Gøy på skolen: Hanan, Sagal og Jessica husker i storefri.
Foto: Janet Ohemeng

– Velkommen til min flerkulturelle skole!

– Vi trenger større gymsal, kunstgress på banen, flere husker, større fotballer, flere datamaskiner. Og så må vi få matteoppgaver på dataen. Sagal (12) og vennene på Tøyen skole har mange ønsker for skolen sin, men de minner lite om politikernes ideologisk ladede debatter på minoritetselevers vegne.

Publisert: 24.09.2011 09:00
Av Janet Ohemeng

Det er musestille i klasse 7A i mattetimen mandag morgen. Når de blir spurt, svarer de – gjerne flere samtidig– siden mange kan svaret. Men det er ikke for å forstyrre. De hjelper hverandre med å regne riktig.

Ellers i det lyse, åpne klasserommet sitter de fremoverbøyde med hodene dypt konsentrerte om regnestykkene. En hånd går opp i ny og ne. Kontaktlærer for klassen, Radouane Elkhou, går da bort, setter seg der det er ledig og veileder til eleven nikker i forståelse. Så senker stillheten seg over rommet igjen.

Selv når skoleklokkene ringer en halv time senere, sitter de urørlige og pent på plassene. Et kvarter senere er det spisepause. Alle blir bedt om å vaske hendene før de spiser. Sagal Hussein (12) leker med hendene under det rennende vannet, før hun så setter seg ved pulten og begynner å spise.

På Tøyen skole har 95 prosent av elevene minoritetsbakgrunn. Skolen skåret best i indre Oslo på lesing og regning i 2010.

Alle pent på rekke står
Guuled Abdiaziz (11) ser undrende ut når læreren spør om han tror at matpakken hans, brødskive med sjokoladepålegg, er sunn. Han synes i hvert fall at det er godt, og tar en stor bit etterfulgt av en god latter.

Når det er storefri, løpes det mot utgangen, guttene ler høyest, jentene går rett til jakkestativene på veggen, støtter seg opp mot veggen og tar på seg skoene. Så ber læreren, Ahmed, som har tatt over for Elkhou, om ro. Alle må stå på rad før de kan bevege seg ut mot skolegården og inn på lekeplassen. Noen kommer ikke så langt, de tullet for mye på vei ned og må vente til de andre har gått ut.

Ute i skolegården regner det så smått, men leken har alt startet. Tøyen skole minner lite om skrekkhistoriene man har hørt om skoler med 95 prosent elever med innvandrerbakgrunn.

– Skolen vår er en norsk skole med norske rammer og regler. Men, man må ta innover seg at det er en flerkulturell skole. Barna får være den de er. De får snakke språkene sine og bevare sin identitet. Fordi vi er en flerkulturell skole, feirer vi både eid og jul. Foreldrene ønsker det også slik. De ser at det handler om å respektere hverandres verdier og finne en felles løsning, sier rektor ved skolen Grethe Heen.

Samarbeid og dialog hjelper

Hun synes debatten om språkopplæring er viktig, men også det å motivere elevene og deres foreldre i å oppnå resultater.

– Mange av foreldrene her kommer fra land hvor skolen er autoritær og styrer alt som angår barna. Det gjør at en del foreldre har lite deltakelse. Så kommer man til Norge hvor det er store forventninger til foreldrene og at de engasjerer seg i barnas skolehverdag. Det kan skape en ubalanse, sier hun.

Viktig med flinke lærere

Thor Ola Engen er professor i pedagogikk. Han mener at grunnsteinen for elevene legges i grunnskolene. Mislykkes man her, risikerer man å sende barna inn i statistikken for frafall i videregående skole senere.

– Læreren er sentral, mer her enn i andre sammenhenger. Deres kompetanse må stå i forhold til elevgruppen. Allmennlærere utdannes for majoritetsgruppen. I skoler med høy andel elever med innvandrerbakgrunn trenger en lærere med en annen type innsikt, sier han.

Radouane Elkhou har undervist ved skolen i seksten år og ser ikke at det egentlig er noe problem at enkelte skoler har høy andel minoritetselever.

– Jeg har jobbet på en skole med mange etnisk norske elever, og det er ikke så veldig annerledes enn her på Tøyen. Forskjellen der var at foreldrene engasjerte seg på eget initiativ, mens her må vi jobbe litt hardere for å få det engasjementet, sier han.

Tospråklige lærere

I flerkulturelle skoler er det viktig med tospråklige lærere, mener Elkhou.

–  Det fungerer fordi elevene kan bruke sine språk om det er norsken som er problemet. Jeg kan fransk og arabisk, og da vet alle mine elever som også kan det at de kan spørre dersom de ikke finner ordene på norsk, sier Elkhou.

Han får støtte av rektor ved skolen, Grethe Heen.

