Foto: Dag Ringdal
Det skal vi prøve å finne ut.
Vi har med hunden Rosie. Hun bryr seg ikke om en persons hudfarge, alder, fremtoning eller funksjonsnedsettelse. For henne er hvert menneske bare et menneske.
Langs Storgata gjemmer mange seg bort og vil ikke snakke. Noen nøyer seg med å klappe hunden. Vi blir tilbudt ulike rusmidler og vanedannede medisiner. Noen selger også klær og teknologi. «Har du dop?» spør noen desperat. Vi ser sprøyter bli brukt på høylys dag.
Andre vil gjerne snakke om rusproblemene sine og hvor vanskelig livet er. Noen har hatt dyr før, men på grunn av rusen klarte de ikke å ta vare på dem lenger.
En mann med østeuropeisk bakgrunn sier at dagen ikke har vært bra. Han har vært på politistasjonen, men sier det med et lite smil. Vi har snakket sammen før.
Til tross for forfallet og desperasjonen i området, er det noe befriende ved å snakke med mennesker som ikke er redde for å være seg selv. De prøver ikke å overbevise om at de er vellykkede.
Mange virker rett og slett ekte. Tenk det.
Utenfor Kiwi-butikken står sikkerhetsvakter og passer på gruppen som henger der. Det er et mangfold av mennesker, og mange har funksjonsnedsettelser.
Hva gjør dere her, spør vi?
Jo, det er rett og slett en sosial møteplass. De vil være sammen med andre som ikke dømmer, og hvor de kan være seg selv.
Men det var hyggeligere før, sier en mann med nordafrikansk bakgrunn. Nå er det mye tøffere.
– Det kunne vært meg eller deg
Midt i Storgata står fire kvinner og serverer forseggjorte sandwicher, fårikål, thai-mat, hjemmelagde boller, kaker og gelé med vaniljesaus på en blomsterkasse med noen halvvisne planter. Det er ikke spesielt trivelige omgivelser.
– Men vi må møte disse menneskene der de er, sier Marit Bjørnholt Skogstad i den frivillige organisasjonen Gateengler.
De begynte å dele ut mat til de rusavhengige under pandemien. Da var det mange som ikke fikk tak i mat. De så imidlertid at behovet var konstant og stort. Nå deler de jevnlig ut mat flere steder i hovedstaden.
Skogstad sier det er veldig viktig at at alle får i seg næringsrik mat.
– Mange har ikke spist på flere dager. Vi prøver også å gi de litt luksus i hverdagen, sier hun.
15 liter fårikål forsvant på 45 minutter.
Latteren sitter løst. Alle blir møtt med et strålende smil. Og Gateenglene er på fornavn med mange.
– De er glade for å bli sett på som vanlige mennesker, sier Skogstad.
– Hvem holder til her?
– Brukerne er et tverrsnitt som resten av befolkningen. Det er flyvertinner, sykepleiere, direktører og bedriftseiere som har tatt dårlige valg. Noen har vokst opp på barnehjem, og noen er innvandrere, for å nevne noen, sier Anette Anker.
Hun sier at det de fleste har til felles, er at noe i livet har skjedd, og de har prøvd å takle det selv eller med rusmidler. Og så har det eskalert.
– Hvordan er miljøet her?
– Brukerne har mye omsorg for hverandre. De hjelper hverandre når noen er «nedpå» på grunn av for mye rus. De triller rullestolen for de som har blitt syke, og de deler gjerne broderlig på mat og drikke, sier hun.
Men miljøet er ikke uten konflikter.
– Det kan «gå en kule varmt.» Dette er gjerne i kombinasjon med abstinenser, eller situasjoner som oppstår på grunn av mangel på rus eller penger til rus. Men de blir fort venner igjen, og dagen etter er gjerne alt glemt, sier Anker. Og fortsetter:
– Det mange ikke tenker på, er at mange av brukerne er nokså opplyst om samfunnsliv og politikk. Mange løser gjerne verdensproblemer over en kaffe.
– Skal behandles med verdighet
Vi besøker Blå Kors Gatenært i Oslo sentrum.
Her kan rusavhengige få mat, drikke, sosialt fellesskap, hvile, aktiviteter og veiledning – alt gratis.
Blå Kors får støtte fra kommunen og har ni ansatte, men mye av arbeidet utføres av frivillige.
