Likestilling for minoritetskvinner

0Shares
Latest posts by Karita Bekkemellem, barne- og likestillingsminister (see all)

Jeg vil takke representanten Saera Khan for at hun tar opp et særdeles aktuelt tema.

Mitt første utgangspunkt for denne debatten er at Norge er et flerkulturelt samfunn. Det er jeg positiv til. ”Norsk” likestilling skal favne kvinner og menn fra ulike kulturer og med ulik historisk tilknytning til den tradisjonelle likestillingskampen vi har ført i Norge gjennom mange år. Norge eier ikke likestillingen. Likestilling mellom kvinner og menn er et felles internasjonalt prosjekt som bygger på at kvinner og menn skal få like muligheter og like rettigheter i alle samfunn.

Mitt andre utgangspunkt for denne debatten er at vi ikke må være redde for å trekke opp noen absolutte grenser for hva vi aksepterer av frykt for å støte noen grupper i Norge. Vi aksepterer ikke vold, vi aksepterer ikke et samfunn der kvinner føler de må velge å være hjemme, vi aksepterer ikke et samfunn der unge gutter gis større frihet enn unge jenter, vi aksepterer ikke et samfunn der denne debatten kreves holdt internt og vi aksepterer ikke et samfunn der menn legger premissene for kvinners deltagelse. Dette er universelle verdier vi aldri må la være å forsvare. Undertrykkende mekanismer kan forklares, men de må aldri forsvares. Vi skal si i fra enten undertrykkeren forsvarer sin holdning med utgangspunkt i Bibelen, Koranen eller Tanach. Religion undertrykker ikke – mennesker undertrykker.

Vi har utfordringer samtidig som vi også ser positive trekk. Vi ser at kvinner som trenger arbeidserfaring er hjemme og at barn som trenger språkstimulering ikke er i barnehage. Her virker kontantstøtten negativt og både tilhengere og motstandere av kontantstøtten bør ta dette alvorlig. Men vi ser også hvordan etterkommere av ikke vestlige innvandrere nå ligger over gjennomsnittet for de mellom 19 og 24 år som tar høyere utdanning. Og her er kvinnene særlig godt representert.

Den debatten representanten Kahn har tatt initiativet til er ikke alltid like enkel. La meg ta to eksempler:

Vi har flere ganger hatt en diskusjon i Norge om religiøse hodeplass og hvorvidt det er et uttrykk for undertrykking eller om det er et uttrykk for religionsfrihet. Er det f.eks undertrykkende om en kvinne bærer Hijab? Nei, jeg mener ikke det. Debatten som har gått de siste dagene om det er mulig å selge klær iført hijab er for meg uforståelig. Men dersom kvinner på bakgrunn av sosialt press kler seg slik at vi ikke engang kan se deres ansikt – ja da har vi passert en grense for hva jeg synes er akseptabelt i et likestilt samfunn. Det er ikke sikkert at forbud er veien å gå – men jeg ønsker altså ikke et samfunn der kvinner er så tildekket at det åpenbart legger klare begrensninger på deres sosiale liv.

Så til tvangsekteskap. Alle er for at vi skal forby tvangsekteskap. Mange vil i tillegg si at arrangerte ekteskap er et kulturelt fenomen vi som samfunn skal akseptere dersom de unge selv aksepterer det. Men hvor mange tvangsekteskap forsvares med at det var et arrangert ekteskap? Hvor mye press utsettes en jente eller gutt for press i retning av å gifte seg med den familien ønsker. Dersom en ung gutt eller jente opplever et sterkt press om å bryte med en kjæreste man ønsker å dele livet med – ja da snakker vi om en sosial tvang som etter min mening ikke er akseptabel selv om det utad fremstår som arrangert. Debatten om den tvangen som ligger i mange såkalte arrangerte ekteskap må vi ta og den angår oss alle sammen.

Det å holde en kvinne utenfor norsk språk og samfunnsliv styrker mannens makt og innflytelse over familie og økonomi. Vi vet at manglende økonomisk uavhengighet er et av de største hindrene mot likestilling av kvinner. Derfor er språkforståelse og tilknytning til arbeidslivet de mest sentrale virkemidlene for å fremme likestilling blant kvinner fra språklige, etniske og kulturelle minoriteter.

* Gjennom deltakelse i arbeidslivet oppnås kulturforståelse, språkkunnskaper og kjennskap til rettigheter og plikter, og nettverk etableres.
* Arbeidslivstilknytning gir økonomisk uavhengighet og selvbestemmelse, og om nødvendig: En nøkkel til frihet for kvinner som lever i voldelige relasjoner eller under trusler om tvangsekteskap og annen æresrelatert vold.
* Vi må også se at innvandrerkvinner er en ressurs for samfunnet. Vi må i langt større grad ta i bruk deres kompetanse i verdiskapningen, og integrering av innvandrerkvinnene, betyr også integrering av barna deres.

President,
Minoritetsspråklige barns deltakelse i barnehage bidrar til at mødrene blir kjent med det norske samfunnet gjennom kontakten med andre foreldre og barnehageansatte.

I 2006 ble det satt i gang et forsøk med tilbud om gratis kjernetid til alle 4- og 5-åringer i bydel Stovner i Oslo. Tiltaket legger vekt på å rekruttere barn som ikke har barnehageplass fra før. I tillegg drives det målrettet oppfølging av de foresatte med minoritetsbakgrunn for å sikre at også de får bedre norskkunnskaper. I løpet av 2007 skal ordningen utvides til å omfatte 4 og 5-åringer i bydelene i Groruddalen og Søndre Nordstrand i Oslo.

Regjeringen har besluttet at det skal utarbeides nye handlingsplaner mot tvangsekteskap så vel som mot kjønnslemlestelse og annen æresrelatert vold. Planene skal omfatte forebyggende tiltak, kompetanseheving, bistand ved behov og ettervern, og vil særlig ha fokus på det offentlige tjenestetilbudets rolle i det forebyggende arbeidet.

Det norske samfunnet bygger på likestilling og likeverd mellom kjønnene. Minoritetsetniske kvinner har det samme krav på å få oppfylt sine rettigheter og utnyttet sine muligheter og talenter som andre norske kvinner. Dette er et viktig budskap til alle kvinner i Norge.