Norge deporterte Majid til Iran – jeg er i livsfare fordi jeg er kristen

Majid Dastar Nejad kom til Norge i 2011. Han søkte om asyl fordi han protesterte mot myndighetene i Iran. Men han fikk avslag på søknaden fordi Utlendingsnenmnda (UNE) mente han ikke hadde en ledende funksjon i protestene.

Kort etter, på asylmottaket i Vadsø, ble Majid kristen. Han hadde konvertert fra islam.

Konvertitter i Iran utsettes for vilkårlige arrestasjoner, rettsløse prosesser, fengsling og tortur. I noen tilfeller også dødsstraff. Kristne samles i illegale trosfellesskap.

UNE behandlet derfor søknaden på nytt.

Han fikk avslag på søknaden, men krevde omgjøring av vedtaket flere ganger.

Det ikke alle kristne konvertitter som blir forfulgt ifølge Utlendingsnemnda. Myndighetene i Iran er først og fremst ute etter de som har ledende og misjonerende stillinger. De er sett på som en trussel mot nasjonal sikkerhet.

Da vurderer UNE hvordan en person sannsynligvis vil utøve sin tro ved retur.

Nenmnda ser blant annet på dåpsattester og utsagn fra menigheten eller andre støttespillere.

Konklusjonen var at Majid ville skjule sin tro og dermed ikke bli forfulgt.

Majid saksøkte staten. Det var dissens i lagmannsretten. Mindretallet mente at det forelå en reell risiko for forfølgelse.

Men høyesterett opprettholdt i desember i fjor UNEs vedtak.

Domstolen var enige i at Majid ville skjule sin tro, og dermed være trygg. Om det er av frykt for å bli forfulgt, har ikke betydning, ifølge domstolen.

Norge var dermed ikke bundet av non refoulement-prinsippet. Som innebærer at ingen kan sendes tilbake til sitt hjemland om han risikerer å bli forfulgt.

Se dommen fra høyesterett her.

Og i mai i år ble Majid deportert til Iran. Da hadde han vært Norge i femten år. Som asylsøker uten lovlig opphold kunne han ikke jobbe eller studere. Men jobbet som frivillig i Hamar kirke.

Måtte skrive under på at han var muslim

Utrop snakker med Majid via Whatsapp.

Han sier han ble eskortert av norsk politi og etterlatt på flyplassen i Iran. 

– Irans etterretningstjeneste stilte meg spørsmål om hvor jeg hadde vært i alle disse femten årene, og hva jeg hadde gjort i Norge, sier han. 

Han sier de beslagla bibelen og de kristne bøkene hans.

– De la et skjema foran meg hvor jeg måtte skrive opplysningene mine. I feltet for «religion» skrev jeg «kristen», noe som utløste en sterk reaksjon fra offiserene. 

Han forteller at han ble holdt i arrest på flyplassen i atten timer.

– Under trusler og tvang ble jeg beordret til å endre det til «muslim», ellers ville jeg ikke få forlate flyplassen.

Han sier telefonen etterhvert ble avlyttet. Og bankkontoen ble sperret.

Ved hjelp av en advokat fant han ut at dette var på grunn av en dom fra Irans statlige sanksjonsmyndigheter.

– De hadde bøtelagt meg for ulovlig smugling av drivstoff. Dette skal ha funnet sted for tre år siden. Dommen falt 10. juli 2024.

I hele perioden befant han seg i Norge.

Majid har sendt UNE kopi av dommen, dokumentasjon på sperring av bankkort og avlytting av telefonen. Og håper UNE vil få verifisert dokumentene i den norske ambassaden i Teheran.

UNE svarer til slutt i artikkelen.

Ikke sett sønnen på femten år

Majid deltar i norske gudstjenester gjennom Facebook.

– Det er livsfarlig å delta i et trosfellesskap her, sier han.

Han er nå livredd for å bli arrestert da han i tillegg til å være kristen konvertitt er straffedømt. 

Tilværelsen er preget av håpløshet og isolasjon.

– I mange år bodde jeg i Norge uten å få mulighet til å studere eller ha arbeid. Nå i Iran står jeg overfor store problemer som sperret bankkonto og en åpnet sak om såkalt «drivstoffsmugling».

Nå har UNE gitt han fem års reiseforbud til Europa. Sønnen på 15 år bor i Tyskland med ekskona hans.

– Det aller tyngste er at jeg ikke har kunnet se mitt eneste barn på femten år. Jeg lever hver dag med dette spørsmålet: Er ikke all denne urettferdigheten, alle disse årene uten rettigheter, og den lange adskillelsen fra mitt barn et brudd på loven og et brudd på menneskerettighetene?

