Foto: Claudio Castello
- Osman hjelper andre med psykisk helse - 03.12.2025
- Film om komplekse menneskelige relasjoner - 03.12.2025
- Kvinnenettverk jobber for fred - 01.12.2025
Utrop fikk møte henne under HER-konferansen, som tok for seg kvinnelig gründerskap.
– For meg er det å treffe andre kvinner som kommer seg opp og frem inspirerende, spesielt når vi har hele sju forretningskvinner med bakgrunn fra Kosovo som er med.
Luci representerer en stat som erklærte selvstendighet i 2008, men har selv vokst opp under en helt annen statsdannelse. I flere tiår var Kosovo en provins i det tidligere Jugoslavia.
– Jeg ble født sent på 70-tallet, og ser på meg selv som veldig formet av tiårene som kom. Generasjonen jeg tilhørte ble til en grad formet under sosialismen, men ble tenåringer og unge voksne på 90-tallet, når nasjonalismen begynte å gjøre seg gjeldende, spesielt i Serbia.
Tøff oppvekst
Å leve som en etnisk majoritet, men i et politisk regime hvor man ble behandlet som minoritet var ikke lett, sier hun.
– Selv jeg min barndom som relativ bekymringsfri. I tillegg hadde familien og jeg bodd i noen år USA i Boston, hvor min mor tok en doktorgrad, slik at jeg kjente til folk som levde andre typer liv. Jeg fikk en annen perspektiv på verden.
Ettehvert kom 90-tallet, og den sterke politiske undertrykkingen fra sentralmyndightene i Beograd, som gikk i mer pro-serbisk retning.
– Vi ble en generasjon som ble veldig politisk oppvakt, og som virkelig så betydningen av frihet. Fra å være en autonom provins med rettigheter for etnisk albanere gikk vi over til å bli en undertrykket minoritet.
Kulturantropolog
For Luci ble studier hennes måte å fremme sin identitet på, og hun ble utdannet kulturantropolog ved American University in Bulgaria.
– Faren min er også utdannet arkeolog, så vi fant noen felles referanser.
Etterhvert ble landets politiske situasjon ustabil, og som så kom borgerkrigene i eks-Jugolavia på 90-tallet. Krigen kom først til Kosovo i 1998, med en væpnet vestlig intervensjon og bombing av Serbia i 1999.
Luci reiste tilbake til USA for å studere i Michigan.
– Nordmenn, særlig de som vokste opp i etterkrigstiden, nærmest hatt en romantisk versjon av det sosialistiske Jugoslavia. At landet var et unntak, og ikke som de andre “undertrykkende” landene bak Jernteppet. Landet var nok mer åpent enn de andre østblokkstatene, men fortsatt ikke et demokrati. Å leve i Kosovo var å leve et marginalt liv. Kosovo ble ikke industrialisert før lenge etter resten av landet, og etnisk albanere hadde ikke rett til utdanning på eget språk, eller rett til høyere utdanning før 70-tallet.
Fremveksten av albanske eliter
Luci mener mye av det som skjedde under krigen hadde sin årsak i det som skjedde under liberaliseringen på 70-tallet, da Kosovo fikk autonomi og eget grunnlov.
– Vi fikk fremveksten av en nasjonal politisk styrende klasse. Så kom 80-tallet, fremveksten av serbisk nasjonalisme og Slobodan Milosevic. Først avskaffet man Kosovos autonome status, så begynte man undertrykkelsen av det albanske flertallet. Og alt endte med krig og etnisk rensing.
Kvinnelig maktperson i et mannsdominert kultur
Nuci har vært aktiv i diplomatiet lenge, og er høyt utdannet. Samtidig har hun også en blandet opplevelse av hva det er å være kvinne i en mannsdominert kultur som den albanske.
– Vår generasjon kvinner har fått leve bedre liv enn våre mødre og bestemødre, først og fremst grunnet sosialismen i Jugoslavia, som hadde kjønnslikestilling som et av målene. I politikken ble en form for feminisme implementert.
Tross tilbakeslag grunnet borgerkrigene mener Luci at Kosovo har kommet langt når det gjelder likestilling.
– Vi har blant annet hatt to kvinnelige presidenter siden uavhengigheten i 2008. I tillegg er kjønnslikestilling garantert juridisk. Som samfunn har vi også gjort store fremskritt når det gjelder kvinners deltakelse i samfunnet og arbeidslivet. Jeg tror det har å gjøre med at kampen for kvinnerettigheter ble fremmet av orgnisasjoner og miljøer som vokste innenfra og organisk, uten hjelp fra utlandet. Vestlige partnere har selvsagt hjulpet oss, men det handler om at kvinnekampen også har vært en del av demokratioppbyggingen.
– Kosovo er blant toppnasjonene i regionen, ikke bare på likestilling mellom kjønn, men også når det gjelder ytrings- og mediefrihet og korrupsjonshåndtering.
