Oppdagelsesreisen til Ruija

 
Foto:Jari Aho
Ny bok om ruijafinner kommer med mange tidligere ikke publiserte historier.
0Shares
Latest posts by Tarja Lappalainen (see all)

Min reise til Ruija begynte da jeg i 2002 leste i bladet ET en artikkel om Elsa Ingilæ Haldorsen fra Bygøynes. Da jeg leste artikkelen, visste jeg ikke ennå at jeg hadde trådt inn i stoff som skulle rive meg med seg og at jeg skulle ha en lang vei foran meg i utforskning av Ishavets kyster. I den artikkelen forteller Haldorsen nemlig om sin bekymring over hjembygda: ruijafinner som bor i bygda og som snakker finsk og husker historier fra gamle dager, er i ferd med å forsvinne litt etter litt. Haldorsen ønsket at noen skulle begynne å samle på slike historier. Denne bekymringen smittet også over på meg, og i 2004 begynte jeg å intervjue bygøyværinger. Så konstaterte jeg at det ikke var nok. Jeg utvidet området og intervjuet folk også fra Vadsø, Pasvik og Neiden, og ikke bare intervjuet, men samlet også på all slags andre interessante opplysninger.

Etter flere års arbeid fikk jeg ferdig boka Ruijansuomalaisten elämää – Historiaa ja tarinoita Jäämeren rannalta, som oppsumerer minoritetsfolkets historie, nåtid og kultur. Boka ble samtidig utgitt på norsk, Fra finske skoger til Ishavet – Ruijafinnenes historie og fortellinger.

Boka kom ut i juli 2011. Tellervo Laine fra Vadsø ble valgt til å oversette boka til norsk. Hun gjorde et meget vellykket arbeid. I boka får i tillegg til sakkyndige også ruijafinner og deres
etterkommere frem sine stemmer.

Andreas Esbensen – et interessant intervjuobjekt

Det finske språket levde livskraftig i de tette finske miljøene. Så livskraftig var det at også norske kjøpmenn, blant andre den norske kjøpmannsslekten Esbensen, måtte lære seg finsk,
hvis de ville drive handel med den finske befolkningen. Og de behersket da også språket godt. Det fikk jeg oppleve da jeg intervjuet gamle, nå avdøde kjøpmann Andreas Esbensen. Jeg lyttet med forbauselse på hvor flytende han snakket finsk, en finsk dialekt som hørtes litt
gammelmodig ut. Det gikk ikke lange tiden etter intervjuet før Esbensen sovnet hen. Følgende er et utdrag fra hans fortelling:

“Finnene begynte å dyrke jord her og de hadde kyr. Nordmenn forsto seg jo ikke på det. Selvfølgelig hadde det vært kyr her før også. Men de var blitt fôret med tare og lav. Slik hadde de gjort. Det var lite høy. Finnene begynte å rydde jord, lage gressmarker og å dyrke gress. Det fantes nesten ikke noen gressmarker her fra før av. Finnene fikk ingen støtte fra staten. De gjorde det på egen hånd.

Fiske har tidligere vært farlig. Det er mange fiskere fra Vadsø som har druknet. Særlig på 1800-tallet var det sterke stormer. Men den aller sterkeste stormen var en gang etter at jeg var født. Jeg var kanskje noen måneder gammel. Den stormen var så forferdelig at det aldri før har vært noe lignende i Vadsø. Til og med på byens gater ble det funnet folk som var omkommet.

En mann hadde kommet seg til byen med torvkjelke. Han kom seg til skolen, og døra til jentedoen stod åpen. Han gikk inn der, men fikk ikke døra igjen. Stormen slo rommet fullt av snø, og han ble funnet død i doen.

En norsk skolefrøken, lærerinne, som var forlovet med Hallonen, var hos mor Hallonen og drakk kaffe. Mora sa at hun ikke skulle dra ennå. Men hun gikk ut, og stormen førte henne til fjæra, under en pram. Der ble hun funnet om morgenen. Selv håret var frosset fast.

Stormen kom helt overraskende. Kalle Tuomainen fortalte meg at Karolines sønn Kalle hadde vært ute og ikke kommet inn. Denne gutten var barn av Korvanen, Karolines første mann. Karoline savnet sårt sin sønn og maste på mannen at han skulle ut i stormen for å lete etter gutten. Jeg sa at det nyttet vel ikke å lete i det været, når man ikke en gang fant seg selv, når man skulle hjem. “Jo”, svarte Tuomainen meg, “men det var ikke mulig å vente hjemme heller”. Så hun Karoline holdt selvfølgelig slikt leven hjemme at det var mye bedre å gå ut i stormen enn å være hjemme. Karoline, hun tordnet slik. Til slutt kom Tuomainen hjem, og gutten hadde også kommet inn i mellomtiden, han hadde ikke lidt noen nød.”

Følelsesutbrudd

Du kan reise med boka til Ishavets kyst, til Ruija i Nord-Norge. Den forteller på en engasjerende måte om livet til de finnene som flyttet dit på 1700- og 1800-tallet og deres etterkommere. Den forteller også om finnenes kamp for å tilpasse seg, noe som ikke alltid var lett. Dette førte til tider til sterke følelsesutbrudd. Da en norsk skolestyrer ikke gikk med på å låne den begavede neidengutten Frans Oskar Labahå skolepenger, gjorde dette Frans Oskar veldig opprørt: “Han nærte et slags hat mot oss finske barn. Han syntes vi var dårligere, fordi vi var av finsk opprinnelse. Derfor lønte det seg ikke å skolere oss etter hans mening. Og vi hadde et merkelig navn også, vi ble skjelt ut for kvener. Jeg fikk et sterkt hat mot denne skolestyreren. Jeg sa til far at jeg henter tollkniven og drar til med den. Far svarte til det at det bør du nok ikke gjøre.”

Generelt kan man likevel slå fast at blant folk flest gikk det fredelig for seg mellom finner og nordmenn. Det finske språket blir heller ikke lenger diskriminert og det forekommer ikkefordommer mot finskættede. Tvert imot er ruijafinnene stadig mer interesserte i sine røtter og stolte av dem.

Nye opplysninger og enestående fotomateriale

Boka inneholder informasjon som ikke tidligere er publisert. Boka gir detaljerte beskrivelser av ruijafinners liv og lagnad. Teksten støttes av et enestående, tidligere upublisert, omfattende fotomateriale. Boka egner seg ikke bare som lesning for nordmenn og ruijafinner, men også til bruk på skoler for å fortelle elevene et stykke interessant nordnorsk historie.

Tarja Lappalainen er en forfatter som bor i Tavastehus (Hämeenlinna) i Finland. Hun studerer mastergrad i skriving ved Universitetet i Jyväskylä. Ruijansuomalaisten elämää – Historiaa ja tarinoita Jäämeren rannalta, som i norsk utgave heter Fra finske skoger til Ishavet, Ruijafinnenes historie og fortellinger, er Tarja Lappalainens niende bok. Utdraget fra boka og artikkelen over er publisert på utrop.no med hennes tillatelse.