Foto: Kari Bye
Hendelsen var fra Manis gamle liv, som han pleier å si, under Assad-regimet i Syria.
– Jeg hadde glemt meg, forsnakket meg og snakket på kurdisk, noe som var forbudt. Selv i skolen jeg gikk i, i en by i nord-øst-Syria med over 90 prosent kurdere. Vi måtte snakke arabisk utenfor hjemmet.
For Mani førte det til opprørstrang, og han laget en egen versjon av den syriske nasjonalsangen.
– Hver morgen måtte vi stå i skolegården og synge nasjonalsangen og prise regimet. Likevel var vårt kurdiske språk forbudt i offentligheten. Følelsen av urettferdighet var stor, og jeg tok igjen med å lage en egen versjon fullt med skjellsord og bannskap.
Godt, men ufritt liv
Hussainis første minner fra Syria er venner, familie og “mye folk”. Faren hans samlet venner og regimekritikere til samlinger hjemme hos seg.
– Faren min skrev om kurdisk kultur og historie, men også under pseudonym mot regimet. Om kveldene kunne man ofte ha middager, hvor menn og kvinner drakk whisky og snakket om drømmen om ytringsfrihet og demokrati. Først mange år etter som ung mann skjønte jeg den enorme risikoen familien min tok ved å holde slike samlinger.
Før familien flyktet led de på ingen måte nød, mener han.
– Vi hadde det greit materielt sett, så det var et godt, men ufritt liv. Spesielt ettersom foreldrene mine drev med opposisjonsvirksomhet.
Farens pseudonym bak hans regimekritiske tekster ble etterhvert avslørt, og han ble tatt inn til varetekt. Livet i Syria skulle etterhvert vise seg å bli uholdbart.
– Familien samlet inn penger for å få ham ut på kausjon. Så begynte mor og far å selge vekk alt av inventaret i huset. Vi hadde intet valg enn å reise vekk fra landet.
Via Hellas til Norge
Sent i 1998 havner familien i hovedstaden Damaskus, hvor de får kjøpt et visum til Hellas. På flyplassen bestikker faren politiet slik at familien kan slippe ut av landet.
– For oss barna så det absurd ut at far ga vekk penger i hist og pist. Selv syntes jeg det var underlig at vi på så kort tid solgte alt vi eide, dro fra hjembyen og skulle reise ut av landet. Når flyet lettet så vi at foreldrene mine slapp skuldrene, og fortalte hvorfor vi måtte flykte.
Julen tilbringes i Athen, men familien blir fortalt av andre syrere i eksil at de helst må komme seg til et annet land.
– Grekerne hadde gode utleveringsavtaler med Syria, og vi fikk vite at det var stor fare for å bli utlevert, samtidig som det var liten sannsynlighet for asyl i Hellas.
Familien så for seg en fremtid i Nord-Europa, gjerne i Norge.
– Vi ville til et land hvor vi kunne leve fritt, og hadde hørt hvordan Norge fungerte som et demokrati med full ytringsfrihet. Den eneste måten å komme til Norge på var å fly til Sverige og kjøre derifra. Vi hadde ikke noe visum, så vi tok sjansen og fløy til Sverige. Ved ankomst på Arlanda ville svensk politi sende oss tilbake, på grunn av manglende innreisepapirer. Vi kunne ikke bli sendt tilbake til Hellas og videre til Syria og bestemte oss for å søke asyl i Sverige.
I Sverige fikk familien endelig avslag med bakgrunn i Dublin-avtalen. Svenskene behandlet ikke asylsøknaden fordi Dublin-avtalen krevde at Hellas skulle behandle søknaden. Norge, som da ikke var tilsluttet avtalen ble sett på som en siste utvei, og familien ankom Tanum mottak i november 1999.
– Her fikk vi omsider behandlet asylsøknaden individuelt. Norsk politi var blant annet i Syria for å sjekke historien vår, og vi fikk opphold som politiske flyktninger i 2001.
Vestlandsdialekt
Hussaini og familien hadde i disse to årene tilbrakt tiden i flere asylmottak på Vestlandet. Da familien fikk bosted på Årnes i 2001, snakket Mani vestlandsdialekt.
– For de som ble våre naboer måtte jeg sikkert ha virket eksotisk, med mørk hud og vestlandsmål. Årene på Årnes var egentlig kjempefine, og jeg regner Årnes og Jessheim, hvor vi flyttet til noe senere som min base.
I 2006 inviterte en klassevenninne til et møte i AUF. Hussaini likte godt det sosiale samværet og pizzaen, og lite var det som skulle tilsi at dette kom til å bli starten på en lang politisk karriere.
– Noe av det jeg lærte fra denne tiden var å se hvordan de politiske prosessene fungerer, og hvordan disse i Norge bestemmes av helt vanlige folk. I Syria var det en liten elite som bestemte over alt og alle. Når jeg i tillegg har en familie som er veldig politisk engasjert, så var dette noe jeg så som naturlig å satse på.
