Et felles ombud mot diskriminering

0Shares
Avatar
Latest posts by Kristin Mile, Likestillingsombud (see all)

Diskrimineringens logikk er veldig lik uansett hvilke kjennetegn man legger negativ vekt på. Det dreier seg om å vurdere mennesker ut fra ytre egenskaper eller fordommer – uten å gi enkeltmennesket den individuelle vurdering han eller hun har krav på..

Den rettslige standarden bør derfor være så lik som mulig. Det bør heller ikke være forskjell på konsekvensene av å diskriminere på grunn av kjønn og etnisitet. Den ene typen forskjellsbehandling er ikke verre enn den andre, og den ene menneskerettigheten skal ikke rangere høyere enn den andre. Et felles håndhevingsapparat vil bidra til å sikre en felles rettslig standard; at loven blir lik for alle.

Den enkeltes rett til ikke å bli diskriminert er grunnleggende og viktig, men arbeidet med likestilling, det være seg kjønn eller etnisitet, er ikke begrenset til å forhindre diskriminering.
Men betyr det å fremme likestilling det samme for etniske minoriteter som for kvinner og menn? Ikke nødvendigvis.

Lov mot etnisk diskriminering, slik den er foreslått, har til formål å hindre diskriminering og sikre reelt like muligheter. Likestillingslovens formål er å fremme likestilling med særlig sikte på å bedre kvinners stilling. Målsettingene er altså ganske forskjellige. Innsatsen for etnisk likestilling er konsentrert om å fjerne diskriminering og de barrierer som hinder etniske minoriteter deltakelse på alle samfunnsområder. Likestilling mellom kvinner og menn går inn i maktforholdet mellom kjønnene. For eksempel har en sentral del av likestillingskampen vært å endre kvinner og menns arbeidsfordeling i hjemmet. Til dels har dette skjedd ved å foreslå tiltak som fjerner barrierer (innføring av pappapermisjon) men like viktig har det vært å endre holdninger hos den jevne kvinne og mann gjennom aktiv samfunnsdebatt.

Bruk av kvotering og andre positive særtiltak har i likestillingsarbeidet vært begrunnet ut fra representativitet: Kvinner er halvparten av befolkningen og bør følgelig ha halvparten av makten. Særbehandling av minoriteter må ha en annen forankring. Amerikansk høyesterett har nylig gitt følgende begrunnelse for å opprettholde minoritetskvotering til utdanning: “Effektiv deltakelse av individer fra aller raser og etniske grupper i vårt lands sivile liv er nødvendig dersom drømmen om ett udelelig land skal realiseres”. Så langt har ikke norske myndigheter gitt minoritetskvotering en tilsvarende begrunnelse.

Pådriverrollen til henholdsvis Likestillingssenteret og SMED er ulik. SMEDs mandat er i stor grad knyttet til rettshjelp og dokumentasjon av diskriminering, mens Likestillingsenterets rolle har mer vært å sette dagsorden og bidra til debatt. En sammenslåing kan gi nyttige erfaringsoverføringer mellom SMED og Likestillingssenteret, og slik sett styrke arbeidet for likestilling både når det gjelder kjønn og etnisitet. Men bak de ytre forskjellene i arbeidsform og prioriteringer ligger det også en grunnleggende forskjell.
Likestillingssenteret og Likestillingsombudet har gått inn i alle problemstillinger knyttet til kjønn og kjønnsroller. Vårt mandat er vidt, vi har en naturlig plass i den generelle likestillingsdebatten og vi kan ta stilling også i kontroversielle spørsmål. SMED, på sin side, holder seg stort sett utenfor den generelle innvandrings- og integreringsdebatten.

Dette er en svært viktig forskjell som regjeringens utredning ikke berører, og den reiser to viktige problemstillinger:
1. I hvilken grad er det ønskelig og nødvendig med ulike virkemidler og arbeidsformer for å fremme likestilling i forhold til henholdsvis kjønn og etnisitet?
2. Er det mulig å forene ulikhetene i ett felles organ? Eller vil det være større aksept for at likestillingsarbeidet går i ulike retninger i separate organer?

Problemstillingen gjelder mer enn kjønn og etnisitet. Det norske lovverket er i dag mangelfullt når det gjelder diskrimineringsvern for blant annet homofile og funksjonshemmede. Regjeringen har dessverre i liten grad berørt disse gruppene i utredningen.

Med flere diskrimineringsgrunnlag øker også de interne forskjellene. Det kan gi negative konsekvenser for både slagkraft og legitimitet. På den ene siden er det en fare for at man ikke klarer å ivareta den enkelte gruppes særegne behov og ender opp med å legge seg på et minste felles multiplum. Det vil svekke arbeidet for likestilling på de ulike områdene. På den andre siden kan ulike virkemidler og arbeidsformer oppfattes som forskjellsbehandling av de ulike diskrimineringsgrunnlagene og dermed svekke legitimiteten overfor enkeltgrupper. Et Ombud er avhengig av tillit fra dem som føler seg diskriminert. Et felles Ombud må derfor være utformet på en slik måte at de ulike diskrimineringsgrunner likestilles.

Tiden framover bør brukes til en grundig diskusjon om hva som skal være grunnlaget for likestillingsarbeidet på de ulike feltene framover. Her bør mange kjenne sin besøkelsestid. Jeg håper på en bred debatt med deltakelse fra brukergrupper, interesseorganisasjoner, fagpersoner, politikere og forskere, slik at et fremtidig organ tuftes på et best mulig grunnlag.