Fra basketbanen til forfatterstolen

Forfatteren, født i Ghana og oppvokst i Sverige, er tegneserieskaperen og har skrevet manuset til den nye nordiske manga-serien Maria Storm og boken Håpets reise, som tar for seg krig og flukt og håp.

– Jeg flyttet til Sverige da jeg var ni, og til Norge da jeg var 15, sier Samuel til Utrop.

– Husker du noe av barndommen i Ghana?

– Veldig godt, og jeg husker det som veldig fint, selv om det var annerledes enn Skandinavia. Vi hadde kanskje ikke de samme mulighetene, men vi hadde familie og samhold.

Svensk oppvekst

Ghana gjorde et sterkt inntrykk på Ampofo:

– Kjærligheten til å skrive bøker kommer jo fra Ghana. Jeg husker fortellingene fra min farmor om en mytologisk figur som heter Kweku Anansi.

– Hvordan var overgangen fra Ghana til Sverige?

– Jeg vil si det var vanskeligere enn overgangen fra Sverige til Norge. Det er en helt ny verden du ender opp i, hvor folk ser annerledes ut, snakker et annet språk og har en annen kultur enn deg. Så det var vanskelig å passe inn, og jeg følte meg utenfor i begynnelsen. Men etter hvert ble ting bedre.

Familien hans flyttet inn i en leilighet i Gøteborg.

– Jeg opplevde en del mobbing i oppveksten, men det var fysisk mobbing, ikke rasemotivert.

Idrett som integrering

Etterhvert som han ble eldre, ble idrett en nøkkel inn i samfunnet.

– Jeg begynte å få venner og følte meg ikke så alene lenger.

– I Norge ser man på svensker som mer politisk korrekte og kanskje bedre på inkludering. Hva er din opplevelse av den stereotypien?

– Nå spør du en som var ni år gammel da han kom dit. Hadde jeg flyttet til Sverige som voksen, ville jeg kanskje hatt en bedre forståelse. Jeg vokste opp i Sverige på 90-tallet, så det var helt andre forhold enn i dag. Kanskje var det ikke like mye fokus på mobbing og utenforskap, og at alle skulle føle seg som en del av samfunnet slik som det er i dag.

Felles kultur

Sverige og Norge deler ifølge ham mye av den samme kulturen.

– For meg var det mye lettere å forstå og kommunisere med nordmenn enn det var å kommunisere med svensker da jeg kom fra Ghana. Vi har mer felles å diskutere,
som sport, filmer og musikk. Som tenåring var det enklere å gli inn i det norske.

At Ampofo ble så god i språk som barn kan han også takke moren for.

– Jeg må gi skryt til mamma. Hun var veldig streng da vi kom til Sverige. Vi barn fikk nesten ikke lov til å snakke ghanesisk, bare svensk, og vi skulle nesten bare lese svenske bøker. Vi fikk nesten ikke lov til å se engelskspråklige filmer, bare svenske filmer. Hun var veldig opptatt av at vi så fort som mulig skulle lære språket.

– Nå forstår jeg mye bedre hvorfor hun var så opptatt av dette, men som barn trodde jeg bare at hun var gal.

– For kaldt med fotball

Forfatteren prøvde nesten alle former for lagsport i ungdomstiden.

– Jeg spilte fotball og litt håndball. Jeg prøvde innebandy, som er en veldig svensk idrett, en stund, men syntes det var slitsomt med all løpingen. Så jeg endte opp med basket.

Han var også glad i fotball, men var ikke helt med på at man bare kunne spille ute.

– Jeg syntes det var altfor kaldt, og det var før vinteren kom. Basket ble jeg veldig glad i, for det var innendørs. Høyden og spensten kom naturlig, og jeg likte at basket er fysisk. Jeg likte også fellesskapet. På en basketbane er man fem stykker, noe som gjør kommunikasjonen og samholdet bedre.

Likte alltid å lese

Ampofo er 1,91 m høy og holder seg fortsatt i god form, selv om tilfeldighetene gjorde at han endte opp som forfatter fremfor idrettsutøver.

– Selvsagt angrer jeg litt på at jeg ikke satset fullt på fotball eller basket. Samtidig, om jeg hadde satset fullt på idrett, ville jeg ikke hatt det livet jeg har i dag. Jeg ville ikke hatt den familien jeg har i dag. Vi ville ikke hatt denne samtalen.

– Hvordan endte du da opp som forfatter?

