Forebygging av diabetes blant innvandrerungdom: Strukturene finnes – men gjennomføringen halter

Diabetes type 2 rammer stadig flere unge i Norge – og særlig ungdom med innvandrerbakgrunn.

Spesielt innvandrergrupper fra Sør-Asia og enkelte afrikanske land, har høyere risiko og utvikler diabetes tidligere enn etnisk norske.

Ifølge DiabetesCoach Guro Gaarder, som jobber med forebygging og livsstilsveiledning, finnes det gode rammeverk for tidlig innsats, men arbeidet er fortsatt for lite målrettet og ulikt gjennomført fra kommune til kommune, mener hun.

Forebygging starter tidlig

– Kommuner og nasjonale helsemyndigheter har flere lavterskeltilbud for barn og unge, som helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom, forteller Gaarder.

Disse tjenestene skal bidra til helsefremming, forebygging og rådgivning, og kan fange opp risikofaktorer på et tidlig stadium.

Helsedirektoratet anbefaler at folkehelsearbeidet skal være målrettet og tilpasset ulike grupper, med tett samarbeid mellom skole, kommune og helsevesen.

For personer med innvandrerbakgrunn understrekes det at kulturelt tilpasset kost- og livsstilsveiledning er avgjørende, og at helsepersonell bør vurdere tidlig testing for dem i risikosonen.

Kunnskap finnes – men brukes ikke nok

Ifølge Gaarder finnes det mye kunnskap om diabetesrisiko, men ikke nok målrettet implementering.

– Vi vet at enkelte innvandrergrupper, særlig fra Sør-Asia og enkelte afrikanske land, har høyere risiko og utvikler diabetes tidligere enn etnisk norske, sier hun.

Forskning og folkehelserapporter dokumenterer dette, men Gaarder mener at det trengs mer systematisk overvåkning, forskning rettet mot unge innvandrere og bedre tilpassede, språklige og kulturelle forebyggingstilbud.

– Kunnskapsgrunnlaget er solid nok til å identifisere risiko, men det mangler ofte implementering og målrettede programmer for ungdom, understreker hun.

Store forskjeller mellom kommunene

Helsevesenet har rammeverk og retningslinjer, men kvaliteten på gjennomføringen varierer.
– På nasjonalt nivå finnes gode faglige retningslinjer for diagnostikk, risikovurdering og levevaner, og skolehelsetjenesten er en viktig kanal for forebygging. Likevel rapporteres det om varierende oppfølging av innvandrere, forteller Gaarder.

Hun peker på at språklige og kulturelle barrierer ofte bidrar til at ungdom i risikogrupper ikke nås godt nok. Flere pasientorganisasjoner og fagmiljøer etterlyser derfor bedre tilpassede tilbud og tettere oppfølging i utsatte områder.

– Strukturen er der, men gjennomføringen kan bli bedre. Det gjelder særlig målrettet arbeid mot innvandrerungdom – men også forebygging blant ungdom generelt, sier Gaarder.

Guro Gaarders råd til ungdom med diabetes i familien:

1. Vær bevisst risikoen: Snakk med familien og fastlegen om arvelig risiko. Be eventuelt om risikotester eller måling av blodsukker (HbA1c).
2. Spis sunt: Mindre sukker og raske karbohydrater, mer grønnsaker og protein. Begrens sukkerholdige drikker og hurtigmat.
3. Vær fysisk aktiv: Minst 150 minutter i uka, gjerne kombinert med styrketrening.
4. Sov nok og stress mindre: Søvn og mental helse påvirker blodsukker og appetitt.
5. Følg med på vekt og midjemål: Små vektreduksjoner hos overvektige kan redusere risikoen betydelig – men uten å skape kroppspress.
6. Velg varige endringer. Små, stabile vaner gir større effekt enn raske kurer.

Et felles ansvar

Gaarder understreker at forebygging av diabetes blant innvandrerungdom ikke bare handler om helse, men også om lik tilgang til informasjon, tillit og kulturell forståelse.

– Vi må sørge for at alle ungdommer får reell mulighet til å ta vare på egen helse. Det krever samarbeid mellom skole, helsevesen og lokalsamfunn, sier hun.