Foto: Hina Aslam
Fares Ali Morad kom til Norge som 25-åring i april 2006, etter at familien hans i Irak fryktet for livet hans. Familien er jesidier, en religiøs minoritet i Irak og en forfulgt gruppe.
Allerede i 2006, ett år før terrorangrepet mot jesidene i Irak i 2007, klarte Fares å flykte fra Nord-Irak.
Det var særlig moren hans som var bekymret, og som ba ham reise. Tidligere hadde også søsknene hans reist for å skape en bedre fremtid for seg selv.
– Jeg kom ikke fordi jeg ønsket det. Jeg ville ikke reise. Det var familien min som ba meg dra. De sa: «Hvis du blir her, blir du drept», forteller han stille til Utrop på et venterom ved politiets utlendingsinternat, Trandum.
Her har han endt opp etter over 19 år i Norge, og risikerer nå utsendelse. Siden han kom i 2006 har han fått flere avslag fra myndighetene, som mener at han ikke risikerer forfølgelse dersom han returnere til Irak.
Ikke rett på beskyttelse
Begrunnelsen fra myndighetene bygger på utlendingsloven § 28, femte ledd, som omhandler «internflukt». Denne sier at en utlending som kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet, ikke har rett til anerkjennelse som flyktning i Norge.
Det betyr at selv om en person har grunn til å frykte forfølgelse i sitt opprinnelsesområde, kan de bli henvist til å søke beskyttelse i et annet område av hjemlandet dersom de kan få effektiv beskyttelse der.
– De sa jeg kunne dra til Kurdistan, men det er ikke et trygt sted for jesidier heller. Vi har blitt sviktet og forrådt også der. Mange av oss er fremdeles redde for de kurdiske militære, sier han.
Etter dette gjorde han to desperate forsøk på å dra til Tyskland og søkte asyl der. Ved siste forsøk oppga han et falskt navn. Han innrømmer nå at det var feil, men forklarer at han da var desperat. Det endte med at han ble sendt tilbake til Norge.
En far uten rettigheter – et barn uten garanti for kontakt
Fares fikk sitt siste avslag i 2017. I mellomtiden hadde han fått en kjæreste i Norge og blitt far til en liten jente i 2014.
I dag, 19 år senere, har han en 11 år gammel datter i Norge – men ingen papirer som gir ham rett til å bli.
– Før 2014 kjempet jeg for å bli i Norge for min egen sikkerhet. Etter at datteren min ble født, kjemper jeg for å bli her for henne. Datteren min er alt for meg, sier han.
Forholdet til kjæresten tok slutt, men han hadde samvær med datteren annenhver helg og i ferier.
– Reiseveien kostet 600 kroner, og jeg fikk 900 kroner fra mottaket annenhver helg. Det holdt dessverre ikke når jeg måtte stille opp oftere for min datter. Jeg flyttet derfor til søsteren min, som bor i nærheten av henne, forklarer han.
Men Fares hevder at han ikke visste at han måtte melde flytting fra mottaket. Myndighetene mener derfor at han har oppholdt seg skjult en periode.
I 2023 søkte han familiegjenforening. Den første søknaden ble avslått. I 2025 tok advokaten hans kontakt igjen med myndighetene for å undersøke hvordan Fares kunne søke på nytt, siden han mangler personnummer. Før svaret kom, ble Fares arrestert av politiet 29. juli i år for å ha bodd ulovlig i landet.
Han tar en pause og drikker vann fra et pappkrus på venterommet.
Jeg vet ikke hva som skjer nå. Jeg vet bare at jeg er her, og at datteren min trenger meg
– Jeg vet ikke hva som skjer nå. Jeg vet bare at jeg er her, og at datteren min trenger meg. Jeg vet ikke hvem jeg er på papiret, men i livet hennes er jeg pappa, sier han og legger til:
– Min far døde før jeg ble født. Jeg har alltid ønsket å kunne kalle noen for pappa. Jeg vil ikke gi den samme sorgen til min datter som jeg selv bærer på.
Fares forteller ta han aldri trengte et pass da han bodde i Irak, og at det ikke var vanlig å registrere seg på den tiden. Han har kun et militær-idekort, som han har levert til myndighetene her, og lagt ved informasjon om slektninger som har fått opphold i Norge og i Tyskland for å bekrefte sin identitet.