NOAS: – Høyesterett tar feil

Jon Ole Martinsen i Norsk Organisasjon for asylsøkere (NOAS) har vært engasjert i saken i ti år, og representerte Majid i søksmålet mot Norge. 

Martinsen har fagansvar på Iran, konvertitter og LHBT.

– Vi mener høyesterett tar feil. Domstolen mente en må gjøre en konkret vurdering hvordan en person vil leve ut sin tro ved retur til hjemlandet. Men det som er kjernen i denne saken, er at for å unngå forfølgelse må du legge bånd på din trosidentitet. 

Martinsen viser også til at Majid deltok åpent og aktivt i en kirke i Norge.

– Dersom han lever ut sin tro slik som i Norge, medfører det en reell fare for forfølgelse, sier han.

Martinsen mener de samme prinsippene må legges til grunn for saker som gjelder konvertering og seksuell legning. Og argumenterte for dette i høyesterett.

– I LHBT- saker legger en til grunn at dersom årsaken til at noen skjuler sin legning er frykt for forfølgelse, har vedkommende krav på beskyttelse, sier Martinsen.

Han påpeker at beskyttelse trosidentitet og seksuell identitet er grunnleggende menneskerettigheter.

– Men det var ikke høyesterett enig i, sier Martinsen. 

– Mener NOAS at lovverket skal endres?

– Vi mener dette gjelder allerede, og er hjemlet i flyktningkonvensjonen.

– Hvordan er det å være konvertere i Iran?

– Har du har en utadvendt kristen tro og du utøver troen i fellesskap, så innebærer det en reell risiko for forfølgelse, sier Martinsen.

Han legger til at NOAS har sett dette i gjentatte saker.

Martinsen har også være i Iran flere ganger, og skrevet flere rapporter som påpeker dette.

– Hva opplever de av forfølgelse?

– Alt fra kortvarige fengslinger, fratagelse av sivile rettigheter, trusler, press, bøter og fysisk straff. Det er ikke nødvendigvis at den samme handlingen får den samme reaksjonen. Det rammer også tilfeldig hvilken straff man får.

Martinsen sier også at situasjonen for konvertitter i Iran endrer seg.

–  Det er ikke stabilt. Og senest med den kortvarige krigen mot Israel, så vi en økning i fengslinger av konvertitter.

– Veien til galgen er kort

Ketil Hindenes, styreleder i Mennesker i limbo Bergen har engasjert seg i saken til Majid.

– Hvis Majid først blir arrestert er det for sent å gjøre noe for ham. Da «forsvinner» han. Og vi vet at veien til galgen er kort i Iran. Da er det UNE som bærer ansvaret for det,  sammen med norsk høyesterett. 

Hindenes mener at dersom Majid kunne leve trygt som kristen konvertitt i Iran, hadde det ikke blitt konstruert fiktive dommer. 

– Det at han blir forfulgt nå, er i seg selv et bevis for at han hadde rett til asyl da han søkte. 

UNE: – vurderer saken

Utlendingsnemnda bekrefter at de har mottatt en henvendelse i denne saken og at den er til vurdering. 

– Når svar på disse undersøkelsene foreligger, er det umulig å si, sier enhetsleder Terje Østraat i Utlendingsnemnda i en e-post.

UNE vil ikke si om dokumentasjonen er sendt til den norske ambassaden i Teheran for verifisering.

– På generelt grunnlag kan det opplyses at de norske ambassadene ofte kontaktes så lenge dette ikke setter klageren i fare, sier Østraat.

– Hva er prosedyren for å avklare om noen Norge har deportert utsettes for forfølgelse i hjemlandet? Er det en langvarig prosess?

– Uten at vi har konkludert angående denne henvendelsen, så kan vi si noe generelt om hvordan vi håndterer slike henvendelser. Når vi en sjelden gang mottar informasjon om at noen skal ha blitt utsatt for forfølgelse etter retur til hjemlandet, vurderer vi påstandene og om vi bør gjøre undersøkelser.

– Av og til hender det at «noe» skjer i forbindelse med retur til hjemlandet, uten at dette «noe» er forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand. Vi har for eksempel situasjoner der personer har blitt holdt tilbake noen timer, eller dager, ved en innreisekontroll, og så sluppet fri uten ytterligere problemer. Det er også forskjell på påstander og dokumenterte hendelser. Når vi undersøker en sak nærmere, er det ofte at påstanden ikke er sannsynliggjort, eller at den ikke kan dokumenteres og/eller bekreftes på noen måte, sier Østraat avslutningsvis.

Når vi kontakter den norske ambassaden i Teheran blir vi henvist tilbake til UNE.