– Jeg var glad i sport, men jeg har alltid vært veldig glad i å lese. Da jeg vokste opp i Sverige, var det noe du ikke kunne gå rundt og si. Da ble du ofte sett rart på, eller til og med kunne havne i slagsmål. Jo mer rebelsk du var, jo mindre du leste, jo tøffere du var, jo mer du kom i slåsskamper – det var noe mange av barna og ungdommene i området jeg vokste opp i så på som positivt.

Inspirert av flerkulturell forfatter

Tegneserieskaperen Josef Yohannes, som er bak figuren Urban Legend, har også hatt stor innvirkning på ham.

– Jeg fikk bli med ham til Lillehammer bokfestival en gang. Han var også en av de første jeg sendte manus til. Så ga han meg tilbakemelding om hva jeg kunne gjøre bedre.

– Når skjønte du at du kom til å bli forfatter?

– Jeg tror at jeg alltid har sett for meg at jeg skulle bli forfatter. Men jeg visste ikke når. Jeg vet bare at jeg er veldig glad i å skrive og fortelle. Spesielt etter at jeg fikk barn, ville jeg skrive fortellinger som skulle inspirere dem. Og så gikk det fra å skrive for moro skyld til å leve av dette.

Opptatt av ulike sjangre

– Hva slags forfattertype er du?

– Egentlig skriver jeg om alt. Da jeg vokste opp leste jeg mye fantasy, og jeg er opptatt av mytologi, det mystiske og det uforklarlige.

– Hvor stor innvirkning har det ghanesiske og familietilhørigheten i ditt forfatterskap?

– Veldig stor. Når jeg besøkte min farmor i landsbyen i Ghana, kom hun alltid med sine fortellinger. Vi hadde ikke TV eller radio, så underholdningen ble farmors fortellinger
rundt et bål. For meg er dette noen av de fineste barndomsminnene.

I Sverige, som ung, pleide Ampofo ofte å dra til biblioteket for å lese om mytologi.

– Gresk mytologi var blant yndlingsbøkene mine, og jeg kunne kjenne meg igjen i historiene fra Ghana. I de ghanesiske fortellingene ligger det alltid en moralsk lære. Etter hvert som jeg begynte å skrive, begynte jeg å forme mine egne historier.

Ut mot narrartiver

– Vil du gjennom ditt forfatterskap motvirke negative narrativer?

– Så klart. Noe av det mest inspirerende med å møte Josef Yohannes var å kunne se meg selv i ham. Jeg trodde ikke at det kunne finnes mørkhudede forfattere i Norge. Jeg tenkte at hvis jeg skulle bli forfatter, måtte jeg utgi bøkene mine på engelsk. Men så så jeg at han fikk det til. Nå skriver jeg kun på norsk, men jeg kan skrive på svensk også. Hvis et svensk forlag vil ha en bok, skriver jeg på svensk.

Flukt og håp

I Håpets Reise skriver Ampofo om en familie på flykt og håpet som holder dem gående.
Boken begynte å ta form da krigen i Ukraina brøt ut.

– Mine barn hadde mange spørsmål om det som skjedde, og da tenkte jeg at jeg kunne skrive en fortelling om flukt. Om en familie som måtte flykte fra alt de kjenner til, samtidig som jeg ville at det skulle være gode stunder i boken.

Historien fortelles fra Simon, en ti år gammel gutt, sitt perspektiv.

– Det handler om hvordan Simon og familien lever et vanlig liv – helt til krigen kommer. De må flykte fordi hjemmet blir farlig, venner forsvinner, skolen stenges, og faren er borte.
Underveis leser familien fra farens etterlatte eventyrbok som gir dem inspirasjon til å finne
mot og holde fast i håpet mens de søker trygghet. For meg var dette tungt å skrive, siden jeg måtte gjøre research og snakke med folk som opplever krig. Samtidig måtte jeg skrive på en måte som appellerer til barn.

Skriver om magi

Utgivelsen Maria Storm var noe helt annet.

– Her er det fantasy. Hovedkarakteren er inspirert av datteren min, som også heter Maria.

I boken oppdager Maria, etter morens mystiske forsvinning, at moren har vært en
del av en hemmelig orden som vokter gamle myter og magiske hemmeligheter. Når mørke
krefter truer med å ødelegge Lilleberg, blir Maria ufrivillig dratt inn i kampen. Hun må lære å stole på både seg selv og kreftene hun arver, samtidig som hun avslører sannheten om morens skjulte fortid og sin egen plass i Mythosordenen.

Slik som vennen Yohannes skal forfatteren fremover satse på superhelter.

– Formålet mitt er å fortsette å skrive gode fortellinger.

Navn: Joseph Samuel Solbakk Ampofo
Alder: 38
Kjent som: Forfatter