Også nordmenn er flerkulturelle

Ofte lurer jeg på hvorfor nordmenn snakker så mye om det flerkulturelle. Det arrangeres massevis av konferanser, handlingsplaner blir skrevet, avisene er fulle med innlegg om det flerkulturelle som ressurs, utfordring eller problem. Egentlig er det bra. Men er det ikke selvfølgelig at mennesker er forskjellige?

Også nordmenn er flerkulturelle. Ingen skal fortelle meg at en 70 år gammel fisker fra Berlevåg og en 25 år ung aksjemegler fra Aker Brygge fører det samme livet og har samme verdisyn og interesser og dermed felles kultur. Mennesker er forskjellige og det er ikke nasjonaliteten som avgjør om en har felles kultur eller ikke. Felles kultur betyr “på bølgelengde”. “Felles kultur er det som gjør kommunikasjon mulig”, som sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen uttrykker det. Jeg pleier å si at jeg som er sosialantropolog har mer felles med en sosialantropolog fra Indonesia eller Etiopia enn med en nabo fra bedehusmiljøet.

Flerkulturelt betyr for meg mangfoldig. Et vellykket flerkulturelt samfunn er et samfunn der mennesker har lov til å være seg selv og blir respektert for det – unansett om en er gammel, ung, psykisk utviklingshemmet, homofil, kristen, muslim, pønker, vegetarianer, enslig, fet, fattig, syklist, kunstner, bonde, nordlending, same eller mørkhudet.

Og med integreringstiltak og flerkulturelt arbeid menes alt som kan føre oss mot dette målet. For dette trengs det ikke alltid innvandrere. Det finnes også nordmenn som ikke er integrert i det norske samfunnet. Noen lider av mobbing og ensomhet, noen søker derfor anerkjennelse og samhold i tvilsomme miljøer. Loveleen Kumar hadde et godt poeng da hun sa på en konferanse: “Mangel av integrering kan føre til kriminalitet, det gjelder både etniske nordmenn og innvandrere.”

I Norge er det et stort konformitetspress. Janteloven må utfordres, øynene åpnes for mangfoldet som finnes. Så lenge en ikke dyrker det kulturelle mangfoldet blant (“etniske”) nordmenn vil en ikke lykkes med integreringen av innvandrere og flyktninger.

Kunnskap om “de andre” er viktig men målet må være mer likegyldighet: Forskjellighet er noe naturlig – hvorfor bry seg om det? Denne holdningen får vi ikke til uten å slutte å omtale mennesker som “kulturer”: Verden består av mennesker. Om en annen person “har en annen kultur” eller er “fremmedkulturell” – det kan du ikke vite på forhånd. Det må du må først finne ut selv. Dere. Sammen.