Norsk dugnadsånd
Felleskapstankegangen og dugnadsånden ser han som to svært viktige verdier som har dannet det norske tillitssamfunnet.
– For meg er dette noe av det fineste med Norge at alle vi er en del av det store felleskapet og stiller opp for hverandre. I Syria finnes det ikke fellesskapstankegang og havner man i et uføre, er det familiens oppgave å ta seg av folk.
Samtidig ser Hussaini de siste årene krefter som svekker tilliten.
– 22. juli er et godt eksempel. Jeg hadde på det tidspunktet egentlig gjort meg ferdig i ungdomspolitikken, og jobbet som praktikant ved Norges ambassade i Abu Dhabi. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å satse på diplomatiet.
Så begynte sms-ene og nyhetsoppdateringene å tikke inn. Uvirkelighetsfølelsen kom etterhvert.
– For meg var det ufattelig at noe slikt kunne skje i et land som Norge.
Fra medhjelper til lederjobb
Hussaini bestemte seg den dagen for å skrinlegge alle fremtidsplaner som diplomat. Flere partikamerater hadde mistet livet, og AUF måtte hjelpes opp igjen.
– Jeg husker at jeg kom rett fra Oslo lufthavn til AUF-kontoret i sentrum, som var tydelig preget av bombeangrepet ved Regjeringskvartalet. I dagene og ukene etterpå var det telefoner, mediehenvendelser og kontakt med pårørende. Jeg følte dette som en plikt, men det var også min sorgterapi.
Han fortsatte å stå ved AUFs side. Tre år etter Utøya-terroren tok han over som leder etter Eskild Pedersen.
– For meg var det viktig å sørge for at AUF ble en politisk kraft, samtidig som vi tok vare på minnet om det som rammet oss og å bekjempe ekstremisme politisk. Det var en spesiell følelse å ønske over 1000 AUF-ere tilbake på Utøya i 2015. Utøya står i dag som symbolet på hva ekstremisme kan koste og hvordan ekstremisme kan bekjempes.
Hets og trusler
Som AUF-leder med flerkulturell bakgrunn var Hussaini et lett bytte for nettroll som fokuserte på hans bakgrunn.
– Når man er en offentlig person skal man tåle kritikk og negativ oppmerksomhet, men hets, rasisme og trusler er noe helt annet.
Hussaini hadde egentlig i årene etter 22. juli håpet på større oppslutning rundt det flerkulturelle samfunnet, men ser andre trender gjøre seg tydelige.
– Vi ser at rasisme på nett gjør seg mer tydelig, at høyreradikalisme får mer politisk innflytelse, og i det hele tatt at ting går bakover. Her gjelder det også “kanselleringskulturen”. I jul hadde jeg et innlegg om sensuren av Nissene på låven i VG, og fikk sinte reaksjoner fra en afrikansk studentorganisasjon, som mente jeg var uegnet til å mene noe om rasisme mot svarte, siden jeg var “asiatisk”. En slik utvikling, der meninger begrenses til en gruppe er livsfarlig, og er ikke ulik det vi ser i mange totalitære land. Vi som utgjør den “tause majoritet” må oftere kaste oss inn i vanskelige debatter. Dersom ytterfløyene får prege offentligheten, får vi ingen utvikling i samfunnet vårt.
Valg til høst
Hussaini står til valg til høsten, et valg han mener er preget av viktige veivalg.
– Det viktigste med årets valg er at vi trenger en ny kurs etter åtte år med Høyre-regjeringer. Vi trenger en ny Arbeiderparti-ledet regjering som setter vanlige folk først.
Utdanning og arbeid vil være noen av kjernesakene.
– Jeg har ei lita jente på 2 år, og da blir naturligvis barnehage, SFO og skole saker som jeg engasjerer meg ekstra i. De siste åtte årene har vi også fått mye ungdomsledighet, og antall unge uføre har doblet seg. Vi går til valg på en jobbgaranti der unge under 30 år skal sikres et tilbud enten om jobb, utdanning eller kompetansegivende opplæring. Vi har ikke råd til en tapt ungdomsgenerasjon og må gi disse ungdommene mulighet til å få en fot inn i arbeidslivet, ta og fullføre utdannelsen sin og få like muligheter som oss andre.
Navn: Mani Hussaini.
Aktuelt som: Stortingskandidat for Ap. Vararepresentant for Akershus.
Kjent som: Eks-leder i AUF.
Født: 1987.
Nevn tre positive sider ved deg selv: Entusiastisk, ler mye og har en ja-innstilling (men nei til EU).
Nevn tre negative sider ved deg selv: Utålmodig, fort irritert, snakker for lenge om ting som jeg liker.
Hvilke tre personer ville du invitert til middag? Charter-Svein, Charter-Hilde og Else Kåss Furuseth.
