– Folk bør forstå hvilket «helvete» flyktninger går gjennom

– Vi vil vise at vi er mennesker, og trenger å leve som det.

Det sier barnefamilien som bor på et av asylmottakene i Norge. Han er fra Syria. Hun er statsløs palestiner og bodde i Libanon.

De ønsker å være anonyme på grunn av belastningen det er å gå ut offentlig. Spesielt for henne som flyktet fra en svært voldelig eksmann. Det er også av hensyn til barnet på fem år.

De sier de vil fortelle hva flyktninger går gjennom før de kommer til Norge. Og rette søkelys på det de mener er et inhumant asylsystem som ikke fungerer.

– Vi trodde at når vi kom til Norge, var det slutt på lidelsene våre. 

Men etter å ha ventet 2,5 år i mottak, har de mistet troen på at Norge bryr seg om flyktninger.

– Vi tror ikke Norge egentlig vil ha asylsøkere, sier de. 

Begge har høyere utdanning. De snakker og skriver perfekt engelsk. Barnet kan gangetabellen og snakker tre språk flytende. 

– Men jeg får likevel en følelse av at folk tror vi er idioter, sier mannen. 

Han mener flere burde sette seg inn i hvordan det er å bo i et mottak. Og leve i uvisshet i måneder og år.

–  Ikke minst politikere. Det har aldri vært noen fra myndighetene her og snakket med oss, sier han.

Han sier de mangler privatliv og at ekteskapelig samvær er vanskelig når alle bor i samme rom. De deler kjøkken med 20 andre personer. 

– Vi kan ikke lage måltider i fred. Vi vet aldri hvem som kommer for å bo i mottaket. Om noen er utagerende eller om alle går overens, sier de.

Mannen sier også at desperasjonen i mottaket vokser fordi gruppen av syrere har fått asylsøknadene sine satt på vent. Norske myndigheter har gitt signaler om at de tror det snart blir trygt å sende asylsøkerne tilbake.

– Det er det ingen som tror på. Vi får informasjon fra Syria som norske myndigheter ikke har tilgang til. Folk er livredde og noen kollapser, sier mannen. 

Han sier at det også har skjedd selvmordsforsøk.

De er bekymret for at fraværet av en normal barndom skal prege sønnen for livet. 

– Livet på mottaket er begrensende for sønnen vår. Han har ikke nok plass å utfolde seg på. Det er pågående narkotikabruk, og det oppstår ofte problemer med vold. Sikkerhetsvakter har blitt sendt for å beskytte mottaket i flere dager, sier hun.

De frykter at traumene kombinert med det han er vitne til vil prege han for livet.

– Han begynner på skolen i høst. Og har nå bodd i mottak halve livet. Det er en oppskrift på katastrofe, sier mannen. 

«Du er statsløs, du er ikke verdt noe»

Hun forteller at eksmannen behandlet henne som en slave og slo henne foran babyen.

 «Du er statsløs, du er ikke verdt noe», sa han.

Statsløse i Libanon er utsatt for diskriminering og mangler grunnleggende rettigheter. 

Ifølge FNs høykommissær for flyktninger kan de ikke ha fast eiendom. De kan heller ikke inneha en rekke yrker, blant annet lege, jurist og ingeniør. Det er vanskelig å skaffe offentlig helsehjelp. De kan ikke fagorganisere seg. 

Hun ble ydmyket av svigerforeldrene. Hun måtte kysse hendene deres hver morgen og kveld. 

Han hjalp henne ikke med å søke statsborgerskap fordi han ønsket å fortsette å krenke henne. Kvinner kan ikke søke statsborgerskap uten mannens tillatelse.

Han truet henne med at han ville frata henne retten til å se sønnen. 

Han hadde alltid en pistol på hofta og i bilen. Hun sier han hadde mektige venner i Libanon som kunne gjøre situasjonen hennes enda verre. 

