Å invitere Resett og Lurås inn i debatten som en hvilken som helst annen aktør, for på den måten å normalisere ekstreme meninger og standpunkter, er latskap og unnasluntring fra de seriøse medienes og journalistenes side, skriver Assad Nasir i dette innlegget.
Foto: Stephanie Miller

Mediene kan skylde seg selv

Ytringsrommet er innskrenket, og det er langt på vei medienes egen feil, skriver Assad Nasir i dette innlegget.

Publisert: 11.10.2018 08:25
Av Assad Nasir, forfatter og samfunnsdebattant

I den pågående debatten om Klassekampen, Helge Lurås og Resett, har flere tatt til orde for såkalt «no-platforming» av høyreekstreme aktører. «No-platforming» innebærer at man ikke gir en plattform, en kanal, til aktører med ekstreme meninger og holdninger, aktører som sprer hets og fyrer opp under hat og diskriminering. Det er ikke vanskelig å være enig i et slikt standpunkt, men samtidig er jeg usikker på om «no-platforming» er en riktig strategi hvis man ønsker å bekjempe holdninger som blant annet Helge Lurås gir uttrykk for og fyrer opp under.

Ytringsfriheten er en sentral og viktig rettighet i et demokratisk samfunn. Debattene om ytringsfrihetens kår er også derfor jevnlig aktuelle i det offentlige ordskiftet. De siste årene har disse debattene blitt særlig drevet frem av høyreekstreme og innvandringsfiendtlige aktører. Når de høyreekstreme aktørene møter motstand og uenighet, reagerer de relativt ofte med at motstanderne forsøker å kneble dem, at motstanderne prøver å begrense ytringsfriheten deres. De går rett i offerrollen, noe som kommuniserer godt med hovedmottakerne av det ekstreme og innvandringsfiendtlige budskapet de formidler. Inn i denne fortellingen som de høyreekstreme aktørene dikter, er også mediene. Disse kalles ofte mainstream-meida. Men i tillegg er de fleste politiske partier, og mange av de andre samfunnsinstitusjonene, enten naive som ikke har sett sannheten, eller fiender av folket som bevisst skjuler sannheten.

På denne måten snakker de høyreekstreme ofte de sentrale samfunnsinstitusjonene ned, slik vi stadig vekk er vitne til, enten det er Trump i USA, eller Helge Lurås på Dagsnytt 18. Så hvis man går inn for «no-platforming», et standpunkt jeg for så vidt sympatiserer med, vil effekten likevel være at man bekrefter verdensbildet de høyreekstreme aktørene prøver å formidle, nemlig at de blir kneblet. Det kan se ut til at vi er fanget mellom barken og veden, ute av stand til å gjøre noe som helst. Damned if you do, and damned if you don`t.

Så man inviterer Resett og Helge Lurås til debatt i Arendalsuka, og til debatter i radio og tv. Formodentlig for å prøve å forstå fenomenet Resett. Det kan være greit nok. Men samtidig som mediene inviterer, løper de fra, eller i det minste ignorer, ansvaret sitt. Journalistene i seriøse mediekanaler trenger kanskje en påminnelse om hvorfor de kalles den fjerde statsmakt. Det er jobben deres å være vaktbikkjer, ikke pudler, overfor makten. Og makten må ikke kun forstås som den lovgivende og den utøvende makt, men mediene må også være vaktbikkjer overfor den ideologiske makten, som Resett må sies å inneha. Å være vaktbikkje innebærer blant annet å konfrontere Lurås, ansvarlig redaktør for Resett, med noe av det han velger å publisere på Resett sine nettsider. Lurås selv satt i Dagsnytt 18 tidligere i år (19.mars 2018) og ønsket seg en anstendig debatt. Men det gjelder kanskje ikke på nettsiden han selv er ansvarlig redaktør for. I en tekst skrevet av Mumle Gåsegg kunne man 24. februar 2018 lese

«Jirde Ali, spissen på det somaliske og særdeles aktivt fødende, tunge spydet som er kastet inn i Norge, var uheldig som ble født i et «shithole country», hun kan ikke noe for det.»

Teksten til Mumle Gåsegg fortsetter med flere personkarakteristikker ingen ansvarlig redaktør, eller en seriøs mediekanal, ville ha publisert. Helge Lurås publiserer. Fire dager senere, 28. februar 2018, skriver Lurås selv en tekst om Sumaya Jirde Ali hvor han bruker bortimot tre avsnitt på å karakterisere Ali som respektløs og frekk. Han går rett på person, ikke sak. Det er jo veldig ansvarlig og anstendig. Videre sier en del av det som kommer ut i kommentarfeltene, som ifølge Resett sine sider er forhåndsmodererte, også sitt om Lurås` ansvarlighet som redaktør. Men de seriøse mediene må ikke løpe fra sitt ansvar som voktere av sannheten og den anstendige offentlige debatten.

Å invitere Resett og Lurås inn i debatten som en hvilken som helst annen aktør, for på den måten å normalisere ekstreme meninger og standpunkter, er latskap og unnasluntring fra de seriøse medienes og journalistenes side. Resett og deres like må konfronteres med sine meninger og ytringer, ikke bli gitt mikrofoner for å tale nesten uimotsagt. For hver gang journalistene og mediene ikke gjør jobben sin, og hver gang alle vi andre ikke reagerer, flyttes grensene for hva som er sant, hva som er anstendig, hva som er akseptabelt. Så kan det være at vi har ytringsfriheten, med vi kommer også til å spørre; hva skjedde med ytringsrommet?


Fra https://www.utrop.no/Plenum/Debatt/33919
Alt innhold er opprettshavelig beskyttet. Eminol.com og Utrop.no © utrop@utrop.no