Kan en flyktning aldri gå i pluss?

Statsbudsjettet har blitt lagt frem. Og nå skal det forhandles. Norge skal fortsatt ha en «kontrollert og bærekraftig innvandring» ifølge regjeringen. Da er det viktig at «Norge ikke fremstår som et mer attraktivt land å søke beskyttelse i enn andre sammenlignbare land».

Tror regjeringen at asylsøkere ikke følger med på nyheter? Det meste lar seg oversette med Google translate. Og kombinasjonen av «attraktiv» og «søke beskyttelse» er like smakløs på engelsk, arabisk og tigrinja. 

Det viktigste er imidlertid å få jungeltelegrafen til å gå på gummibåtene over Middelhavet. Hvem i Europa som behandler asylsøkere minst dårlig, er nok et hett samtaleemne. Og da skal Norge for en gangs skyld ikke være best i klassen.

Det er i første rekke de illegale immigrantene vi skal til livs. De såkalte «velferdsmigrantene» eller «lykkejegerne» som vil ha hånda ned i NAV. Alternativt de som er så naive at de tror at rike land stiller opp for fattige. Eller tror at å ønske helsehjelp til kronisk syke barn gjør deg til flyktning. De skal skremmes bort for enhver pris. Og kanskje får vi med noen ekte flyktninger på kjøpet.

Asylsøkere kan nemlig ødelegge velferden vi har bygd opp gjennom å profittere på kriger og påføre verdens fattigste klimakatastrofer. 

Men det paradoksale er at vi trenger innvandrere for å dekke behovet for arbeidskraft. Tall fra Tyskland viser at mange sektorer ville hatt problemer med å fungere uten ansatte med innvandrerbakgrunn. Det gjelder nok helt sikkert i Norge også. Og spesielt i serviceyrker innen kantine og renhold – som etniske europeere ikke vil ha. De lave fødselstallene i Norge har nok også kommet for å bli, og det hjelper lite å pøse ut med penger til barnefamiliene. Fertiliteten går nedover i hele den vestlige verden og det meste er prøvd andre steder.

Da er det på tide å snakke om fordelene med økt innvandring. Og vi kan begynne med alle inntektene flyktningene genererer.

For noen går i pluss og vel så det.

Som Sayed som kom fra Afghanistan som 14-åring. Han trakk det dårligste kortet i livets lotteri. Men ti år etter hjelper han minoritetsungdom som har ulike utfordringer. Og har egenhendig fått flere ut av ungdomskriminalitet.

Et annet samfunnsøkonomisk profittprosjekt, er Tegsti. Hun flyktet fra Eritrea som 12-åring. Nå kjemper hun mot transnasjonal undertrykkelse av eritreere i Norge. Noe et samlet Storting har vedtatt at Norge skal bekjempe.

Begge kom til Norge som enslige mindreårige flyktninger med grusomme traumer i bagasjen. Og er nå store ressurser for Norge. Det finnes nok mange flere eksempler.

Og hva med kvoteflyktningene som det forhåpentligvis skal krangles om snart. De som FN velger ut som verdens mest sårbare, og som de pent søker rike land om å ta imot. 

Regjeringen foreslår spandabelt å ta inn 100 personer. Da sparer vi 80 millioner fra i fjor. FN ønsker at vi tar imot 5000 kvoteflyktninger årlig. 

Det koster å evakuere hardt skadde barn ut fra krigsområder. Og da kan det hende vi må gi avkall på litt kjøpekraft i verdens rikeste land.

Men kvoteflyktninger er også forfulgte journalister, forfattere og politikere.

Modige og høyt utdannede mennesker som bidrar med forskning, undervisning, politisk rådgivning og mye mer. Som kan se samfunnet utenfra og bruke sin intellektuelle kapasitet til nytenking og innovasjon. 

De kunne vi trengt flere av i det navlebeskuende norske samfunnet. I stedet skremmer vi politiske aktivister ut fra landet. 

«Menneskerettighetsaktivister blir bare et nummer i et system i Norge», sa Nargis Nehan da jeg snakket med henne i Canada.

Da Taliban tok over i 2021, ble hun og andre kvinnelige aktivister hasteevakuert av Norge. Deretter ble kvinnene «mottatt, bosatt og integrert» (alt i passiv form) langt unna Oslo, og uten mulighet til å fortsette med den politiske aktivismen. 

Etter noen få måneder ga de opp og flyttet til Canada. Det burde være unødvendig å si at dette var et stort tap for Norge. 

Jeg foreslår også at Finansdepartementet legger inn noen flere tapskontoer på neste års budsjett.

«Tapt verdiskaping, tapte skatteinntekter, og ubenyttet kompetanse i asylmottakene», er et eksempel. For mens «vi trenger alle i arbeid», gjelder det ikke riktig alle. Tusenvis av asylsøkere venter i mottakene uten å kunne jobbe. Mastergrader, profesjonsutdanninger, språkkunnskaper og verdifull arbeidserfaring sløses bort en mas. 

Et annet eksempel er «ødelegge motivasjonen til å integrere seg». Jo lengre asylsøkere venter i kjedsomhet i dårlige boforhold, jo mindre har de lyst til å lære norsk. Samtidig synker tilliten til myndighetene og samfunnet generelt. 

Til sist har du «belastningen på psykiatrien ved et liv i limbo på ubestemt tid». Å vente i uvisse med traumer i bagasjen er livsfarlig. Selvmordsforsøk er ikke uvanlig i mottakene. Men «tap av liv» er det vel vanskelig å kostnadsføre.

Jeg er sikkert naiv, men det er kanskje på tide med en liten snuoperasjon?

Som å prioritere å få ned ventetidene heller enn å kaste ut integrerte mennesker som har vært her i 20 år. La de jobbe og gjør noe med boforholdene. En holdningsendring både fra politikere og samfunnet ellers hadde hjulpet mye. Når flyktninger ses på som problemer og ikke ressurser, blir det en nedadgående integreringshemmende spiral.  En god porsjon til med solidaritet hadde også gjort seg. 

For verdens flyktninger har kommet for å bli. Og de trenger oss – men vi trenger også dem.