Når kvinner ikke kan få eie
Ifølge Luci har kvinner i Kosovo de samme utfordringene som kvinner ellers.
– Spesielt gjelder dette arbeidslivet og kampen mot kjønnsbasert vold. Ofte sier vi med stolthet at kosovariske kvinner er sterke, mens andre tenker at “hvorfor skal kvinner trenge å være sterke”?
Kulturelt er det fortsatt lang vei å gå, mener hun.
– Som ellers på Balkan er folks tankegang preget av tradisjonelle kjønnsroller og patriarkalsk kultur. Kvinner sliter fortsatt når det gjelder eierrettigheter til land eller bolig. Vi har fortsatt for få kvinnelige entreprenører, og trenger å få flere inn i politikken.
Etniske minoriteter
Kosovo er et lite land, men også kulturelt mangfoldig. Flertallet er albanere, men man har etniske minoriteter som serbere, kroatere, ashkalier og rom-folk.
– Spesielt sistnevnte har vært et av de mest marginaliserte gruppene, og som stat har vi sørget med ulike tiltak for å få flere med rom-bakgrunn inn i arbeidsliv, samfunn og politikk. Blant annet har vi en egen rådgiver for minoriteter tilknyttet statsministeren. Landets grunnlov garanterer etniske minoriteter politisk representasjon. Vi har også hatt statsråder og statssekretærer med som er ashkali og rom-folk.
Som et av få land i regionen har også Kosovo implementert kjønnskvotering.
– Vi har et system for “paritet” (50 prosent av hver) som har begynt å fungere, og opptil 35 prosent av parlamentsmedlemmene er kvinner.
Norge som inspirasjon
For å få opp andelen kvinner i samfunns- og arbeidsliv har landet sett til Norge som inspirasjon, ifølge henne.
– Siste regjering, som er sosialdemokratisk, har innført en form for barnetrygd. For et land som vårt, som er ikke like velstående som Norge, er omfordeling faktisk viktigere. Vi ser blandingsøkonomi som en modell vi kan etterfølge, med både markedskrefter, men også en velferdsstat som får folk ut av fattigdom.
Et møte med den norske stillheten
I sin tid i Norge har Luci hatt ulike og morsommer opplevelser knyttet til kulturforskjeller.
– For meg ser jeg dette utifra et blikk som ambassadør og antropolog. Når jeg var nylig ankommet følte jeg at jeg snakket hele tiden, og nordmenns stillhet opplevdes litt underlig. Folk i Kosovo, som ellers på Balkan, er veldig snakkesalige. Jeg måtte finne å måte å kommunisere, og det gikk greit til slutt. For nordmenn, som for mange andre handler det om tillit.
Lucis ektemann kom til Norge i 1991, og søkte asyl på det tidspunktet for å unngå å tjenestegjøre i den jugoslaviske hæren i krigen i Kroatia og Bosnia. Både ektemannen og parets barn er norske statsborgere, så å finne seg til rette var rimelig lett.
– Men ofte hører jeg ham og barna krangle om “korrekt norsk”. Ektemannen kom til Vestlandet, så han lærte norsk med dialekt. Som diplomat prøver jeg å jo forstå begge sider, sier hun smilende.
Lært mye av Norge
Ellers er det nordmenns tillit til institusjoner noe som hun spesielt bemerker seg.
– Jeg vokste jo opp under krig og ustabilitet, så denne sterke troen på samfunnet og offentligheten var noe nytt.
I sin tid som ambassdør sier Luci hun har lært mye.
– Skal man ha denne jobben, så må man ha et åpent sinn. Jeg vil ikke si at jeg har gjort en perfekt jobb. Jeg har lært mye om den norske konsensuskulturen, og hvordan folk med ulik syn kan ha sterke diskusjoner, men også være imøtekommende overfor hverandre.
Navn: Nita Luci
Stilling: Kosovos ambassadør i Norge
Utdanning: Antropologi (University of Michigan – Ann Arbor)
Sivilstatus: Gift
Hvilken bok ville du tatt med til en øde øy? The God of Small Things av Arundhati Roy. Jeg ser det som en bok som omtaler kjærlighet, smerte, tap og vekst på et eksepsjonelt vis. I tillegg kommuniserer boken ulike former for menneskelig erfaring.
Nevn tre negative sider ved deg selv: Slapp med å trene, og i et land som Norge blir jeg stadig påminnet om hvor sunne folk er. Fortsatt ikke lært godt nok norsk. Kan også være overforsiktig og for selvkritisk. Har sikkert noe med at jeg er akademiker og diplomat.
Nevn tre positive sider ved deg selv: Kan føle meg hjemme hvor som helst. Åpen i møte med alle typer folk. Jeg blir også mer lik moren min, noe som jeg ser som positivt.
Hvilke personer ville du invitert til en middag? W.E.B. Du Bois, amerikansk sosiolog og historiker og filosof Hannah Arendt.
