Foto: Facebook
- Abdinor Mahamed tildeles barnerettighetspris - 05.12.2025
- Ny kampanje tar oppgjør med hatprat i norske klasserom - 04.12.2025
- Osman hjelper andre med psykisk helse - 03.12.2025
I stykket Fraværende Helt snakker de om fedrene som kom til Norge som arbeidsinnvandrere på 1970-tallet. En generasjon som sees som fysisk til stede, men emosjonelt fraværende.
Ifølge Rohat handler forestillingen for søsteren om å skape en reise.
– Stykket er en personlig og kunstnerisk prosess, og samtidig en hyllest til vår far. Siden jeg selv tidligere har bearbeidet dette gjennom et musikkalbum, følte jeg et sterkt behov for å støtte henne i denne delen av hennes prosess. Forestillingen ble et felles rom hvor vi kunne møtes i sorgen, minnene og kjærligheten – og dele dette med andre, sier han til Utrop.
Førte til forsoning
Sommeren 2019 gikk faren deres, eller baba, bort.
– Jeg skrev et brev til ham som senere ble publisert i Altså. Det var så mye usagt mellom oss gjennom oppveksten, og da han gikk bort så brått, rakk jeg aldri å fortelle ham det jeg ville. Å skrive brevet ga meg en slags forsoning, ifølge Pinar.
Året etter ga broren ut et album til minne om faren.
– Sorgen overfor faren – men også kjærligheten – førte oss sammen igjen etter mange år uten kontakt. I vår familie har vi levd ganske separate liv: broren min, søsteren min, mamma og baba. Jeg ønsket å komme nærmere broren min, og vi fant hverandre i kunsten.
– Rundt juletider 2023 foreslo jeg at vi kunne lage en teaterkonsert som kombinerte våre uttrykk. Han sa ja, og vi fikk innvilget alle søknadene våre på første forsøk. Nå nærmer premieren seg, forteller hun.
Vanskelig tema
– Har det lenge vært et tabu å snakke om emosjonelt fraværende fedre?
– Jeg opplever fortsatt at det er vanskelig å snakke åpent om fedre som er emosjonelt fraværende, særlig i mange innvandrermiljøer. Fedre blir ofte sett på som familiens øverste autoritet, og å stille spørsmål ved deres nærvær eller mangel på det kan oppfattes som respektløst, ifølge Pinar.
Hun mener det handler om å vokse opp med sterke forventninger om lojalitet og takknemlighet overfor faren, uansett hvordan relasjonen faktisk er.
– Stillhet er ofte valgt framfor å sette ord på savn, skuffelser eller såre ord som handler om ham. Når man likevel prøver å bryte den stillheten, kan det oppleves både frigjørende og skremmende – men det er også nødvendig for å forstå seg selv og bygge nye, mer ærlige relasjoner.
Emosjonelt fravær som usynlig
For Rohat har det alltid vært naturlig å snakke åpent om slike temaer, spesielt blant venner.
– Men jeg ser at det kan ha vært annerledes for min søster – og kanskje for mange andre. Emosjonelt fravær er ofte usynlig, og derfor kan det være vanskelig å sette ord på. Kanskje har det vært et slags stille tabu som nå får en stemme.
For begge er Fraværende Helt også basert på egne erfaringer.
– Stykket bygger direkte på våre egne minner og opplevelser, og mye av materialet er hentet fra virkeligheten. Det er vår historie, fortalt slik vi har opplevd den, ifølge Pinar.
– Alle mine sanger springer ut fra ekte opplevelser med vår far. Forestillingen er ærlig og rå, og den gir publikum innblikk i en reise mange kan kjenne seg igjen i – enten som barn, søsken eller foreldre, ifølge Rohat.
Glemt generasjon
– Hvorfor ble førstegenerasjonsmennene glemt?
– Fordi de banet vei for oss som kom etter – andregenerasjonen, som tok over både språket, samfunnsrollen og oppmerksomheten. Mange av dem ble syke, og mange er allerede borte. De som fortsatt lever, har ofte viet hele livet sitt til barna og familien. Den rollen de tok i hjemmet, der de satte egne behov til side for at vi skulle få muligheter, gjorde at deres egne historier forsvant i bakgrunnen, ifølge Pinar.
For Rohat virker det som om mange av mennene levde i et slags parallelt fellesskap:
– Et miljø hvor de bar sin historie sammen, men sjelden delte den med omverdenen. Etter hvert som flere av dem har gått bort, har dessverre også mange av historiene og minnene deres forsvunnet i stillhet.
Løfter frem fedrenes innsats
For Pinar er formålet at stykket løfter frem det hun ser som fedrenes heltemodige og usynlige innsats for en hel generasjon:
– I dag har vi en generasjon som er leger, kunstnere, advokater, og som bidrar til samfunnet på mange måter. Det er takket være disse fedrene at vi har fått de mulighetene vi har. Gjennom minner, musikk og kunst hyller vi dem og gir stemme til deres historie, slik at den ikke blir glemt.
Forestillingen er gjennomsyret av våre følelser, våre spørsmål og forsøk på å forstå, ifølge Rohat.
– Søsteren min har klart å forme dette til noe universelt – noe som berører og angår langt flere enn bare oss. Gjennom musikk, bevegelse og visuelle uttrykk gir vi liv til historier som ellers kanskje ville blitt glemt. Publikum får ikke bare møte vår far – de får kanskje også møte sine egne.
