Tyrkisk-norske mødre sydde Rogalandsbunad til døtrene

Mens vintermørket senket seg over Rogaland, samlet en gruppe kvinner seg rundt bordet med nål, tråd, ullstoff og tyrkisk svart te.

På bordet lå mørke ullstoffer som sakte ble fylt med fargerike blomsterbroderier. Noen ganger var rommet stille mens kvinnene konsentrerte seg om stingene. Andre ganger gikk praten høyt om livet, barna, tro, politikk, tradisjoner og hverdagen i Norge.

For Hilal Kocaguzel ble bunadsprosjektet langt mer enn håndarbeid.

– Mellom brodering, latter og lange samtaler oppstod det noe mer enn bare bunader. Det oppstod fellesskap, sier Kocaguzel til Utrop.

Kvinnene har tyrkisk bakgrunn. Flere er andregenerasjonsinnvandrere, og barna deres er født og oppvokst i Norge.

– Rogaland er hjemmet vårt. Derfor betyr det ekstra mye for oss at døtrene våre skal bære Rogalandsbunad med stolthet på 17. mai, sier Kocaguzel.

Lærte bunadsøm av Torill Lovra

Gjennom frivillig arbeid fikk kvinnene muligheten til å lære bunadsøm av Torill Lovra.

Ifølge Kocaguzel møtte Lovra dem med både kunnskap, tålmodighet og varme.

– Hun åpnet døren inn til en viktig del av norsk kulturhistorie. Hun lærte oss ikke bare teknikker og sting, men også historien bak Rogalandsbunaden og håndverket som har gått i arv gjennom generasjoner, sier hun.

Lovra kommer fra Ryfylke og er i familie med Magnus Våge, som var sentral i utviklingen av Rogalandsbunaden tidlig på 1900-tallet.

Kulturarv lever videre når kunnskap deles. Dette prosjektet viste hvor mye mennesker kan berike hverandre når én tar initiativ og møter andre med åpne armer, sier Lovra.

– Bunaden handler om tilhørighet

For kvinnene handler bunaden om mer enn et vakkert plagg.

– Den handler om historie, tilhørighet og respekt for norsk kulturarv, sier Kocaguzel.

Hun mener prosjektet også viser hvordan inkludering kan skje i praksis.

– I dag snakker man ofte om inkludering som noe politisk eller teoretisk. Men ekte inkludering skjer sjelden gjennom store ord og strategier. Den skjer i møtet mellom mennesker, rundt et bord, gjennom samtaler, håndverk og tid sammen, sier hun.

I systuen lærte kvinnene om norsk kultur og historie. Samtidig lærte Lovra mer om dem.

– Vi delte tyrkisk børek og mange kopper tyrkisk te mens vi broderte sent på vinterkveldene. Vi snakket om religion med gjensidig respekt, om samfunnet, ungdom, morsrollen, utfordringer og håp. Jo bedre vi ble kjent, jo mindre viktige ble forskjellene mellom oss, sier Kocaguzel.

– Ekte inkludering skjer i møtet mellom mennesker, rundt et bord, gjennom samtaler, håndverk og tid sammen, sier Hilal Kocaguzel.

Første møte med Bunadskafé

For første gang deltok kvinnene også på Bunadskafé. Før de gikk inn, var flere usikre.

– Vi kjente på nysgjerrige blikk og lurte på hva folk tenkte om kvinner med minoritetsbakgrunn midt i et rom fylt av norske bunadstradisjoner, sier Kocaguzel.

Men stemningen endret seg raskt da bunadene ble tatt fram.

– Da vi begynte å snakke om broderier, stoff og søm, forandret stemningen seg naturlig. Nysgjerrigheten ble til samtaler. Vi tok et steg mot dem, og de tok et steg mot oss, sier hun.

Nimet Selcuk beskriver møtet som en påminnelse om at fellesskap ofte skapes gjennom små handlinger.

– Det betydde mye å bli møtt med interesse. Vi kom inn med litt usikkerhet, men gikk ut med en sterkere følelse av å høre til, sier Selcuk.

Døtrene så mødrenes arbeid

Da bunadene tok form, fikk også døtrene et nytt forhold til plagget.

– For døtrene våre ble bunaden mer enn et tradisjonelt plagg. De så kjærligheten, tiden og omsorgen som mødrene hadde lagt ned i arbeidet, sier Kocaguzel.

Serife Selcuk Kilinc sier at prosessen også ble en mestringsreise for mødrene.

– Flere av oss hadde aldri sydd bunad før. Det krevde tålmodighet, konsentrasjon og mot. Etter hvert som stingene kom på plass, vokste også stoltheten, sier Selcuk.

Fatma Ekiz mener prosjektet har gitt både mødrene og døtrene en sterkere forbindelse til norsk kulturarv.

– Barna våre vokser opp med både tyrkiske røtter og norsk hverdag. Når de bærer Rogalandsbunad, viser de at disse delene av identiteten kan høre sammen, sier Ekiz.

Vil gi flere samme mulighet

Gjennom Norsk-Tyrkisk Kulturforening håper kvinnene nå å gi flere muligheten til å lære bunadsøm og oppleve fellesskapet som vokste fram gjennom prosjektet.

Kocaguzel mener slike møteplasser er viktige i en tid hvor mange opplever utenforskap og ensomhet.

– Håndverk skaper ro. Fellesskap skaper trygghet. Når mennesker møtes for å skape noe sammen, oppstår også mening og tilhørighet, sier hun.

Hun understreker at norsk kultur ikke blir svakere av å deles.

– Vi tror ikke norsk kultur blir svakere av å deles med flere. Tvert imot. Kulturarv blir sterkere når mennesker sammen tar vare på den og fører den videre til neste generasjon, sier Kocaguzel.

Foreviget i Gamle Stavanger

Da bunadene var ferdige, ble øyeblikket foreviget i gatene i Gamle Stavanger av fotograf Loubna Aleksandra Kubiak.

For mødrene ble det et sterkt øyeblikk å se døtrene i de ferdige bunadene.

– Da vi så døtrene våre i bunadene, fyltes øynene med stolte gledestårer. Bunadene var ikke bare vakre. De var sydd med våre egne hender, sting for sting, sier Kocaguzel.

Hun mener prosjektet peker mot et Norge hvor flere kan kjenne eierskap til felles tradisjoner.

– Kanskje er det dette fremtidens Norge handler om. Et Norge hvor barn med ulike navn, språk og familiebakgrunner synger den samme nasjonalsangen med hånden på hjertet. Et Norge hvor kulturarv ikke bygges med stengte dører, men gjennom fellesskap, sier hun.

Og for Kocaguzel er budskapet klart:

– Ja, vi elsker dette landet. Ikke fordi vi er helt like, men fordi vi får være forskjellige – og likevel høre til.

Abonnér på Utrop for bare 75 kr i mnd

Få ukentlig GRATIS nyhetsbrev utrop.no/nyhetsbrev