Advokaten: – Må vurdere saken på nytt
Fares’ advokat, Jan Fredrik Sand i Lexit Advokat, sier at myndighetene bygger sin argumentasjon på at Fares ikke meldte flytting til folkeregisteret, at han for 17 år siden forsøkte å søke asyl i Tyskland under et annet navn, og at han ikke har klart å skaffe gyldige ID-papirer fra Irak.
Likevel mener Sand at myndighetene må vurdere hans situasjon på nytt, med utgangspunkt i utlendingsloven § 38. Denne åpner for opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket.
Ifølge advokaten har Fares bodd i Norge i 19 år og har sterk tilknytning, selv om regelverket tilsier at oppholdstid uten oppholdstillatelse ikke skal regnes. Tilknytning er en subjektiv følelse som ikke kan fjernes av et regelverk, mener han.
– Ikke minst må myndighetene ta hensyn til datteren hans nå, sier Sand.
Ny vurdering av barnets beste?
I 2024 ble det innført en instruks til Utlendingsdirektoratet (UDI) om å stille utvisningssaker som berører barn i bero. Dette skal styrke hensynet til barnets beste i utlendingssaker.
Den midlertidige stansen skjer inntil nye regler trer i kraft. Unntak gjelder personer som uansett ikke vil få opphold og ved «særlig grove brudd» på asylreglene.
Ifølge Sand har ikke Utlendingsnemnda vurdert dette hensynet i Fares’ sak siden 2017 – da datteren bare var tre år gammel.
– Hun er nå snart 11, har vokst opp i Norge og har en nær relasjon til faren. Det må få betydning. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn – ikke noe man overser, sier Sand.
Politiet gjør nå egne undersøkelser for å fastslå identiteten til Fares.
I mellomtiden sitter han internert. Hvor lenge er uvisst, men risikoen for utsendelse er reell, mener advokaten.
Sand frykter at han kan bli sendt tilbake så snart myndighetene fastslår identiteten hans – uten at Fares får mulighet til å få prøvd saken for domstolene.
Ifølge advokaten kan UNE fatte en beslutning som teknisk sett er «endelig» selv mens han er på vei til flyet.
– Men en endelig vurdering i forvaltningen er ikke endelig. Alle mennesker har rett til domstolsprøving av sin sak. Den retten fratas i praksis når vedtaket effektueres før eller mens saken står for domstolene. De fleste utlendinger har ikke et ressursapparat som kan føre saken videre etter at de er deportert til et fjernt land, der de må konsentrere seg om å overleve i stedet for å kjempe for sin sak, sier Sand bekymret og legger til:
– Det har jeg erfart før. Det er brutalt. Når barnets beste ikke vurderes før tvangsinngrep gjennomføres, svikter systemet sitt ansvar, avslutter han.
Risikerer ikke forfølgelse
–Fares søkte om beskyttelse i Norge og fikk endelig avslag av UNE i 2008. Både UDI og UNE har i denne saken kommet til at han ikke risikerer forfølgelse ved retur. UNE har vurdert hans sak flere ganger, senest i 2017, med samme resultat, forteller enhetsleder i Utlendingsnemnda (UNE), Terje Østraat.
UNE sier at de ikke kan kommentere forskriftsendringene som advokaten til Fares sikter til og kan kun kommentere vedtaket som de behandlet i 2017.
Men Østraat legger til: – UNE vurderte også i 2016 om Fares sto i fare for forfølgelse ved retur til Irak. Etter å ha vurdert alle opplysninger i hans sak kom UNE til at det ikke var grunnlag for å gi beskyttelse. I avgjørelsen fra 2016 ble han henvist til internflukt til det kurdiske selvstyreområdet i Irak (KRI). Denne vurderingen ble opprettholdt i 2017.
På generelt grunnlag sier UNE at når de vurderer om en søker står i fare for forfølgelse ved retur, gjør de konkrete vurderinger i hver enkelt sak basert på opplysninger om søkerens situasjon og oppdatert landinformasjon. Søkerens etniske og religiøse tilhørighet, samt hvor personen er fra, kan være relevant i en slik vurdering.
De legger til at UNE har behandlet få saker som gjelder yezider fra Irak de siste årene, sammenlignet med tidligere år. Det at en person er yezid er relevant i vurderingen av en asylsak. Det vil være en konkret vurdering i hver enkelt sak om personen kan returnere til Irak.
Til slutt påpeker UNE at det er mulig å be UNE om å se på en sak på nytt og sende inn en omgjøringsanmodning, for eksempel hvis det er nye opplysninger i en sak eller situasjonen til søkeren har forandret seg. De vil da vurdere de nye opplysningene.
