Tospråklig Oslopoet lanserte to diktsamlinger

Utgivelsen SamayChakra er skrevet på hindi, morsmålet hennes. Det andre, Tidsspeil, er skrevet på norsk bokmål, følelsesspråket hennes.

Samlingene utforsker identitet, migrasjon, familieliv, relasjoner, kulturmøter og tilhørighet.
De tar også opp de mer tause utfordringene mange opplever når de møter motstand i livets
ulike faser. Noen av diktene i Tidsspeil er skrevet i Groruddals-sosiolekt, som gir tekstene et stedlig, rytmisk og tydelig Oslo-forankret uttrykk.

– Poesien ble stedet der jeg endelig kunne romme språkene, følelsene og historiene mine uten å måtte velge, sier forfatteren.

Indisk Oslo-kvinne

Shuklas bakgrunn spenner over store deler av Oslo. Hun har bodd på vestkanten, i sentrum, på Søndre Nordstrand, Østensjø og i Groruddalen, hvor hun fremdeles bor med familien sin.

Selv ble hun født i Lucknow, som hun kaller nabobyen til New Dehli.

– I India er nok avstandene annerledes enn i Norge.

Shukla har alltid vært opptatt av skrivekunsten. Som tiåring fikk hun publisert sin første dikt, som del av antologien UNG88.

– Jeg skrev mye i dagbøker og til brevvenner, for dette var i en tid før digital kommunikasjon.

Fokus på flerkultur

Flere av diktene tar opp hennes flerkulturelle erfaringer i Groruddalen.

– Når man bor i Groruddalen, så bor man jo i en smeltedigel, hvor man møter folk med ulik bakgrunn. Og disse stemmer vil jeg fremme, for det er noe jeg bærer med meg. Jeg har også jobbet som kriseterapeut med barn og ungdommer og deres familier, så noen av diktene er selvbiografiske, mens andre tar opp empatiske møter med medmennesker.

Selv har hun også valgt å skrive på flere språk.

– Fem av diktene er skrevet på Groruddals-sosiolekt. Opprinnelig skrev jeg de norske diktene på bokmål og nynorsk, og jeg har også skrevet noen av diktene på dansk og svensk. Noen dikt var på nynorsk for å oppnå et mer uttrykksfullt språk, som “Kjærleiken døyr”, eller på svensk for en “glad-sint” tone. tone. Med hjelp fra min uoffisielle redaktør
forsto jeg at språket måtte være lett å møte. Av hensyn til leseren og hjertet mitt,
valgte jeg bokmål.

– Jeg blir også påvirket av språk jeg hører, så et dikt kan dukke opp på det språket jeg sist hørte et foredrag på. Hindi-diktene er skrevet i seks forskjellige hindi-dialekter, noe som gjenspeiler språkets eldre historie og min oppvekst i diasporaen i Oslo, der mange snakker ulike dialekter.

Kunstnerisk hjem

Faren hennes er også forfatter og jobber med språk. Og her har Shukla fått inspirasjon.

– Når man har noen i familien med et kreativt yrke, ser man at det er mulig. Hjemmet vårt var veldig åpent; mine foreldre, spesielt pappa, tok med seg folk fra forskjellige land, med diverse kunstneriske uttrykk.

Familiehjemmet hadde besøk av alt fra ambassadører og nobelprisvinnere til leger og renholdsfolk.

– Alle var velkomne, uansett samfunnslag eller kultur. Indisk-pakistansk bakgrunn betydde ofte at man ble nærmest “dratt med hjem” for å spise og få god mat, da foreldrene mine forsto utfordringene ved å være utlending. Denne åpenheten ga meg tilgang til mange mennesker med ulike tanker, og jeg hadde alltid tilgang på litteratur hjemme og via biblioteker.

Fikk besøk av skolevenner

Før jul holdt hun en lansering av diktsamlingene på Veitvet.

