Foto: Claudio Castello
- Advarer mot nyfascistisk bølge: – Kunst må bli en motkraft - 03.03.2026
- – Møt hat med kjærlighet - 28.02.2026
- – Millionene renner – tvangen består - 26.02.2026
Gilroy er en internasjonalt anerkjent sosiolog og kulturforsker med britisk-karibisk bakgrunn, oppvokst i London.
Han mottok Holbergprisen i 2019 og er grunnlegger og direktør for Sarah Parker Remond Centre ved University College London. Han har også undervist i USA og holdt forelesninger ved flere europeiske læresteder.
I foredraget sitt på Nasjonalmuseet snakket han om hvordan kunst kan utfordre, konfrontere og omforme maktordninger formet av kolonihistorien.
Ny form for reaksjonær politikk
For ham var det viktig å peke på de ulike krisescenarioene som preger verden.
– Vi har en klimakrise og en nyfascistisk oppblomstring i flere vestlige land. Som kulturskribent og sosiolog har jeg sett på hvordan slike faktorer påvirker kunsten, og kunstnere som motstandsaktører. Hvordan man kan utfordre slike ideer og mobilisere.
– Hvordan ser du situasjonen i dag, i en stadig mer ustabil verden, særlig når det gjelder innvandring?
– Enkelte snakker til og med om «remigrasjon». I en britisk kontekst er dette en spesiell forestilling, som vi har debattert tidligere. Om vi skulle begynne å deportere folk i stort antall, ville Storbritannia kollapse.
Strømninger som påvirker kunsten
Ifølge ham kan rasisme og postkolonial tenkning påvirke kunsten på ulike måter.
– Rasehierarkier og raseklassifisering har preget kunsten institusjonelt, og hvordan man ser og vurderer kunst. Avkolonisering av kunsten har blitt et motsvar.
Et aspekt Gilroy viser til, er hvordan tidligere koloniserte folkeslag har fått tilbake «stjålet kunstnerisk eiendom».
– Vi kan si at dette er en form for kunstnerisk gjenreisning, selv om det noen ganger har handlet om gjenstander som ikke er kunstverk. I vestlige land debatteres dette, og det er forståelig. Ofte spør man: Er land som tidligere var underlagt kolonimakter, institusjonelt sterke nok til å ta vare på gjenstandene som tilhørte dem? Finnes ressursene og teknologien som trengs for å bevare kunst og kultur?
Kunst og følelser
– Hvordan påvirker kunst og identitet hverandre?
– Nå stiller du et omfattende spørsmål. Jeg satt tidligere i dag på museet og kunne ikke unngå å legge merke til samlingen av malerier med nordnorsk natur. Uten en identitetsfølelse eller et språk som kan uttrykke identitet og tilhørighet, vil kunstverket fremstå uten en «tilhørighetsøkologi». Folk vil ikke kunne relatere seg til det – verken fysisk eller følelsesmessig.
Av den grunn er det viktig med en postkolonial kunstforståelse, mener Gilroy.
– Slik utvikler man en kritisk sans overfor «behagelige antakelser», som ofte har preget kunsten i Vesten. En kritisk sans som kan bidra til nytenkning.
Kulturmaritimt syn
– Hvordan påvirker kunst og identitet hverandre?
– Nå stiller du et omfattende spørsmål. Jeg satt tidligere i dag på museet og kunne ikke unngå å legge merke til samlingen av malerier med nordnorsk natur. Uten en identitetsfølelse eller et språk som kan uttrykke identitet og tilhørighet, vil kunstverket fremstå uten en «tilhørighetsøkologi». Folk vil ikke kunne relatere seg til det – verken fysisk eller følelsesmessig.
Av den grunn er det viktig med en postkolonial kunstforståelse, mener Gilroy.
– Slik utvikler man en kritisk sans overfor «behagelige antakelser», som ofte har preget kunsten i Vesten. En kritisk sans som kan bidra til nytenkning.
Kunst som politisk størrelse
Kunsten kan i en slik kontekst være politisk. Apolitisk kunst er han mer skeptisk til.
– I mellomkrigstiden sa man at «fascismen gjør politikken estetisk, og motstanderne gjør kunsten politisk». Vi må komme oss bortenfor et slikt resonnement.
Når ytre høyre har midlene
– Vår tids ytre høyre nyter stor oppslutning, også kulturelt. Hva tror du er grunnen?
– Fordi det finnes aktører med teknologiske ressurser som kan hjelpe disse politiske gruppene. Jeg konspirerer ikke. Flere av ytre høyres lederfigurer har snakket åpent om forbindelser til store teknologiselskaper. Da jeg kom til Norge i 2019 for å motta Holbergprisen, bodde jeg på samme hotell som tidligere Trump-rådgiver Steve Bannon hadde gjort uken før. Vi vet hva han og hans samarbeidspartnere har gjort her, i Italia, Tyskland og Frankrike. Folk investerer tid og penger for at disse gruppene skal lykkes.
Ifølge ham er ikke spørsmålet om de vil lykkes i tiden fremover.
– Vi ser at dette skjer nå. Folk blir naturligvis redde.
Selvsegregering som trygghet
Han frykter også mer selvsegregering blant minoritetsgrupper dersom utviklingen fortsetter.
– Selv om dere i Norge ligger noe bak oss, har dere også opplevd flere rasistisk motiverte drap de siste årene. Da er det naturlig at folk søker sammen med likesinnede for trygghet. Familier ønsker trygghet for seg og sine. At skolebarn kan gå trygt hjem.
Slik er det ikke overalt i Storbritannia, understreker han.
– Likevel finnes det områder hvor utviklingen har kommet så langt. Håpet er at det ikke blir for mange. At flertallet fortsatt kan leve godt sammen.