– Å ha tospråklige lærere er en ressurs. Mange av våre lærere har høy utdannelse fra hjemlandet, og i tillegg har de tatt en bachelorutdannelse i Norge. Åtti prosent av barna kan språk som læreren snakker, noe som styrker undervisningen, sier han.

Rektor Heen forklarer at de nå tar steget videre fra debatten om språkkunnskaper og de problemene den høye minoritetsandelen ved skolen eventuelt måtte skape. Det som er viktig er å se konkret på miljøet elevene er i etter skoletid, mener hun. Skolen skal fungere som et kunnskapssenter og motivere barna til å finne interesser slik at de ikke havner feil miljøer.

– Vi er opptatte av nærmiljøet og satser på gode areaner etter skoletid. Vi vet at mange kommer fra hjem med få ressurser og vil jobbe med disse også etter skoletid. Skolen er i dialog om samarbeide med Det norske teater, slik at elevene kan drive med drama, og det jobbes med kor og instrumenter i skoletiden. Vi har også et skoletilbud i høst- og vinterferiene, fordi vi vet at mange av våre elever ikke drar på ferie. Derfor vil vi bygge på deres kunnskap og stimulere til interesse også når de har ferie, sier hun.

Trives på skolen

Sagal (12), Jessica (12), Hanen (12), Hassoni (12) og Guuled (11) har alle gått på Tøyen siden første klasse. De forteller at de får den hjelpen de trenger hjemme. Foreldrene støtter dem og følger med på det som skjer på skolen.

– Hjemme hos meg får jeg hjelp av mamma til norskoppgaver og pappa hjelper med samfunnsfag. Vi snakker også norsk hjemme og søskene mine og jeg hjelper hverandre hvis det er noe, sier Sagal.

På spørsmål om hvordan de trives på skolen, svarer Jessica med bekreftelse fra Hanen og Guuled:

– Jeg trives godt her fordi jeg har mange venner her. Jeg kunne ikke tenkt meg å gå på skole et annet sted, sier hun.

For mange språk

Hassoni er ikke helt enig, og mener det er for mange innvandrere på skolen.

– Jeg trives her, men jeg vil flytte fordi det er kjedelig. Folk snakker mange språk her og det er ikke alltid man skjønner hva de sier. Da kan det bli misforståelser fordi noen tror de snakker om dem, sier han.

Alle fem er enige i at det oppstår konflikter noen ganger, men Hanen mener at lærerne er flinke til å håndtere slike saker.

– Det er bra at det snakkes flere språk her også selv om man ikke forstår, for da kan man lære andre språk, sier hun.

Selv kan hun ”bare” kan norsk og arabisk. 

Bussing er et risikoprosjekt

Bussing har vært et omstridt forslag i debatten om problemene ved enkelte skoler på Oslos østkant.

Skolebyråd Torger Ødegaard (H) har vært i mot det. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV), mener alle har rett til å gå på sin nærskole, der hvor de er kjent. Dersom de ønsker det, så kan de busses. Men det skal ikke skje med tvang.

Professor i pedagogikk Thor Ola Engen mener bussing har mange variabler og bør testes grundig før det blir satt i verk.

– Man skal være restriktive med å ta barn ut av skolen og nærmiljøet. Før man gjør det burde det prøves ut, og selv da kan det ha noen virkninger som ikke er tilsiktet, sier han.  

Engen mener løsningene på utfordringene i Oslo-skolen ikke er enkle, men den må komme fra det som ligger elevene nærmest. Han forklarer at skolemiljøet og foreldrenes initiativ er en forutsetning for at elevene skal klare seg.

– Der foreldrene slipper, må lærerne ta tak, ellers mister elevene interessen. De henger bra med de første årene fram til fjerde-femte klasse, men så begynner de å falle fra, sier han.

Bør se problemet

Under valgdebatten ”møt folket” på TV2 midt i august tegnet Oslo-ordfører Fabian Stang et ganske enkelt bilde av klasseforskjellene i Oslo. Han har i flere sammenhenger snakket om å være positiv og se hvor mye hans parti har gjort for byen.

– Det er forskjell på mennesker, og vi ønsker å se hvert enkelt menneske. Vi setter inn de flinkeste lærerne, betaler dem bedre, sørger for et eget program og egen oppfølging. Men vi vil se den enkelte elev og ikke grupper av befolkningen.

Man skal se eleven. Det mener også rektor ved Tøyen skole, Grethe Heen.  95 prosent av elevene ved skolen har innvandrerbakgrunn.

– Det er politikernes oppgave å gjøre noe med den konsentrasjonen av utsatte grupper som får sosialboliger og bor på asylmottak. De styrer boligpolitikken, og derfor må de som får midler av staten plasseres jevnt over byen. Man må unngå at det oppstår opphopninger, istedenfor å snakke om bussing, sier hun.


Fra https://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/21099
Alt innhold er opprettshavelig beskyttet. Eminol.com og Utrop.no © utrop@utrop.no