Niqab – en etisk og profesjonell umulighet

Etter et intervju i vinter om mitt syn på bruk av niqab ved universiteter og høyskoler, har det pågått en omfattende debatt i forskjellige fora. Ved Høgskolen i Oslo (HiO) ble det nedsatt et utvalg for å vurdere spørsmålet.
Lars Gule, studieleder, Senter for flerkulturelle og internasjonale studier (SEFIA), Høgskolen i Os
Latest posts by Lars Gule, studieleder, Senter for flerkulturelle og internasjonale studier (SEFIA), Høgskolen i Os (see all)

Dette utvalget har nå avgitt en uttalelse som vil bli styrende for HiOs holdning til studenter med niqab.

Niqab er en religiøst begrunnet tildekking av ansiktet. Det handler om å uttrykke gudfryktighet og fromhet. Mange steder i den muslimske verden er ikke en slik ansiktstildekning noen frivillig sak, men pålegges kvinner av tradisjonelle kvinneundertrykkende grunner. I vår sammenheng handler det imidlertid om kvinner som selv har valgt å uttrykke sin gudfryktighet på denne spesielle måten.

Noen avviser at det er et problem. For meg er dette en forunderlig påstand fordi det åpenbart er slik at en ansiktsmaskering fungerer som et hinder for kommunikasjon og samvær mellom mennesker. Og dette er også niqabens hensikt! Den er ment å gjøre kvinnen som bærer den usynlig og identitetsløs for omgivelsene. Hele plaggets berettigelse ligger i at kvinnen ikke skal vise seg for andre menn enn sin ektemann. Derfor må hun usynliggjøre seg dersom hun likevel må bevege seg utenfor hjemmet.

Det er et paradoks at noen velger en slik segregering frivillig, men det har man rett til i livssynsfrihetens navn. Det man imidlertid ikke kan gjøre er å skyve de ubehagelige konsekvensene av egne fromhetshandlinger over på andre. Dersom man selv ikke vil drikke alkohol eller spise svinekjøtt er det selvsagt greit, men man kan ikke kreve at alle andre heller ikke skal gjøre det. Innebærer så det å bære niqab i en undervisningssituasjon en slik overføring av begrensninger og ubehag på andre? Etter min mening er svaret ja. Og dette er en begrensning og et ubehag man slett ikke har rett til å påføre andre.

Fordi en niqab umuliggjør en likeverdig gjensidig relasjon mellom den som bærer niqaben og omgivelsene, blir dette en umulig eller selvmotsigende situasjon, en situasjon hvor man forlanger eller forventer å bli tatt på alvor som individ – samtidig som man insisterer på å være så avsondret at man ikke framstår med personlig identitet. Klesdrakten forteller at den tildekkede ikke er til stede, ikke skal ses som kvinne, altså heller ikke som en individuell person, samtidig som vedkommende forventer om å bli behandlet normalt. Det er rett og slett ikke mulig. Dette er en situasjon som vil skape usikkerhet og frustrasjon for omgivelsene. Dette innebærer at dersom man velger å skjule seg for sine omgivelser og likevel forventer eller forlanger å bli behandlet på en likeverdig måte, så velter man konsekvensene av egen religiøs forståelse og praksis over på andre.

Dersom elever eller studenter kommer helt tildekket til en skole, høyskole eller et universitet, stilles både lærere og medelever overfor urimelige krav til endring av egen atferd overfor de tildekkede. I tillegg til den psykologiske usikkerheten som oppstår, vil lærerne blant annet måtte bruke mer tid på å lære bort til de med ansiktsslør. Medelevene vil få begrenset muligheten til reell kommunikasjon med disse jentene. På den annen side kan de jo heller ikke ønske en slik kommunikasjon siden de har valgt å ta segregasjonen med seg ut i samfunnet. En slik avvisning av kommunikasjon er i seg selv uakseptabelt for den som gjør krav på en plass i en gruppe – som jo en skoleklasse eller et studentkull også er.

Selvsagt skapes det også en rekke praktiske problemer i forhold til individuell identitet. Hvem sitter i klassen? Hvem er det som gjennomfører prøven? Dersom man sier at man kan vise ansiktet i de korte øyeblikk det tar å kontrollere identiteten, har man brutt med avsondringsprinsippet og ugyldiggjort sitt eget krav om å være tildekket fordi tildekningen bør være absolutt for alle ”fremmede” for å ha mening; eller man må forlange å bare få vise ansiktet til kvinnelige kontrollører. Det neste vil bli krav om kvinnelige veiledere.

Videre oppstår en rekke praktisk-faglige problemer om leger eller sykepleiere vil praktisere sitt fag med maske (og hansker). Det er selvsagt like umulig for en lærer å undervise med tildekket ansikt. Heller ikke en sosialarbeider kan som en maskert person forholde seg til voksne eller barn. Det kan heller ikke andre personer i offentlig forvaltning og det er vanskelig å tenke seg at private bedrifter kan bruke heltildekkede kvinner i særlig mange deler av sin virksomhet. Det er i det hele tatt vanskelig å tenke seg noen yrker man kan utdanne seg til ved norske høyskoler og universiteter, som kan praktiseres på en faglig forsvarlig måte med ansiktsslør. Det ville være faglig og profesjonelt uakseptabelt i forhold til alt vi i dag vet om mellommenneskelig kommunikasjon. Derfor bør ikke niqab tillates ved universiteter og høyskoler. (Redaktørens utheving)

Det er interessant at utvalget ved HiO stort sett er enig i dette. Utvalget vil veilede studenter som begynner med niqab slik at de slutter å bruke niqab – eller slutter å studere. Men utvalget vil ikke lage noe reglement som sier dette klart og tydelig på forhånd. Etter min mening er dette unnfallende. Utvalget har som hovedbegrunnelse for å gå imot et reglementsfestet forbud at alle har rett til utdanning: ”HiO tilbyr studieplass til alle studenter som har kvalifikasjonene som høgskolen stiller …, uavhengig av søkernes klesdrakt. Et generelt forbud knyttet til bruk av niqab vil etter utvalgets mening, være uforenlig med retten til utdanning.” Men her er det ikke snakk om en hvilken som helst klesdrakt. Det er heller ikke slik at man kan delta i undervisningen dersom man er toppløs eller naken. Opptrer man toppløs eller naken kan man – med rette – bortvises fra undervisning ved HiO. Med andre ord gjelder det allerede underforståtte regler for atferd og klesdrakt, akseptert av praktisk talt alle.

Utvalgets unnfallenhet handler utelukkende om det man ser som religiøs klesdrakt. Dermed overser utvalget at så vel oppførsel som klesdrakt kan diskvalifisere fra retten til utdanning. Den som bruker niqab demonstrerer en selvvalgt inkompetanse i forhold til studier og profesjonsutøvelse. Utvalget ser dette, men våger ikke si det rett ut. Det er ikke bare unnfallende, men også en beklagelig ansvarsfraskrivelse.