– Stillhet er en form for svik

“The Colour of Paradise” pryder veggen i årets høstutstilling frem til midten av oktober.

Verket består av mer enn 4000 ekte påfuglfjær. Én for hver jesidisk jente og kvinne som siden 2014 har blitt drept, bortført og forsvunnet. 

– Det er en historie som fortsatt venter på å bli fortalt, sier Waledkhani.

Folkemordet på jesidiene

3. august 2014 invaderte den militante islamistgruppen IS den nordlige landsbyen Sinjar i Irak. Tusenvis ble drept. Flere tusen barn og kvinner ble bortført. Gutter og menn ble tvunget til å konvertere og bli med i terrorgruppen. 

Kvinner og jenter helt ned til ni-årsalderen ble solgt som sex-slaver, voldtatt og solgt videre. Flere tusen er fremdeles savnet.

FN har anerkjent angrepet som folkemord på de kurdiske jesidiene.

Waledkhanis verk er en hyllest til alle jentene og kvinnene som ble drept, er savnet eller har kommet hjem med dype traumer. 

– Jeg bærer det med meg hele tiden. Historiene deres er en del av meg, og jeg kan ikke legge dem fra meg, sier kunstneren om kvinnene og jentene som har levd i frykt og smerte i over elleve år.

Kunsten fyller et tomrom

Kunsten har alltid vært der for Waledkhani. Hun begynte å tegne da hun var en liten jente i en flyktningleir i Irak. Morsmålet kurdisk ble tatt fra henne i barndommen. Hun mistet sitt hjem, sitt språk og dermed en bit av sin identitet.

– Kunsten fyller noe av det tomrommet språket etterlot, sier Waledkhani. 

Waledkhanis engasjement for politiske og feministiske problemstillinger, spesielt for undertrykte folkegrupper, uttrykkes i kunsten hennes.

– Når jeg tegner eller skaper, finner jeg et språk som ikke kan tas fra meg. Det er et språk alle kan forstå, og som ikke trenger å bli oversatt.

– Vi skulle visst bedre som mennesker

I 2020 vekket kunstneren oppsikt med verket “Rojava: The Women’s Revolution” som avbilder kurdiske kvinnerettighetsforkjempere.

Kritikken kom allerede en knapp uke etter åpningen i november 2020, og skapte stor oppstandelse da tyrkiske myndigheter krevde at Oslo kommune skulle fjerne verket.

Mange mente at sitatet “A society can never be free without women’s liberation” av Abdullah Öcalan var provoserende. Öcalan grunnla PKK, en kurdisk politisk og militær organisasjon. Formålet til organisasjonen er å frigjøre de kurdiske områdene i Tyrkia, Iran, Syria og Irak, og anses som en terrorgruppe av blant annet Tyrkia.

Norske myndigheter avviste forsøkene på å fjerne verket.

– Kunsten min har blitt et redskap for motstand, og det er jeg mest stolt av i karrieren min, sier Waledkhani.

Kvinnene avbildet i verket har kjempet for å redde de bortførte jesidiske kvinnene. Både kvinnerettighetsforkjemperne og de bortførte var med i tankene da hun skapte det omstridte verket.

– At tyrkiske myndigheter kritiserte verket viser hvor farlig, og samtidig viktig, deres kamp fortsatt er, sier hun.

Selv om kunsten er viktig for Waledkhani, skulle hun ønsket hun slapp å lage den.

– Jeg skulle ønske verden ikke ga meg grunn til å lage slike verk. Som kunstner prøver jeg å gi verden en vakker ramme, selv om jeg vet at det er en nødvendig løgn. Vi trenger å tro at det fortsatt finnes skjønnhet, ellers mister vi håpet, sier hun.

Fikk rykte som djeveldyrkere

Før den skjebnesvangre dagen i 2014 besto Sinjar for det meste av jesidier, en religiøs minoritet med røtter i kurdisk kultur. Den jesidistiske troen tilber en tilgitt fallen engel, og religionen har derfor fått ryktet som “djeveldyrkende”. Folkegruppen har derfor vært offer for massakrer og forfølgelser gjennom århundrer. 

Den falne engelen Melek Tawus representeres av en påfugl. Verket består derfor kun av påfuglfjær som er plassert tett inntil hverandre. Én etter én ble de festet til lerretet i en to uker lang prosess.

De 4000 unike fjærene er ekte og har på naturlig vis falt fra påfugler rundt omkring i verden. Fjærene symboliserer kvinnene og jentene fra Sinjar som led, og fremdeles lider, en stor urett.

Vil gi dem en stemme

Sommeren 2018 var Waledkhani på vei ut av en flyktningleir i Rojava nordøst i Syria. Der så hun en minibuss full av tildekkede, svartkledde kvinner. Hun så kun øynene på kvinnene.

– Alle øynene var rettet mot meg. Jeg så frykten og styrken i øynene deres, sier Waledkhani.

Kunstverket gjenspeiler jesidienes og kurdernes fargerike kultur. Nyansene i fjærenes unike farger står i sterk kontrast til den svarte, identiske bekledningen kvinnene bar i minibussen i 2018, og de svarte flaggene soldatene bar da de angrep Sinjar.

– I verket ser jeg øynene til alle kvinnene og jentene som en gang var der, og som kanskje aldri får fortelle sin historie.

Et svik

Elleve år etter er flere tusen kvinner og jenter fremdeles savnet. Mesteparten av disse antas å leve som sexslaver og hushjelp til IS-soldater og blir solgt i flere runder i IS-soldatmiljøet.

Mange utsettes for og vold og overgrep flere ganger om dagen. Familier som savner sine døtre, mødre og søstre gjør alt de kan for å få dem tilbake.

Likevel har mediedekningen vært minimal. Kunstneren setter et kritisk søkelys mot mediene.

– At vi fortsatt ser folkemord, systematiske overgrep og masseflukt i vår tid er et svik mot historien, sier Waledkhani.

De svartkledde kvinnenes blikk slapp aldri taket i kunstneren. Hun ønsker at verket kan være en påminnelse til alle som ser det. Kunsten er et forsøk på å minne om ansvaret som ligger i samfunnets hender.

– Vi kan ikke tie om uretten, sier Waledkhani.

2600 jesidiske kvinner er fremdeles savnet. Bak hvert tall finnes det et liv. Det finnes en identitet som er røvet vekk, en historie som venter på å bli hørt.

Waledkhani så aldri de tause, svartkledde kvinnene igjen, men fant dem igjen i øynene på påfuglfjærene.