Foto: filmfrasor.no
- Shwan Dler Qaradaki er Årets Olsokkunstner - 19.04.2024
- FlePsy vil ha et mer inkluderende og mangfoldig psykolog-Norge - 18.04.2024
- – Høyrepopulistisk tilbakeslag et reaksjon på salafisme - 17.04.2024
For et par millioner tyrkere er Tyskland et “heimat”, landet hvor de er født i, men hvor man vekselsvis føler seg hjemme i. For den aller første generasjonen tyrkere, som kom på 50- og 60-tallet som gjestearbeidere, var “Almanya” (Tyskland på tyrkisk) drømmen om en ny tilværelse, og et bedre liv.
Slik det også var for filmens hovedfigur Huseyin (Vedat Erincin). Huseiyn historie starter i det lutfattige Anatolia, hvor han ender opp med å vinne gunsten til datterens til landsbyhøvdingen. Han ender opp med å måtte forsørge for seg selv og en stadig større familie. På den lokale kaféen ser han en jobbannonse til en industrijobb i Tyskland, og slår til. Senere tar han med seg hele familien, i noe som blir starten på tre generasjoner med kulturell utveksling.
Tysk pass “bare et papir”
Filmens historie veksler i tid og rom, mellom Tyrkia og Tyskland. Til tross for at det er en viktig og alvorlig problemstilling regissørene Yasemin og Nesrin Samdereli tar opp, mangler det ikke på vittige og morsomme poenger underveis. Om hvordan tyskere kan gå ut med store rotter i bånd (hunder). Om hvordan Huseiyns mellomste sønn utvikler et nærmest objektseksuelt forhold til Coca Cola og en like stor skrekk for krusifikser og Jesus-figuren. Hverdagsmisforståelser som i etterkant er morsomme å tenke på, og som er en del av prosessen med å komme inn i en ny kultur.
Til tross for at Huseiyn og hans kone Fatma (Lilay Huser) etter 50 år skaffer seg tysk pass, bestemmer førstnevnte seg for at hele familien drar på ferie til det nye huset han har kjøpt i fødelandsbyen. Dog er dette ikke uproblematisk, særlig for den tredje generasjonen. Huseiyn datterdatter Canan (Aylin Tezel) er nemlig gravid med sin britiske kjæreste og minstemann Cenk (Rafael Koussouris) er mer opptatt på hvilket av de to fotball-landslagene han skal spille på. Tyrkia-turen blir komediedramaets klimaks, både på godt og vondt.
Viktig knusing av kulturtabuer
Regissørene har bevisst lagt seg ut på en linje hvor man lar seeren bestemme hva som er hovedbudskapet. Humoren tror jeg de også har brukt bevisst som et våpen for å avvæpne enhver bestemt oppfatning seeren måtte ha fra før av. Selv om kulturmøter kan beskrives positivt, er det også få andre temaer som skaper mer negative følelser, særlig i en politisk kontekst. I Tyskland er tyrkerne nemlig den største ikke-vestlige minoriteten, og som våre egne somaliere og pakistanere er enhver henvisning til kultur eller opprinnelse (i nesten enhver negativ sammenheng) en åpning av Pandoras boks.
Undertegnede har selv møtt tyskfødte tyrkere som i motsetning til lille Cenk snakker bare tyrkisk, og ikke hatt tyskere som bekjente engang. I filmen blir Huseiyn innkalt av forbundskansler Angela Merkel til å holde en tale og få det offisielle Tysklands anerkjennelse for å ha bygget opp nasjonen. I virkeligheten har den samme forbundskansler erklært flerkulturen for “død og begravet”.
For meg er det derfor viktig med slike filmer, nettopp fordi de er med på å bryte ned og knuse kulturelle tabuer som majoritet og minoritet har om og mot hverandre. Som filmens sluttpoeng fortalte: vi er alle produkter av våre valg og handlinger, av tid, sted, omgivelser, omstendigheter og vandring. Et viktig poeng i en tid hvor det i større grad kreves at man tar side og selvdefinerer seg på bekostning av rasjonalitet og menneskelighet.
