-Udokumenterte påstander

0Shares

Her er pressemeldingen i sin helhet:

1. Ingen av disse unge kvinnene, ei heller andre, har stått fram første gang i den norske offentligheten gjennom HRS:

Saynab og Kadra ble nasjonale kjendiser gjennom TV2’s program om kjønnslemlestelse og imamavsløringene i 2000. Saynab hadde da allerede vært profilert i media gjennom organisasjonen SEIF (Selvhjelp for innvandrere- og flyktninger). Kadra stod offentlig fram første gang gjennom TV2. Begge disse kildene til programmene ble formidlet av leder for SEIF, Gerd Fleischer. De har heller ikke stått fram i offentligheten gjennom Storhaug, da redaktøransvaret for programmene om kjønnslemlestelse og imamavsløringene ligger i TV2. Verken Kadra eller Saynab har noensinne hatt tilknytning til HRS.

For øvrig vil vi påpeke at Saynab og Kadra allerede har sin egen organisasjon, Foreningen Fadime, der Saynab er leder og Kadra er nestleder (Dagsavisen 22.juli 2002). At de forsøker å fremme interessene til sin egen forening, finner vi helt naturlig, men det bør ikke skje ved å forsøke å sverte troverdigheten til andre som også arbeider for innvandrerkvinners interesser, mot tvangsgifte og kjønnslemlestelse og middelalderske familietradisjoner.

Hva gjelder Nadia, stod hun første gang frem i reportasje i Kvinner og Klær sommeren 2001, noe som verken hadde noe å gjøre med HRS eller Storhaug.

Da svenskkurdiske Fadime ble drept 26.januar 2002, kontaktet Nadia HRS gjennom norskpakistanske Jeanette. Nadia ville bli med i vårt arbeid, og var det frem til august samme år, da hun trakk seg ut for å konsentrere seg om utdannelse og for å få bedre kontakt med sin egen familie. Dette gjorde hun med full støtte fra HRS. Vi har da også siden hatt hyggelig kontakt med henne, siste gang om lag en uke før VGs oppslag. Nadias historie er veldokumentert og det foreligger dom i saken. Vi har aldri vært i tvil om troverdigheten ved Nadias historie, og hun opptrådt saklig og ryddig i den perioden hun engasjerte seg i HRS. Hun var da også en av dem som gikk ut i desember 2002, da lignede beskyldninger ble rettet mot oss via Likestillingssenteret, og avviste at det skulle har foreligget noen form for press eller misbruk. Den Nadia som nå fremstår i VG, er ikke den Nadia vi kjente gjennom HRS.

2. Vår policy er at hvis noen skal stå fram offentlig knyttet til den aktuelle problematikken og representere HRS, skal de være godt voksne, veletablerte (arbeid/utdannelse), og traumene de ble utsatt for skal være forsvarlig bearbeidet. Vi har aldri rådet noen til å stå fram offentlig, noe som også er beviselig da ingen andre innvandrerkvinner enn Nadia og Jeanette har representert HRS offentlig. Men det betyr heller ikke at de av våre innvandrere som ønsker å jobbe for bedre integrering, ikke skal bli hørt. De innvandrere som er tilknyttet HRS kan formidle sine erfaringer og ideer anonymt – noe som var en av grunnideene ved opprettelsen av HRS. Mer info om oss på vår hjemmeside: www.rights.no

3. Det hevdes i reportasjen i lørdagens VG at ”HRS har presset jenter til å fortelle overdrevne historier”. Vi kjenner ikke til én eneste historie formidlet av kilder via HRS som ikke har vært i samsvar med sannheten. Alle historier som formidles til oss, sjekkes nøye. Men hvis jentene bak VGs oppslag kjenner til slike overdrevne historier, har kanskje ikke bare vi, men også nasjonen krav på å få vite dette.

4. Kadra, Nadia og Saynab peker på noe helt vesentlig i VGs reportasje, nemlig det mangelfulle hjelpetilbudet til denne sårbare gruppen, og at det er etablert en rekke private organisasjoner for å hjelpe de unge. Unge med så alvorlig og kompleks problematikk, trenger et helhetlig tilbud, og tilbudet må etableres innen det offentlige profesjonelle hjelpe- og støtteapparatet. Det kan ikke være slik at private og ofte uprofesjonelle personer/organisasjoner skal ta ansvar for ungdom som gjerne er utstøtt av sitt miljø, lever mer eller mindre på flukt med trusler fra sine egne, sliter med psykiske skader grunnet alvorlige overgrep, og som står på nærmest bar bakke økonomisk og gjerne har fått avbrutt skole/utdannelse. At de tre kvinnene er dypt frustrerte over situasjonen slik den står i dag, er mer enn forståelig. Den ekstra belastningen de opplever med å bli trakassert av sine egne miljø, forsterker fortvilelsen, noe Saynab også riktig påpekte i reportasjen i VG sist lørdag.

Men å rette frustrasjonen mot HRS og Storhaug blir galt. Dette fordi HRS aldri har vært en humanitær hjelpeorganisasjon – vi er en politisk tenketank som dokumenterer kritikkverdige forhold og fremmer forslag til tiltak. HRS er stiftet for å kaste lys over alvorlige overgrep som skjer i lukkede miljøer i Norge. Intensjonen har aldri vært å skulle fungere som eller bli en hjelpeorganisasjon.

Vi har heller aldri ovenfor noen hevdet at vi vil være i stand til å påta oss en slik oppgave.

Vi er ikke i tvil om at de tre unge kvinnene utsettes for press fra egne miljø ved å stå offentlig fram. Vi har dessverre ikke, som påpekt ovenfor, mulighet til å beskytte dem mot disse miljøene, og det beklager vi. Ved å samarbeide med innvandrerkvinner, erfarer vi hvilke store problemer de kan slite med og hvor lite hjelp som er tilgjengelig. Således har vi formidlet støtte fra det etablerte hjelpeapparatet (advokat, politi, psykolog, trygdekontor). At jentens sinne rettes mot oss når det viser seg at hjelpen de får fra det norske samfunn ikke er tilstrekkelig, er enkel psykologi og velkjent for mange som har drevet humanitært arbeid. Men skytsen rettes altså mot feil aktør.

5. Vi vil også påpeke at vi som en av de få organisasjoner i Norge har hatt mot til å påpeke negative sider ved innvandringen. Spesielt har vi fokusert på kvinners manglende likestilling og begrensede muligheter til integrering i det norske samfunnet. Dette har ført til et voldsomt sinne og en mobilisering mot HRS fra visse miljøer. Vi vil, ikke minst på denne bakgrunn, oppfordre alle til nøye å sjekke troverdigheten til de påstander som kastes frem mot oss.