Hun gikk til politiet, men de beskyldte henne for å ha manglende respekt for ektemannen sin. Og sa hun måtte gå tilbake til han.

Da han etterhvert dro til Dubai, fikk han innvilget søknad om at kona ikke kunne forlate Libanon uten hans tillatelse. 

Gikk til fots og bodde i huler

Hun fikk likevel skilsmisse. Og rømte med sønnen som da var 13 måneder. De krysset grensen til Syria. 

Det var vinteren 2020. 

– Det var i den mest kritiske perioden av borgerkrigen i Syria. Hun gikk gjennom territoriene til Assad, IS, og den frie hæren i Syria, sier mannen. 

De gikk for det meste til fots og bodde i huler. En gang holdt noen på å finne henne. De hadde med seg hunder. 

Barnet fikk infeksjon i beinet forårsaket av kjøttetende bakterier. Det har gitt varige mén.

Etter 23 dager var de fremme ved grensen til Tyrkia. Hun var livredd for å bli skutt av grensevakter. Muren er den tredje lengste i verden etter den amerikansk-meksikanske mur og kinesiske mur. Det var en stige på den syriske siden.

Den klatret de opp, hoppet over piggtrådgjerdet, og kom ned på den tyrkiske siden. Da var hun barbeint.

I Tyrkia sier hun at hun følte noe som lignet på trygghet. Der giftet hun seg med sin nåværende ektemann. De kjente hverandre fra før.

– Den eneste sjansen vi hadde

De bodde i Istanbul der familien hadde et stort hus, jobber og kontaktnettverk.

De måtte imidlertid reise da eksmannen fant ut at hun bodde i Tyrkia. Og begynte å sende folk dit for å lete etter henne.

– Vi kan ikke bo i Midtøsten eller i nærområdene der han kan finne henne og sønnen, sier han. 

De skiftet navn på barnet og reiste til Europa og Norge, der søsteren hennes bor.

Den var 70 personer i den 21 meter lange båten over Middelhavet til Italia. Turen tok en uke.

De sier at nesten alle de voksne ble syke. Mannen kastet opp hele tiden og gikk ned mange kilo. Barna fikk mat, de voksne fikk et par dadler om dagen.

Noen ganger var sjøen så voldsom at de trodde de skulle dø.

Folk ba og noen gråt. 

Når bølgene ble høye, begynte folk å kjempe for redningsvestene. 

De sier at etter omtrent tre dager, informerte kapteinen om at de nå var på vei inn i det farligste området i Middelhavet. Og at de kunne miste livet.

– Men vi tenkte at dette er den eneste sjansen vi har. Enten lever vi et trygt og godt liv eller så dør vi, sier mannen.

– Ventetiden er verst

Han hadde asylintervju i september i fjor. Men søknaden har blitt satt på vent siden han er fra Syria. Hun skal ha asylintervju i september. 

Hun har hatt to spontanaborter og fikk legeerklæring på at boforholdene og usikkerheten gjorde det vanskelig å bli gravid.

«For å bedre pasientens helse og redusere stressbelastningen er det viktig å legge til rette for bedre levekår», skriver legen i erklæringen som Utrop har fått kopi av.

– Rapporten bekrefter også at leddsmertene jeg har er forårsaket av psykologiske faktorer. Og at den eneste behandlingen er å forbedre den mentale tilstanden. Men problemet vedvarer fortsatt, sier hun.

De sier UDI har fått kopi, men at det ikke skjedde noe. 

UDI svarer på kritikken lenger nede i artikkelen.

Han har hatt hjerneblødning, noe legene har sagt er veldig uvanlig i hans alder. Panikkanfallene har også kommet tilbake.

–Da jeg først kom til Norge forsvant panikkanfallene. Men på grunn av usikkerheten og det psykiske presset jeg lever under nå, har de kommet tilbake, sier han. 

Han sier at psykisk helsehjelp ikke strekker til.

