Kom fra gata i Afghanistan – nå er han proffbokser og hjelper minoritetsungdom

Vi møter Sayed Kazemi (25) på Gjøvik, der han har bodd de siste åtte årene. 

Han kommer kjørende i en bil med Team Sayed og sponsorlogoer.

– Som barn så jeg på TV-klipp av proffbokserne Muhammad Ali og Mike Tyson. Da tenkte jeg: jeg skal bli champion en dag.

Den drømmen oppnådde han da han fikk sitt første NM-gull som junior. Siden har han vunnet fem norgesmesterskap og ble den første mannlige vinneren av kongepokalen i Raufoss bokseklubb. Han har representert Norge i store internasjonale mesterskap, som EM og nordisk mesterskap.

Han er også en ubeseiret proffbokser.

Måtte reise eller dø

Men det største målet i barndommen var å føle seg trygg.

– Jeg har vært uheldig og trukket et lodd som ga meg feil plass i verden. Ikke på grunn av valg jeg har tatt, men fordi omgivelsene var slik, sier han.

Oppveksten var tøff, med konflikter i familien. Han mistet mennesker som sto han nær. Volden han opplevde ble normalisert. 

De hadde ikke smarttelefoner eller internett i den lille landsbyen i Afghanistan.

– Jeg visste ikke at det fantes fine steder i verden før jeg kom ganske langt inn i Europa, sier han.

Etter hvert ble situasjonen i landet dårligere.

Til slutt sa de voksne at han måtte ut av landet for å overleve.

– Jeg tenkte: Enten drar jeg for å bli trygg, eller så er det bare et spørsmål om når jeg blir drept.

Valget var ikke så vanskelig. Selv om han måtte forlate alt og reise alene til onkelen Iran.

Da var han så vidt fylt 14 år. 

Sayed hadde aldri hatt pass. Afghanistans myndigheter gjorde det svært farlig å forlate landet.

Menneskesmuglerne som skulle hjelpe ham, skulle få betalt av onkelen i Teheran, Irans hovedstad. Han sto som garanti.

Andre hjalp med penger, og det holdt akkurat til transport.

– Verste jeg har opplevd

På bussen ble han kjent med noen eldre gutter som også skulle til Iran.

De krysset ørkenområder, delvis til fots, med store temperaturforskjeller – over 50 grader om dagen og minusgrader om natta.

De måtte ta en omvei gjennom Pakistan fordi den grensen var tryggere.

Pengene tok fort slutt. Det var veldig stor fare for seksuelle overgrep og andre typer vold.

I jungelen i Iran ble de forlatt av smuglerne og var der i flere dager. De siste dagene ble de tomme for mat og hadde nesten ikke vann.

Han var undervektig og veide bare 42 kilo.

En gang slo de leir med flere andre. Noen ble tomme for vann. 

– Jeg hadde to flasker, men klarte å gjemme bort den ene. Jeg visste om de tvang meg så var jeg sjanseløs. De var eldre og sinte.

Til slutt måtte han gi bort halve vannflaska. Men han hadde heldigvis en til.

– Jeg kommer aldri til å oppleve noe verre. Flere ganger på reisen hadde jeg nesten akseptert at nå er det tiden. Nå dør jeg. Men onkelen min sa alltid: «Sayed, Uansett hva du opplever, ikke gi opp håpet. Med det kan du leve lenge».

Han lovet onkelen at han ikke skulle miste håpet, og det hjalp han kanskje å overleve.

Igjen var det tryggheten eller døden

Etter tre uker var de framme i Teheran.

Der jobbet han i onkelens plastfabrikk og plukket søppel.

Fordi han ikke hadde pass, måtte han leve i skjul. 

De bestemte at onkelen skulle låne Sayed penger til menneskesmuglere, og sende han til Tyrkia.

Det var imidlertid livsfarlig å krysse grensen.

– Onkelen min sa han ikke ville sitte igjen med skyldfølelse om jeg ikke overlevde.

Og sannsynligheten for det var ganske stor. 

– Men slutt sa jeg at enten lever jeg fritt, eller så kan jeg like gjerne dø. Det tror jeg de fleste flyktninger tenker, sier Sayed.

Reisen gikk delvis med bil. Men flyktningene måtte også gå en del. 

For å krysse grensen ulovlig, måtte de over et høyt fjell.

Kom de seg over toppen, var de i Tyrkia.

– Da kan ikke iransk politi skyte deg lenger. Og de sparer ikke på noe. Heller enn å ta deg og sende deg tilbake, så skyter de bare – så er de ferdig med det. 

