Enslige mindreårige i asylmottak preges av lang ventetid, usikkerhet og store forskjeller i tilbudet de får. En ny Fafo-rapport peker på at dagens system ikke godt nok ivaretar barnas behov for omsorg.
Latest posts by Hina Aslam (see all)
Enslige mindreårige asylsøkere i Norge lever i en hverdag der venting ikke bare er et mellomstadium – men selve livet. En ny Fafo-rapport viser at lang ventetid og store forskjeller i omsorgstilbud får alvorlige konsekvenser for barn og unge som bor i mottak uten foreldre.
Rapporten «Hvor lenge skal vi vente i den situasjonen vi er i nå?» er skrevet av Nadiya Fedoryshyn, Ida Kjeøy og Nerina Weiss, på oppdrag fra IMDi.
Tall fra rapporten viser store forskjeller i ventetid. Median ventetid i mottak er 143 dager, men ukrainske enslige mindreårige venter i snitt 70 dager. Afghanske enslige mindreårige har 471 dager, og syriske 406 dager. Totalt er median ventetid rundt 360 dager, nesten ett år. Tiden fra vedtak til bosetting har økt fra 91 dager i 2022 til 160 dager i 2025.
Usikkerheten påvirker søvn, psykisk helse, skolegang og motivasjon, og mange ungdommer beskriver en følelse av å stå stille mens livet pågår uten dem.
Foto :
Fafo
– Ventetiden gjennomsyrer alt
Forsker Nerina Weiss peker på at det mest alvorlige funnet er hvor dominerende ventetiden blir i ungdommenes liv. Hun beskriver ventetiden som noe mer enn praktisk forsinkelse – det blir en vedvarende usikkerhet som påvirker identitet og psykisk helse.
– Usikkerheten oppleves som eksistensiell, og den påvirker identitet, motivasjon og evnen til å fungere, sier hun.
– Jeg vil begynne med livet
I intervjuene med ungdommene kommer den samme erfaringen igjen og igjen: livet står stille.
– Det å vente er veldig, veldig vanskelig. I Norge uten oppholdstillatelse kan man ikke gjøre noe, sier en ungdom.
En annen uttrykker det slik:
– Jeg vil begynne med livet og få behandlet søknaden.
For mange handler ikke ventetiden bare om saksbehandling, men om en følelse av å være satt på pause – uten kontroll over egen framtid.
Når venting blir en psykisk belastning
Fafo beskriver hvordan denne langvarige usikkerheten påvirker hele hverdagen: søvn, motivasjon, skolegang og psykisk helse. Forskerne peker på at konsekvensene kan bli alvorlige over tid, inkludert apati, aggresjon, selvskading og redusert evne til å delta i samfunnet.
Ungdommene beskriver en hverdag der tankene om framtiden tar over for alt annet.
Et system som ikke er laget for lang venting
Ifølge Weiss er en grunnleggende utfordring at systemet i praksis er bygget for korte opphold – ikke for barn som blir værende over lang tid.
– Systemet er designet for kortvarige opphold, og tilbudene holder ikke mål når oppholdet strekker seg over ett til to år, sier hun.
Store forskjeller i skole og omsorg
Rapporten viser store forskjeller i hva ungdommene faktisk får av tilbud, avhengig av hvor de bor. Skole er særlig sentralt. For mange er det det eneste som gir struktur og en følelse av normalitet.
Flere ungdommer beskriver at de klarer å “glemme bekymringene” mens de er på skolen. Men tilbudet er ikke likt. Noen ungdommer har gått nesten et år uten skolegang. Andre blir plassert i voksenopplæring sammen med voksne, noe som gjør det vanskeligere å lære språk og å få sosial tilhørighet.
– Ungdommene er smertelig klar over forskjellene. Det skaper en opplevelse av urettferdighet, sier Weiss. Også fritid og helse varierer. Noen mottak har tett oppfølging, mens andre er avhengige av kommunale tjenester som ikke alltid har kompetanse eller kapasitet. Praktiske barrierer gjør det også vanskelig å delta i fritidsaktiviteter – som transport, økonomi eller manglende personnummer.
Omsorg i et midlertidig system
Fafo peker på at mottakssystemet er bygget for midlertidige opphold, men i praksis brukes det til barn som blir værende i over ett år. Når ventetiden blir lang, fungerer ikke systemet slik det er tenkt.
– Hvis ventetidene ikke kan reduseres, må tilbudet tilpasses et lengre opphold. I dag er det ikke gjort i tilstrekkelig grad, sier Weiss.
Et grunnleggende spørsmål om barn i venting
Rapporten peker til slutt på et større spørsmål: hvordan Norge ivaretar barn som lever lenge i mottakssystemet. For forskerne er hovedpoenget ikke enkeltfeil, men summen av ventetid, ulikhet og et system som ikke er tilpasset virkeligheten det faktisk håndterer. Det gjør at barn og unge i praksis lever lenge i en tilstand mellom barndom og usikker framtid – der hverdagen preges av venting snarere enn utvikling.