Foto: Fellesrådet for Afrika
- Kunnskapsvariasjon blant nordmenn om menneskerettighetene - 18.12.2025
- Jobbtrening skaper reelle jobbsjanser - 18.12.2025
- – En kirke som er åpen for alle - 18.12.2025
Journalist Guri Charlotte Wiggen har selv besøkt landet i Vest-Afrika og hatt nær kontakt med fredsbyggerne.
– Kvinnene her vil ikke være ofre for krig, men protagonister for fred. Deres styrke, og
innflytelse bryter med selve narrativet vi har om afrikanske kvinner. Det betyr slettes ikke at kvinnene fornekter virkeligheten i regionen, sier hun.
Fred som aktiv størrelse
Flere av lederne besøkte Oslo tidligere i høst. Euphrasie K. Yao er en av fredsbyggerne som ble invitert av Fellesrådet for Afrika og hadde en presentasjon på PRIO.
Wiggen kjenner Yao og har skrevet bok sammen med henne.
Kompetansenettverket COCOFCI (Kompendiet for Kvinners Kompetanse i Cote
d´Ivoire) som Yao koordinerer, har blitt hyllet i African Union (AU) og FN for deres pionerarbeid og originalitet. Å skape det som ikke finnes er deres suksessoppskrift.
– Vi jobber for å stabilisere og bygge fred. Fredsbygging må være noe aktivt, ikke passivt. Vi jobber for å stabilisere og bygge fred lokalt.
Alizatta Tapsoba, «Tata», en profilert deltaker i nettverket, forklarer hvordan hun jobber for
fred i fjorten landsbyer sentralt i Elfenbenskysten.
– Vi starter med å samle de lokale lederne, landsbysjefer og notarius publicus (journ. anm.: offentlig tjenesteperson som utfører notarialforretninger). De religiøse lederne er representerte blant disse. Vi diskuterer for å finne ut hva de uenige kan enes om. Jeg spør først om årsaken til krisen, og hva folk kan gjøre for å løse denne.
Gir inspirasjon
Wiggen sier det har vært en øyeåpner å se hvordan afrikanske kvinner jobber for fredsbygging.
– Her handler det mye om å forhindre at lokale og politiske konflikter eskalerer til væpnede konflikter. At man skape en bevissthet om at fred er en innstilling, og at man samler alle parter til en løsning, fra høvdingen til fredsmeglerne. At man kommer til en enighet og en forsoning. Jo mer denne mentaliteten sprer seg i de forskjellige landsbyene, jo mer vil det være vanlig å tenke fred istedenfor konflikt.
– Hvorfor har afrikanske samfunn vært såpass preget av konflikt?
– Årsakene er mange. Fremfor å bare skylde på kolonimaktene og økonomiske interesser utenfra, for det handler mye om kolonistisk tankegang da, som går på å skape å skape konflikt mellom folk. Kontinentet har mye ressurser, andre land og militære aktører profitterer på konflikt.
Sahel-beltet er et godt eksempel, sier Wiggen.
– I Mali f. eks. har man sett at både FN og Frankrike har vært inne i området, i tillegg til IS og Al-Qaeda. Sistnevnte finansieres jo av land som Emiratene, Qatar og Saudi Arabia. Å skape et sterkt Afrika er heller ikke i Frankrikes eller USAs interesse. Særlig når afrikanske land begynner å nasjonalisere og overta ressursene sine, som gull, diamanter og oljekildene.
Fattigdom
Hun viser også til fattigdommen som herjer i disse landene som en viktig årsak.
– Fredelige lokalsamfunn opplever at deres ungdommer blir radikalisert som følge av dette. Spesielt unge menn blir lett ofre for jihadisme eller terror. Her jobber kvinnenettverkene tett, og forhandler også frem jobbtilbud eller mikrolån. At folk har selvbestemmelse over egne liv er veldig viktig.
Spesielt trekker Wiggen også frem nettverkenes innsats for fredelige valgkamper.
– Kvinnene jobber opp mot konflikteskalering, for å forhindre bråk og sammenstøt, og for at valgene skal oppleves som rettferdige, selv om det ikke stemte for opposisjonen og mange andre denne gangen i Elfenbenskysten i høst.
Vekk fra stereotypier
– Hvordan ser nettverkene på rollen bistand spiller inn i denne situasjonen?
– Nettverkene får ingen tradisjonell bistand fra eksterne aktører. Kanskje har det gjort det tidligere via FN. Norge har heller ingen konkrete diplomatiske relasjoner til Elfenbenskysten etter at den norske ambassaden trakk seg ut av landet under konflikten i 2010. Vi har bare en nylig påtroppet honorær konsul, som gjør frivillig innsats.
For Wiggen er det spesielt viktig å fremheve hvordan nettverkene motvirker narrativet om afrikanske kvinner som “stakkarslige”.
– Nettverkene vil snu hele narrativet. Kvinnene vil være aktører og ikke en del av den tradisjonelle offermentaliteten. Og de driver lobby for at kvinner kommer opp i høye posisjoner. Euphrasie K. Yao som besøkte Oslo i høst, leder nettverket, har tidligere vært familieminister i landet, og laget likestillingspolitikk. Elfenbenskysten har havnet øverst på OECDs likestillingsindeks som det fremste landet i Afrika, til og med foran USA og Canada. Kvinner har makt og innflytelse.
Utfordrer mentaliteten
Når kvinner i Afrika tar tak i egne liv utfordrer det mye av mentaliteten i bistandsbransjen, sier Wiggen.
– Her har vi et paradigmeskifte som vi må ta innover oss i Europa. Vi må huske at bistandsbransjen også er veldig knyttet til vestlige økonomiske og politiske interesser.
– Føler du at afrikanske konflikter ofte har en tendens til å havne i glemselen?
– Vi snakker om Gaza og Ukraina, men veldig lite om det som skjer i Afrika. Konflikten i Gaza berører kvinnene i nettverket. Men i Norge er vi helt bakpå og klarer ikke å følge med det som skjer i Afrika lenger, fordi krig og konflikt tar plassen i mediene. Stemmene som alltid roper om fred får ikke plass.
Kontinent på vei fremover
Wiggen sier det er synd, for det skjer veldig mye spennende i Afrika.
– Sahel-landene Burkina Faso, Mali og Niger får ny valuta om kanskje noen år, og forsøker å ta kontroll over egne ressurser. Utviklingen går sin gang, selv om det er tøft og kvinner og ungdom er på full fart fremover. Jeg synes det er trist at norske medier ikke har større interesse for et så spennende kontinent.
Hun hevder andre land kan lære av nettverket.
– Nettverket er det største i Vest-Afrika med over 18.000 medlemmer. Deres approach til utvikling er at hvis det ikke er fred, er det ingen utvikling, og det er ingen utvikling hvis kvinner ikke er med og styrer i disse landene. Hele bildet henger sammen: fred og utvikling er knyttet til å skape en bærekraftig utvikling. Yao selv er blitt et ikon for likestilling. Hun er veldig populær, og jeg tror hun vil kanskje selv stille som presidentkandidat i 2030.