Det begynte å bli mørkt, og det er da politiet begynner å sende folk for å stoppe flyktningene.

På vei mot toppen så de en bil som kom oppover fjellet.

– Jeg ser at alle løper. Det var familier, det var unger – de fleste på min alder. 

Politiet begynte å skyte. 

– Jeg løp oppover og så folk ble skutt bakfra. De falt som fluer. Jeg var ganske lett og har alltid vært veldig glad i fysisk aktivitet. Jeg løp med lukkete øyne, og tenkte når treffer de meg? 

Men han kom opp på toppen og var i Tyrkia. 

– Et sted måtte jeg hoppe ned. Da landet jeg på noe mykt. Det var mørkt, men jeg så at jeg hadde landet på en ung gutt. Det så ut som om han hadde dødd, men jeg kunne ikke sjekke. Jeg måtte bare løpe videre. Det plager meg veldig, sier Sayed.

Noen overlevde, andre døde

I Tyrkia jobbet han som oppvasker på en restaurant. Og bodde i en kjellerleilighet sammen med 16 andre.

Flere snakket om å komme seg til Hellas. 

Men da måtte de ta en livsfarlig reise over Middelhavet. 

– Basert på erfaringene mine, ville jeg ta sjansen, sier Sayed.

Han snakket igjen med menneskesmuglere. 

– Det var en alenemor med to unger som var i tvil om de turte å reise. Jeg sa da til smuglerne at jeg kunne være med og passe ungene hennes, mot å betale halv pris. Det gikk han med på.

Reisen over til byen Mitilini på øya Lesvos i Hellas tar 45 minutter i en vanlig båt. Men i en overfylt gummibåt tar det mye lenger tid. Hvis du kjører deg fast, kan det ta 7–8 timer.

– Da vi kom frem til havet var det uvær, det blåste skikkelig. Jeg hadde aldri sett så mye vann før. Afghanistan har ingen grense mot havet. Jeg kunne så vidt svømme i et basseng. Og vi skulle krysse havet i en gummibåt. 

Den første menneskesmugleren ville sende folk ut selv om været var dårlig.

– Han vi reiste med, ville vente litt fordi det var meldt bedre vær senere.

Planen var at når den første båten kom frem, skulle de ringe til menneskesmugleren som ventet med den andre båten. Da kunne de også reise over.

Men de hørte aldri noe.

– Til slutt ringte noen og sa at båten var borte. Alle var døde. Og så var det vår tur. 

De var 45 personer i en båt som bare hadde plass til 9.

– Jeg var 14 år og skulle passe på en familie med barn. Alle gråt.

Han husker ikke helt hvor gamle barna var, men de var små nok til at han kunne bære dem.

De hadde flaks og kom fram etter to timer.

I flyktningleiren i Hellas fikk de ID-papirer. Han møtte også for første gang representanter fra FN og andre organisasjoner.

Båten til fastlandet kostet 50 euro. Han hadde samlet 47 euro.

– Da mannen i billettluka sa at de måtte følge reglene, begynte jeg å gråte.

Til slutt fikk han hjelp av en eldre mann som gav ham tre euro.

– Det var som tre millioner for meg. Jeg var så glad. Jeg følte at alt hastet slik, og jobbet hele tiden med å komme videre. Selv om jeg ikke visste hvor jeg skulle.

Reiste gjennom 16 land

Dette skjedde midt under flyktningkrisen i 2015, da mange flyktet fra Syria, Afghanistan og flere andre land.

Tyskland hadde da åpnet grensene for flyktninger.

Sayed ble venner med noen gutter som hjalp ham med penger for å komme til Tyskland.

– Du møter alltid noen med samme mål: å komme til et tryggere sted, sier han.

Det var imidlertid så mange flyktninger i Tyskland, at det å få asyl kunne ta lang tid.

– Da sa noen at siden jeg var så ung, kunne jeg få asyl hvor som helst.

De nevnte Skandinavia, men det hadde han aldri hørt om.

Til slutt kom han seg til Kiel og tok båten til Malmø og tenkte å søke asyl i Sverige. Der var det imidlertid også mange flyktninger og noen trodde det kunne ta tid å få opphold.

– Så jeg kom meg til Gøteborg og tok bussen til Norge. 

Da hadde han reist gjennom 16 land.

Han ble sendt til et sted i nærheten av hovedflyplassen ved Gardermoen.