– Det hjelper ikke når det underliggende problemet ikke er løst, sier han.

De sier det er vanskelig å motivere seg til å lære norsk når de ikke vet om de skal bo i Norge. 

Og mens tiden går, vokser også motstanden mot det norske samfunnet.

Han tror ikke nordmenn klarer å ta inn over seg hvor heldige de er som er født til et liv med trygghet og privilegier. 

– Mens det er ikke vår feil at vi er født i Midtøsten, sier han. 

De kan ikke besøke foreldrene som bor i trygge land i Midtøsten. Venner kan ikke besøke Norge fordi de er statsløse.

Mange praktiske ting er vanskelig fordi de ikke har bankID og bankkonto. 

– Det kan være ting som å melde barnet på kommunale aktiviteter. Eller å bestille varer på internet, sier de.

De kan heller ikke kjøre bil, noe mannen sier er et stort savn.

De sier de bare vil gå videre med livene sine, jobbe og tjene egne penger.

– Istedenfor får vi høre at de skal være takknemlige for at de har tak over hodet. 

Usikkerheten er verst

De mener UDI har gjort en feil ved å ikke behandle søknaden til kvinnen og barnet.

– UDI sa på telefonen at jeg måtte vente siden ektemannen min er fra Syria, sier hun.

Ekteparet sier de imidlertid har satt seg inn i regelverket.

– Vi vet at alle asylsøknader skal behandles individuelt. Etter mange samtaler forsto de endelig at hun ikke har noe med Syria å gjøre og fortalte henne at hun står i kø for å bli intervjuet.

Hun sier at hun gruer seg veldig til å fortelle om traumene. 

– Jeg er livredd for intervjuet, og at jeg ikke skal klare å få frem historien min, sier hun.

Hun er nå gravid og har termin før jul. De har fått tilbud om å flytte til en større leilighet i et annet mottak.

– Men jeg vil ikke at babyen også må vokse opp i mottak. Og det viktigste er å vite hva som skjer, sier hun.

UDI svarer

Utrop spør UDI om direktoratet har gjort en saksbehandlingsfeil ved å sette søknaden til kvinnen og barnet på vent fordi ektemannen er fra Syria.

– Alle asylsøknader behandles individuelt, noe som betyr at alle får sitt eget vedtak der de individuelle forhold er vurdert. Dette gjelder også barn, sier UDI i en e-post. 

– Det er likevel sånn at UDI er opptatt av familiens enhet og dermed ser familiemedlemmer i sammenheng. Vi tilstreber at alle personer i en familie får sin vurdering til samme tid, og det kan også være at det er forhold ved en person i en familie som kan ha påvirkning på vurderingen av andre familiemedlemmer. 

– Hun leverte legeerklæring i mars der legen sa det er viktig å legge til rette for bedre levekår for å begrense stressbelastningen. Har dere mottatt den, og hvorfor er det ikke gjort noe med boforholdene?

– UDI har mottatt legeerklæring i mars 2025. Denne var sendt inn sammen med en forespørsel om å prioritere saksbehandlingen. Spørsmål om boforhold bør først tas opp med asylmottaket som personen bor på, og deretter med UDIs regionkontor.

UDI er kjent med at asylmottaket har hatt dialog med familien og har imøtekommet dem i noen grad.

– De har nå fått tilbud om å overføres til et annet mottak. 

– Innkvartering ved asylmottak er et nøkternt og forsvarlig innkvarteringstilbud mens de venter på bosetting eller retur til hjemlandet.

–Respekt for privatliv og familieliv ivaretas ved at familien disponerer eget rom.

– Hvorfor har hun ikke hatt asylintervju etter 2,5 år?

– Det er dessverre lange ventetider. Denne søkerne fikk først et vedtak etter Dublin-regelverket og skulle ha forlatt landet. Dette vedtaket ble senere omgjort. Hun har i realiteten ventet på intervju siden september 2024.