Foto: Ragingwire
Når sommervarmen kommer til norske byer, blir også de tilreisende tiggerne mer synlige i gatebildet. Utenfor kjøpesentre, ved kollektivknutepunkter og langs travle handlegater sitter kvinner og menn med pappkopper, slitte klær og få eiendeler. Mange av dem kommer fra Romania.
I årevis har debatten om disse menneskene vært preget av sterke påstander. De har blitt beskyldt for å være del av organiserte tiggerligaer, styrt av bakmenn eller involvert i menneskehandel og kriminelle nettverk.
Men da Fafo gjennomførte den største forskningsstudien som er gjort av rumenske gatemigranter i Skandinavia, fant forskerne lite som støttet forestillingen om at de fleste var del av organiserte kriminelle strukturer.
Tvert imot viste rapporten at migrasjonen i hovedsak var organisert gjennom familie-, slekts- og vennskapsnettverk.
En debatt preget av mistanke
Da antallet rumenske tiggere økte i Norge etter Romanias EU-medlemskap i 2007, vokste også bekymringen blant politikere og befolkning.
Mange stilte spørsmål ved hvem som sto bak migrasjonen. Var menneskene på gaten egentlig ofre for bakmenn? Var tiggingen organisert? Fantes det kriminelle nettverk som tjente penger på fattige romfolk?
Debatten ble særlig intens rundt 2013 og 2014, da flere politikere foreslo nasjonale tiggerforbud.
Mistanken om organiserte nettverk fikk stor plass i offentligheten. Medieoppslag om menneskehandel og kriminalitet bidro til å forsterke inntrykket av at de fleste tiggerne var en del av større systemer.
For å undersøke hva som faktisk lå bak migrasjonen, gjennomførte Fafo omfattende intervjuer både i Skandinavia og i migrantenes hjemområder i Romania.
Familiene organiserte reisen
Konklusjonen var oppsiktsvekkende.
Forskerne fant at de fleste migrantene ikke var sendt ut av kriminelle nettverk. I stedet var det familiemedlemmer, naboer eller bekjente som hadde reist tidligere, som formidlet informasjon om muligheter i Norge og andre skandinaviske land.
Når én person hadde lykkes med å tjene penger gjennom tigging, flaskepanting eller småjobber, spredte kunnskapen seg gjennom slekts- og vennskapsbånd.
På den måten vokste migrasjonen fram nedenfra, drevet av familier som forsøkte å finne løsninger på ekstrem fattigdom.
Forskerne understreket at kriminelle forhold kunne forekomme i enkelttilfeller, men at dette ikke beskrev hovedbildet.
Kom fra Europas fattigste områder
For å forstå hvorfor mennesker reiser tusenvis av kilometer for å sitte på norske fortau, må man også forstå situasjonen mange kommer fra.
Mange av migrantene i Fafos studie hadde bakgrunn fra fattige områder i Romania, der arbeidsledigheten var høy og mulighetene få.
I flere av lokalsamfunnene manglet familier tilgang til innlagt vann, avløp og stabile inntekter. Mange bodde i enkle hus uten grunnleggende fasiliteter som mange nordmenn tar for gitt.
For flere familier kunne noen måneder med tigging i Norge gi inntekter som var avgjørende for å betale strømregninger, kjøpe medisiner eller sende barn på skole.
Migrasjonen handlet derfor først og fremst om økonomisk overlevelse.
Ikke bare tiggere
Et annet funn som utfordret stereotypiene, var at mange av migrantene hadde arbeidserfaring.
Flere hadde tidligere jobbet i byggebransjen, jordbruket eller industrien. Mange hadde også vært arbeidsmigranter i Spania, Italia eller andre europeiske land før finanskrisen i 2008 rammet arbeidsmarkedene i Sør-Europa.
Da jobbene forsvant der, søkte mange nye muligheter lenger nord.
For enkelte ble tigging en siste utvei etter at andre inntektskilder hadde tørket inn.
Forskerne beskrev derfor gruppen som langt mer sammensatt enn det offentlige ordskiftet ofte ga inntrykk av.
Mytene lever videre
Selv om Fafos rapport bidro til å nyansere debatten, lever mange av forestillingene om organiserte tiggerligaer fortsatt.
Samtidig viser nyere undersøkelser at romer fortsatt er blant de mest diskriminerte minoritetene i Europa. Også i Norge rapporterer mange tilreisende om trakassering, trusler og hatefulle ytringer i det offentlige rom.
For dem som sitter på gatehjørnene i norske byer denne sommeren, handler hverdagen ofte mindre om kriminalitet enn om fattigdom.
Bak pappkoppen sitter det gjerne et menneske som har reist langt for å forsørge familie hjemme i Romania.
Historien om de rumenske tiggerne er derfor også historien om Europas sosiale ulikhet – og om mennesker som forsøker å finne en vei ut av fattigdom med de mulighetene de har.
Forskningens konklusjon
Mens debatten i mange år handlet om bakmenn og organiserte nettverk, pekte Fafos forskning i en annen retning.
De fleste rumenske gatemigrantene i Skandinavia var ikke del av «tiggerligaer». De var mennesker som reiste gjennom familie- og slektsnettverk i håp om å skape et bedre liv for seg selv og sine nærmeste.
Det betyr ikke at alle problemstillinger rundt gatemigrasjon forsvinner. Men det betyr at diskusjonen bør bygge på fakta fremfor myter.
Og ifølge forskningen er den viktigste drivkraften bak tiggingen verken kriminalitet eller organisert utnyttelse – men fattigdom.
