Fri rettshjelp og tvangsekteskap

I to artikler, mandag 6. og tirsdag 7. september, samt i leder samme dag, setter Aftenposten søkelyset på situasjonen til en svært sårbar gruppe - unge innvandrere på flukt fra tvangsekteskap.

likhet med Aftenposten er jeg svært opptatt av at det offentlige på best mulig måte bidrar til å støtte og hjelpe denne gruppen. Generelt vil jeg understreke at jeg åpent vil vurdere de nødvendige tiltak som til enhver tid kan sikre denne sårbare gruppen.

Å tvinge noen til å inngå ekteskap mot sin vilje er et alvorlig brudd på menneskerettighetene og er forbudt ved lov i Norge. Den som truer unge mennesker til å gifte seg skal straffeforfølges. Den som utsettes for trusler skal gis beskyttelse og bistand. Tiltakene i handlingsplanen mot tvangsekteskap fra 1999, regjeringens fornyede innsats fra 2002 og tiltakene i handlingsplanen mot vold i nære relasjoner viser at regjeringen tar disse problemene på alvor.

Det er viktig at samfunnet gir bistand av ulik art til personer som opplever tvangsekteskap/trussel om tvangsekteskap. Advokater kan ha en rolle i forbindelse med noen av de problemer denne gruppen har. Rettshjelpsloven åpner for eksempel for at det offentlige dekker utgifter til advokat i forbindelse med oppløsning av ekteskap, herunder tvangsekteskap. Det føres en liberal praksis i disse sakene.

Videre har departementet iverksatt et særskilt rettshjelpstilbud i forbindelse med straffesaker der personer har vært utsatt for trusler eller mishandling fra nærstående. Tilbudet er et supplement til straffeprosesslovens regler om bistandsadvokat, og vil dekke deler av de problemstillinger tvangsgiftede kan oppleve.

Når det gjelder den konkrete problemstilling som tas opp i Aftenposten om behovet for beskyttelse gjennom skifte av bosted, adressesperre m.v, forutsettes ungdommene å få nødvendig bistand og beskyttelse fra offentlige organer. Politiets oppgave er å beskytte den utsatte. I enhver situasjon som omfatter alvorlige trusler vil politiet foreta en trusselvurdering. Vurderingen legges til grunn for å avgjøre hvilke beskyttelsestiltak som best vil ivareta sikkerheten til den som trues. Aktuelle beskyttelsestiltak vil kunne være; voldsalarm, utstedelse av besøksforbud, adressesperre og politioperative tiltak. I særlige tilfeller, der andre beskyttelsestiltak er vurdert ikke å være tilstrekkelige for å ivareta den utsattes sikkerhet, kan det gis tillatelse til å benytte fiktiv identitet.

Den nødvendige bistand i slike saker er av mer praktisk enn av juridisk art. Rettshjelpsloven utelukker likevel ikke at det kan innvilges fri rettshjelp dersom saken byr på særskilte problemer. Fylkesmennene og departementet som klageorgan vurderer hver enkelt sak konkret, men med utgangspunkt i at søkerne primært skal få bistand fra annet hold. Dette har nå som tidligere vært gjeldende praksis på området. Det er med andre ord ikke tale om ny og endret praksis, slik man kunne få inntrykk av gjennom Aftenpostens reportasjer.

Jeg har for øvrig tidligere ikke mottatt henvendelser verken fra advokater, organisasjoner eller privatpersoner som har gitt meg grunn til å frykte at ungdommer som trenger det ikke får den nødvendige juridiske bistand. Departementet har heller ingen indikasjoner fra fylkesmennene – som behandler disse sakene i første instans – som tyder på at slike søknader har et stort omfang.

Jeg er derimot, gjennom henvendelser fra organisasjoner og privatpersoner,- gjort kjent med at det har forekommet ”lekkasjer” i saker der den trusselutsatte har adressesperre. Opplysninger, som i utgangspunktet ikke skulle være tilgjenglige for andre enn en svært begrenset krets, er allikevel gitt ut, både til offentlige og private aktører gjennom folkeregisterbasen. Jeg er ikke kjent med omfanget av dette, men uansett er dette et alvorlig problem som svekker adressesperre som beskyttelsestiltak.

Her må det offentlige gjennomgå og innskjerpe rutinene. En arbeidsgruppe er allerede etablert for å kartlegge sitasjonen og komme med forslag til forbedringer. For å sikre bedre beskyttelse for den som trues skal gruppen blant annet foreslå nødvendige tiltak for å gi offentlige, både statlige og kommunale, etater den nødvendig informasjon om adressesperre. Det vil også bli fremmet forslag til hvordan myndighetene på en bedre måte kan bistå personer som har adressesperre.