Foto: Privat
- Flerkultur som velsignelse - 14.01.2026
- Flerspråklig chatbot skal gi bedre vern for utenlandske arbeidstakere - 14.01.2026
- Norges første multikulturelle seniorsenter åpnes - 13.01.2026
Rahmil Walayet, som går under artistnavnet Remibhai, har bodd åtte år i foreldrenes fødeland. Oppholdet ga ham nye impulser og perspektiver.
Han er 24 år gammel og har holdt på med musikk i to år.
– Når jeg lager musikk i dag, kombinerer jeg det pakistanske jeg har med meg fra oppveksten, med det norske jeg er oppvokst med her. Resultatet blir norsk-pakistansk musikk som speiler flerkulturen i Norge, og som kan skape noe globalt, men samtidig nært og gjenkjennelig.
Synger og rapper
Norsk-pakistaneren beskriver seg selv som en diaspora poprap-artist.
– Jeg skriver og synger mine egne låter, og noen ganger produserer jeg dem også. Sjangeren min er en blanding der jeg noen ganger synger og andre ganger rapper, sier han til Utrop.
Remibhai bruker flere språk i musikken sin.
– Jeg synger på norsk, urdu og punjabi. Jeg liker å eksperimentere med ulike språkuttrykk, og av de ti låtene jeg har ute nå, tror jeg alle inneholder minst to språk. Selve merkevaren min handler om å bruke begge språkene og kombinere dem med sørasiatiske melodier.
Fra tettsted til storby
Artisten har blitt påvirket en flerkulturell oppvekst.
– Jeg er født og oppvokst i Norge, og bodde på Jessheim til jeg var åtte år. Deretter flyttet vi til Lahore i Pakistan, hvor jeg bodde i åtte år før jeg kom tilbake til Norge rett før videregående. Kontrasten mellom en millionby og et lite tettsted i Norge er enorm. Oppholdet i Pakistan formet meg veldig som kunstner.
– Hvordan opplever du det å være en flerkulturell artist i det norske musikklandskapet?
– Jeg ser på det som en velsignelse fordi jeg kan ta det beste fra begge kulturer. Norge kan av og til være litt lukket for det som er annerledes, og foreløpig er det mest norsk-pakistanere og norsk-indere som gir meg oppmerksomhet. Samtidig har artister som Karpe vist at det er mulig å nå et nasjonalt nivå med et flerkulturelt uttrykk. Jeg ser et potensial for at også min kunst kan oppnå lignende suksess.
Støttende familie
I mange innvandrermiljøer blir ikke artistyrket sett på som et levebrød. Familien til Walayet har derimot vært støttende.
– Jeg studerer klinisk psykologi ved siden av musikken, så det var ikke vanskelig å overbevise foreldrene mine siden jeg allerede gjør noe som anses som “trygt”. De trodde først musikken bare var en hobby, men nå respekterer de det og er glade for at jeg fullfører mastergraden min.
Han føler at generasjonen han tilhører har et privilegium.
– Besteforeldrene mine måtte prioritere jobb og økonomi ved ankomst til Norge, mens jeg som tredjegenerasjons utlending har hatt det så komfortabelt at jeg kan fokusere på å uttrykke meg kunstnerisk.
Ny teaterstykke
Artisten ønsker også å utforske andre uttrykksformer enn musikk. Blant planene fremover er et teaterstykke basert på oppholdet i Lahore.
I stykket står kontrasten mellom Norge og Pakistan sentralt, men han går lenger enn de typiske forestillingene om «kulturkrasj».
– Stykket følger en hovedkarakter som flytter fra det «trygge, fine og komfortable Norge» til et Pakistan som i starten oppleves som «forvirrende, skummelt og stort».
– Jeg har valgt å fokusere på menneskelig varme. Stykket handler ikke om konflikt mellom kulturer, men om forskjeller i hvordan man møter mennesker. Jeg tenker på varmen man opplever i Pakistan, som ikke finnes på samme måte i Norge på grunn av den norske sosialkulturen. Handlingen avsluttes med at karakteren vender tilbake til Norge og bærer med seg lærdommen og erfaringene fra oppholdet i Pakistan.
Vil spille for et pakistansk publikum
Remibhais fremtidige mål om å spille konserter i Pakistan er en naturlig forlengelse av hans ønske om å vokse som artist.
– Selv om jeg for øyeblikket er svært opptatt med andre prosjekter, har jeg også et ønske om å nå ut til et bredere publikum. Hiphop-sjangeren har begynt å bli større i Pakistan i løpet av de siste to-tre årene, noe som kan tyde på et voksende marked. Siden jeg selv har bodd åtte år i Lahore, har jeg en dyp personlig tilknytning til landet.
