Misforhold mellom barnevernets makt og kompetanse

0Shares

Lederen i Norsk Innvandrerforum, Athar Ali, skriver i Utrop 2. juni om
mistilliten mellom barnevernet og innvandrerforeldre. Han skriver at barnevernet bruker norske middelklassesfamilier som mønster for å vurdere familier med innvandrerbakgrunn. Forståelig nok, kommer familier med en annen bakgrunn enn norsk dårlig ut i denne sammenligning.

Men det er selvsagt ikke innvandrerfamilienes omsorg for sine barn, eller mangel på omsorg som er problemet. Problemet er barnevernets teorigrunnlag og metoder. Barnevernets vurderinger av hva som er god omsorg rammer også norske familier som ikke oppfyller barnevernets vilkårlige kriterier. Flere barn er under barnevernets omsorg enn noen gang før, men barnevernet ber likevel om stadig større fullmakter til å bruke tvang.

Reportasjer av barnevernssaker som vi altfor ofte blir rystet av, er ikke ensidige fremstillinger, som barnevernet hevder, men snarere symptomer på misforhold mellom makt og kompetanse i barnevernet. Et forskerteam ved Høgskolen i Lillehammer tok for seg dette misforholdet i en undersøkelse om profesjonsutdanninger i Norge. De undersøkte sosionomer, barnevernspedagoger og vernepleiere. Forskerteamet, som ble ledet av professor Pär Nygren, mente at brukerne, det vil si barn og familier, fungerer som forsøkskaniner for fagpersoner som offisielt presenteres som ferdigutdannede, men som i realiteten kun har en halvferdig utdanning. I boken *Utakt* (Gyldendal Akademisk) foreslår forskerne radikalt nye profesjonsutdanninger på tvers av arbeidsliv og utdanningsinstitusjoner.

Barnevernets feilvurderinger kommer derfor av at etaten har for stor makt, men en altfor begrenset faglig kompetanse. Den enkelte lokale saksbehandler med sin barnevernsjef har en makt og myndighet som er ganske enestående i hjelpeapparatet. Resultater av barnevernets arbeid er ikke akkurat oppmuntrende: Undersøkelser har vist at tre av fire barn som har vært i barnevernet blir sosialklienter senere.

En bør også ha i bakhode at barnevernsarbeidernes fagforening FO er en stor pådriver for å bygge ut barnevernet, fordi det er i deres medlemmers interesse. Men i stedet for å være kritisk til barnevernets påstander om omfattende omsorgssvikt blant dagens barn, blir barnevernet behandlet med silkehansker av landets medier. Det er derfor prisverdig at Ahtar Ali tør der mange andre tier.