Inne i lokalet sitter omtrent ti menn og sover i lenestoler. Disse stolene har senteret kjøpt inn etter å ha samlet inn penger gjennom en innsamlingsaksjon.
– Det er et sted å hvile for de som har vært ute hele natten, sier Jan-Roger Antonsen, leder for Blå Kors gatenære tiltak i Oslo.
Selv om alle skal få tilbud om et sted å bo, vil ikke alle det selv, ifølge Antonsen.
– Hvor er de om natten?
– De sover under broer, på varmerister og i parkeringshus. Det er et tøft liv. De blir jaget av vektere og er ikke ønsket noen steder. Noen ganger sover de hos en venn, sier han.
På dagtid serverer de næringsrik mat til rundt 160 personer. Hver morgen kommer frivillige for å forberede frokost og lunsj.
Nesten all maten er overskuddsmat som ikke kan selges i butikker.
– Vi gjør en viktig jobb for å redusere matsvinn, sier Antonsen.
Blå Kors tilbyr sosialfaglig veiledning. De har to sosionomer og en jurist, og de hjelper med kontakt til NAV. De gir også råd om psykisk helse og rusavvenning.
– Selv om målet er å hjelpe folk ut av rus, er det like viktig at de som ikke klarer det, blir møtt med respekt. Gjestene har de samme rettighetene som alle andre, men vet ofte ikke om dette, sier Antonsen.
– Hvem bruker senteret?
– Rundt 90 prosent har rusproblemer, og fleste er menn. Jeg tror at en tredjedel er innvandrere. Mange av disse er østeuropeere, og det siste har vi fått flere fra arabiske land, sier Antonsen.
Han legger til at mange av gjestene er fine mennesker som han har hatt gode samtaler med.
– Det finner de fleste ut når de tar seg tid til å prate med folk på gata, sier Antonsen.
– Er det også folk fra velstående hjem?
– Det er 160 forskjellige personer med unike historier. De som havner her, kan være datteren til naboen din eller en ungdom du passet på i barndommen. Ingen vokser opp og tenker at de skal ende opp på gata. Alle har hatt drømmer, som å bli gode i fotball eller noe annet.
– Er det mye rasisme her?
– Det er ulike holdninger blant gjestene, og noen snakker rett fra levra. Men vi tolererer ikke rasisme eller seksuell trakassering. Det er også for deres egen del at vi tar tak i det, fordi det kan sette dem i fare, sier Antonsen.
– Jeg gikk i en klassisk felle
Stig (64) var tung narkoman i 20 år. De siste 25 årene har han holdt seg unna heroin.
Han kommer fra Nesodden, der foreldrene fortsatt bor.
– Når jeg er på besøk er jeg usikker på om de ser på meg som en halvmøkke type på grunn av rusbakgrunnen, sier han.
– Hvordan havnet du som rusmisbruker?
– Jeg var en av de beste fotballspillerne fra 10-årsalderen og oppover. Men etterhvert ble det ikke noe tilbud for mitt alderstrinn lenger, og da fikk jeg ingen utfordringer, sier han.
Da sto Stig i kiosken til idrettslaget, rett ved bussholdeplassen. Han merket at på fredager var det ekstra liv blant en gruppe gutter, spesielt to motorstykkelgutter.
– Jeg gikk i en klassisk felle. Jeg hadde ingen å hevde meg med. Tanken var at hvis jeg fikk innpass hos gutta, kunne jeg rykke opp et par nivåer. Men de var godt forankret i rusmiljøet, sier han.
Som 15-åring fikk han sitt første møte med amfetamin – i form av en sprøyte i armen.
– Det er et helvetes stoff å debutere på. Det gir ikke kvalme eller lignende som andre stoffer, men det gir en overdose av velværefølelse, sier han.
Neste gang han tok amfetamin var han 17 år.
– Og da begynte mer seriøse ting i livet mitt å melde seg på, sier Stig
Han ble dratt inn i gale miljøer og presset til å gjøre ting han ikke ville. Han hadde også vanskelige opplevelser i militæret.
Fra han var 21 til 39 år, var han tung heroinmisbruker.
Men han klarte å komme seg ut av rusen med hjelp av metadon. Selv om han har hatt noen få sprekker, har han holdt seg unna tilbakefall.
Han trives godt på senteret og sier at miljøet i Storgata er mye tøffere.
– De som henger der blir stadig yngre. De nyrekrutterte belasta heroinmisbrukere er ikke mer enn snaut 20, sier han.