– Jeg husker ikke nøyaktig hvor, men jeg visste at flyktninger ble sendt hjem med fly. Jeg var redd. Og tenkte at nå sender de oss tilbake.

Som å vinne jackpot

Han bodde først i Lillesand. Der begynte han på ungdomsskole og lærte seg norsk fort. 

– Men på asylmottaket følte både jeg og de andre en utrygghet. Du klarer ikke å tenke det bort: Blir vi her, eller blir vi sendt tilbake der det er helt forferdelig? 

Han ble flyttet til et annet mottak der han fikk tilbud om å delta på en bokseklubb. Han bestemte seg for å bli god. 

– Noen dager senere fikk jeg vite at jeg hadde fått treårig oppholdstillatelse i Norge. Det var som om å høre fra Norsk Tipping at jeg hadde vunnet jackpot. Da tenkte jeg: jeg skal gjøre det ett tusen ganger mer verdt.

Det var første gang han var helt avslappet og sov virkelig godt.

Tenkte: nå er jeg champ!

Han fortalte norske myndigheter at han ville bo et sted hvor han kunne drive med boksing. Alt annet var ikke viktig.

I Gjøvik kommune kunne han begynne på Raufoss bokseklubb.

Etter hvert begynte han på videregående. Der trivdes han godt og begynte å delta i kamper.

– Men når man er helt trygg, begynner tankene å komme.

Hodet hans jobbet med traumer fra reisen og barndommen. Det var lett å havne i et dårlig miljø.

– Sårbare ungdommer har lav terskel for å bli med de kule gutta. De som tar en joint eller drikker, selv om de ikke er gamle nok. Det er også folk som ikke trenger særlig smart ungdom for å gjøre dumme ting, sier han.

Sayed jobbet hardt med seg selv og klarte å komme seg ut av det dårlige miljøet.

– Jeg har alltid vært flink til å snakke om ting, og boksingen har vært som terapi for meg. Klubben er mitt andre hjem.

I 2018 vant han første NM-gull som junior. 

– Da tenkte jeg: nå er jeg champ! 

Han satte seg stadig høyere mål og trente veldig hardt.

– Dette var første gangen jeg kjente på skikkelig mestring i noe jeg brant for. Og i et miljø som var akseptert i samfunnet.

I 2020 fikk han norsk statsborgerskap. Da kunne han også representere Norge internasjonalt

Da han ikke nådde OL-kvalifiseringen til Paris-OL i 2024, bestemte han seg for å bli profesjonell bokser.

Han har bokset fire kamper og vunnet alle.

Men nå har han problemer med lungene. Han må ta en pause til over nyttår for å unngå varig skade.

– Hvis det ikke går, fortsetter jeg å trene og å være trener for andre, sier han. 

– Gir mest mening å hjelpe andre

For tiden jobber han med et prosjekt som fremmer integrering og mangfold.

De er tre partnere i firmaet, som alle har ulik form for bagasje.

– Det er som regel lettere for en som har en bakgrunn og historie, å ha forståelse for en som sliter, enn en som har master, sier Sayed.

Han sier at ingenting i livet har mer mening enn å kunne hjelpe andre mennesker.

Han har spesialisert seg på å hjelpe ungdommer med utfordringer, spesielt de med flyktningbakgrunn eller minoritetsbakgrunn.

– Jeg har selv vært avhengig av hjelp for å klare meg i livet. Derfor sier jeg til ungdommer: det er alltid hjelp å få. Vær ikke redd for å be om den.

Han sier det ofte bare er litt som skal til for at de kommer på riktig spor.

– Det ser vi hver eneste dag. Som heller å komme seg på fotballbanen, enn å dra til buss-stasjonen for å selge hasj. 

For tre år siden måtte lillebroren ta den samme reisen fra Afghanistan. Han er 17 år nå.

– Han kom seg ut og bor i Tyskland. Jeg besøker han to ganger i året. 

Sayed har ikke vært tilbake i Afghanistan, men har vært i Iran for å besøke onkelen. 

Han sier at alt nå er på plass.

– Jeg har blitt tatt inn i en familie, der jeg har en farmor som er verdens fineste. Jeg har gode venner, gode relasjoner og gode samarbeidspartnere.

Sayed håper å være en inspirasjon for andre minoritetsungdommer. 

– Jeg kom fra gatene i Afghanistan, og bor nå i verdens mest privilegerte samfunn, der jeg klarer meg veldig bra og er en ressurs i samfunnet. Men vi trenger noen ganger en liten dytt for å komme oss på toppen.