I forsøk på å rettferdiggjøre større sympati for ukrainske flyktninger enn andre, blir for eksempel afghanere på flukt ofte presentert som unge menn på en slags unødvendig luksusreise. Afghanere på flukt vil antakelig ikke si seg enige i denne antakelsen.
Foto: IOM
Det er illevarslende når nordmenn foretrekker «de nære» flyktningene. Og det hjelper ikke at det er naturlig.
785Shares

«Nordmenn er de største rasistene i Europa.» En høyst uraffinert påstand – antakelig også usann – og den er bare én av en rekke konklusjoner som kan trekkes fra en interessant forskningsartikkel skrevet av førsteamanuensis i psykologi ved Høgskolen i Innlandet, Christopher Bratt. Men påstanden har ett og annet å fare med. Det er selvfølgelig vanskelig å måle hvorvidt vi i Norge er «verst», men artikkelen gir til tider dekning for å anta at vi er mer rasistiske enn vi liker å snakke høyt om. 

Nordmenn tror på kulturell overlegenhet

Bratt har undersøkt europeeres holdninger til «de andre», de med en annen etnisitet og kultur enn majoriteten. Bratt hevder heller ikke på noe tidspunkt at nordmenn er mer rasistiske enn andre, men hans vitenskapelige artikkel Is it racism? The belief in cultural superiority across Europe er til tider likevel ubehagelig lesning, og ja, litt mer ubehagelig for nordmenn enn andre europeere.  

Bratts artikkel tar utgangspunkt i tall fra The European Social survey, som bringer data fra flere europeiske land, og han skjelner i artikkelen mellom begrepene kulturrasisme og biologisk rasisme. Med dette gir også Bratt meg rett i påstand jeg selv kom med i 2009 om såkalt «nyrasisme.» Bratt bruker ordet kulturrasisme som ved første øyekast kan sies å være den litt snillere utgaven – et uttrykk for kulturell overlegenhet – mens det blir stadig vanskeligere å finne dekning for den noe utdaterte ideen om at enkelte raser er mer intelligente enn andre, altså biologisk rasisme, populær i perioden rundt annen verdenskrig. Det blir dog klart at de to begrepene er nært beslektet. De som i undersøkelsene var tilhengere av europeere som kulturelt overlegne, hadde en tilbøyelighet til kunne støtte ideen om biologisk overlegenhet også. 

Norge skilte seg ut fra de fleste andre europeiske land. Ikke overraskende ville bare én av fem nordmenn – et lavt tall i europeisk sammenheng – underskrive på at enkelte mennesker hadde en biologisk overlegenhet over andre. Men: Hele 67 % av de spurte nordmennene hadde en klokkeklar tro på at det finnes kulturell overlegenhet. Så hvis det er noe som heter kulturell rasisme – og det er det mye som tyder på – så ligger altså Norge på Europa-toppen. 

Dobbeltstandard

Her, akkurat da jeg selv hadde tenkt tanken, trekker Bratt inn eksempelet med hvordan mange nordmenn har en hang til å ville hjelpe ukrainere fremfor for eksempel somaliere – uavhengig av hvilken av de to gruppene som måtte trenge hjelpen mest. Et godt poeng og et veldig aktuelt eksempel. 

I et intervju i forskning.no stiller Bratt, i et intervju om forskningen hans, et åpent spørsmål om hvorvidt det er rasisme når mange nordmenn vil hjelpe mennesker de opplever å ha en kultur mer lik den norske, men er skeptiske når for eksempel afghanere kommer med akkurat samme behov for beskyttelse. Han svarer på eget spørsmål ved å si at motivene ikke nødvendigvis er rasistiske fordi vi mennesker foretrekker kontakt med de som ligner oss selv. Han runder av med å si at konsekvensen i alle tilfeller ikke blir så ulik sortering basert på hudfarge, at vi har en dobbeltstandard, men at han vil være varsom med å kalle det rasisme.  

Sirkulært resonnement

Og det er herfra jeg vil ta opp tråden. For ja, om fenomenet hører inn under fanen rasisme kan selvfølgelig være vanskelig å fastslå med sikkerhet. Og muligens er det heller ikke så avgjørende om det er rasisme eller ei. Som forsker ville det jo også være lite tillitsvekkende av Bratt å fastslå at det er rasisme – og at nordmenn er de største rasistene i Europa.

Jeg vil likevel driste meg til å foreslå at det er snakk om noe mørkt, noe ubehagelig. Noe litt pinlig som Norge – av enkelte kalt fredsnasjoen – helst ikke vil ha, eller i hvert fall ikke fremheve, på CV-en. For blir ikke «vi vil helst ha ukrainere fordi vi foretrekker de som ligner på oss selv» et slags sirkulært resonnement? Litt som «jeg foretrekker taco fordi jeg synes taco smaker best».

Kulturell overlegenhet eller rasisme – samme utfall

Slik jeg ser det, er ikke det faktum at Ukraina befinner seg nærmere Norge enn Afghanistan noen gangbar forklaring. Eller jo, det er jo et faktum at Ukraina ligger nærmere Norge enn Afghanistan. Men at Ukrainas beliggenhet skal være utslagsgivende for hvorvidt vi ønsker ukrainere velkommen er i beste fall – og som Bratt sier – et symptom på at mange nordmenn tror på at det finnes kulturell overlegenhet. Og i verste fall, ja, rasistisk. 

Og nei, det er ikke mer nobelt å mene at en kultur er overlegen enn at en rase er overlegen. Resultatet blir uansett at vi kategoriserer mennesker og tildeler dem fordelaktig eller ufordelaktig behandling basert på en omstendighet de ikke selv har hatt så mye innflytelse på, så som kulturarven deres. Eller hudfargen. 

Mennesker med noen lunde samme behov for beskyttelse – nei, unge afghanske menn flykter ikke til Norge av luksusgrunner, like lite som ukrainske kvinner og barn gjør det – mottar da ulik behandling basert på kulturbakgrunn, for å si det med akademiske termer. Eller basert på hudfargen. Eller begge deler. Resultatet blir det samme. Og opplevelsen for den som utsettes for denne behandlingen blir også den samme.

Vi må ta denne nå

For hvis 67 prosent av nordmenn har «en klokkeklar tro på at det finnes kulturell overlegenhet», er det vel nærliggende å anta – slik Bratt heller ikke utelukker – at tanken på denne overlegenheten ikke er så høyt hevet over den biologiske rasismen som var populær hos enkelte rundt annen verdenskrig.   

Ja, ovennevnte er en lite lystig tanke – og den kan få enhver nordmann, akademiker som skipsreder, skomaker som børsmegler, sosialist som FrP-medlem, til å krumme tær og få lyst til å snakke om badetemperaturene i stedet for.

Men vi må ta denne nå. For mens ukrainere blir ønsket velkommen uten hemninger og spørsmål – slik de også bør – står andre som har ventet lenge og ser det skje. 

Og det er så pinlig, så vondt, så uverdig å se ansiktene nå. Ansiktene på de som har ventet i årevis på en mulighet for å kunne leve et verdig og lovlig liv i Norge. De som får avslag på søknader om familiegjenforening. De som når som helst kan bli deportert. De som må leve i en køyeseng bak murene på Trandum. De som lever i konstant angst for egen fremtid. De fra Somalia. De fra Afghanistan. De brune. De svarte. De andre.