vil jeg påpeke hvilken nytte jeg har av å være kjent med ulike meditasjonsmetoder. Det er kanskje litt selvgratulerende men jeg opplevde meg selv som ekstremt høflig og diplomatisk da jeg kom med følgende svar: ”all menneskelig lidelse gir meg ubehag hvis ikke smerte”.

Grunnen til at jeg følte meg såpass diplomatisk var fordi denne studenten få minutter tidligere hadde stilt seg spørrende til hvorfor afrikanere og andre ikke bare kunne komme over slavetiden, det var jo så lenge siden og det var jo ikke så grusomt som en skal ha det til.

Jeg har enda ikke helt forstått hvorfor det er lettere for mange å identifisere seg med lidelsene til en vi ikke kjenner, som levde for flere tusen år siden, i en film produsert av en hvit man, hvor Jesus kunne vært Bergenser og samtidig totalt mangle evnen til å identifisere seg med senere og fremdeles pågående menneskelige lidelser. Videre stiller jeg meg totalt uforstående til mange nordmenns vonde følelser rundt det at Tyskland okkuperte Norge.

Jeg er ikke i hovedsaken kritisk, men blir det, når de samme 25+30 åringene som forteller om dette med tårer i øynene ikke kan forstå at det er vondt for afrikanere å snakke om noe som med arabisk og vestlig slavebinding lagt til sammen varte i 1 300 år! Tyskerne behandlet nordmenn relativt pent. Afrikanere har helt til 80-tallet opplevd lynsjing, og opplever fremdeles rasisme og diskriminering med døden til følge: SLAVERIETS ARV. Det var senest på 70-tallet at siste taterkvinne ble ”kastrert” her i Norge, og ikke mer en noen måneder siden siste kjente sak, med det mange afrikanere refererer til som institusjonell rasisme med døden til følge, Trondheimsaken fant sted. De som var slavebundne hadde 7 av 7 kriterier for posttraumatisk stress disorder.

Det har derfor ”face validity” å påstå at de som var slavebundne derfor hadde ”posttraumatisk stress disorder.” Forestill dere nå at Mary og William begge lider av ”posttraumatisk stress disorder” og skal oppdra John som også snart vil ha det.
Hva gjør dette med familiestrukturen og forholdet der? Gang dette opp med en nærmere 300 år!

Amerikanere som befant seg i Australia under 9/11 lider i dag av stressymptomer. De som da hadde direkte trussel rettet mot seg og alle de var galde i, hvordan tror du de hadde det? Gang dette med 300 år. Nå spør jeg alle afrikanere der ute: ”husker du køene hvor dere og deres forfedre kunne gå og få gratis terapi?” ikke det?

Bra, jeg var et øyeblikk svært redd for å ha gått glipp av noe viktig informasjon. Fordi 300 år med post traumatisk stress har gått ubehandlet, samt påføringen av mer stress i form av rasisme, diskriminering og krig, samt de økonomiske ettervirkningene av utnyttelse og undertrykking fremdeles får stå uadressert, så er det faktisk på ingen måte rart at afrikanere mener det er både vondt og vanskelig å ta opp Maafa (slavebindingen) og heller ikke at ord som minner dem på dette og som understreker at en ikke engang nyter nok respekt til å få lov til å velge eget navn og betegnelse som både vondt, vanskelig og unødvendig.

Mitt spørsmål til verden er: hvorfor er dette så utrolig, utrolig vanskelig å forstå for så mange hvite? Hvorfor er det så vanskelig for mange å finne frem til det stedet som utløser empati og forståelse for svarte, innvandrere og afrikanere, når de kan ha det med en rekke Hollywood kreasjoner? Er det virkelig så enkelt at disse kreasjonene likner på dem, og at afrikanere ikke gjør det?