– Rundt 100 var påmeldt, og cirka 80-90 stykker var innom. Oslo bystyre var representert ved byrådskandidat Sulaksana Sivapatham. Geir Bratlie fraLions international kom utenbys fra og Hege Mahren fra Norsk oversetterforbund, Norges tredje største skribentorganisasjon deltok som æresgjester.

– Noen måtte melde avbud grunnet sykdom. Jeg ble veldig rørt. Det kom folk fra barneskolen min, fra alle utdanningsinstitusjonene jeg har vært gjennom, og mange ungdommer jeg har fulgt opp via mine jobber i fritidsklubb, skole, barnehage og barnevern. Folk hadde til og med skaffet seg barnevakt for å komme. Mine venner, mange tanter og onkler fra de indisk, norske og de flerkulturelle miljøene, og til og med mine og mine barns
venner var der, i tillegg til familien. Det føltes som min “landsby” var samlet, og det var utrolig hjertevarmende. Jeg holder fortsatt på å svare på alle gratulasjonsmeldingene.

Får ut tankene

For Shukla var prosessen med diktsamlingene mer en kjedereaksjon enn tilfeldighet.

– Jeg har alltid skrevet mye, som en terapeutisk måte å få ut tanker og sortere ting på kvelden. Når jeg skriver for meg selv, veksler jeg mellom norsk, engelsk og hindi i samme setning, for jeg skrev det jo bare for meg.

Ideen til samlingen kom da faren ba henne skrive et dikt til en lansering.

– Noe som startet som et enkelt dikt endte med 16 vers, og responsen ga meg en mestringsfølelse som motiverte meg til å jobbe videre med notatene mine. Jeg skrev deretter mer på norsk, da det føltes riktig, og sendte det til en venninne som jobber i et forlag. Hun ville ha mer, og til slutt ble det et manus på 100 sider. For hindi-diktene prøvde jeg først å oversette, men skjønte at diktoversetting er vanskelig og redaktørvenninnen krevde at jeg gikk tilbake til mine originale notater. Tankene og følelsene er de samme, men uttrykkene blir forskjellige.

Identiteters likheter

– Hvorfor valgte du å fokusere på temaer som identitet, språk og tilhørighet?

– Temaene utviklet seg litt dialektisk. Jeg begynte med noen tanker og fikk flere underveis gjennom det jeg hørte, så, og samtaler jeg hadde. Det var en prosess for meg selv. Jeg leser mye og sitter ofte igjen med en bedre forståelse av meg selv eller verden etter å ha lest. Jeg håpet å gi det samme tilbake til leseren – hva ville leseren synes var interessant? Leseren ønsker gjerne noe de kan kjenne seg igjen i. Derfor prøvde jeg å skrive om temaer som kan berøre mange og fange noe universelt, enten det er en spesifikk følelse eller mer subtile dikt som inviterer til egen tolkning.

Et dikt hun skrev om tokulturell oppvekst ga gjenklang hos en venninne som vokste opp i bygda og aldri følte seg hjemme der, men fant tilhørighet i Oslo.

– Leseren eier tolkningen når diktet er ute. Temaene passer for alle som har vokst opp i ulike miljøer eller med forskjellige “kulturer” – enten det er etniske, psykiske, sosiale eller religiøse skiller hjemme kontra storsamfunnet. Jeg snakket med en etnisk norsk mann som trodde han ikke ville kjenne seg igjen, men så skjønte han at han gjenkjente seg i oppveksten i et lukket kristent miljø. Dette viser at empati lar oss forstå andres opplevelser.

Har novelle-planer

Shukla har ikke skrevet aktivt i nettstedet Speil siden 2014, men hjelper til innimellom.

– Ellers har jeg samlet små noveller, utdrag og tanker i en “bokkassett”. Etter at diktsamlingen var ferdig, dro jeg frem dette materialet og har begynt å utvikle disse novellene videre. Noen av dem begynte jeg faktisk på allerede da jeg gikk på barneskolen. Så kanskje det neste blir en novellesamling, siden en roman virker litt stort akkurat nå.