Da jeg kom til Norge som asylsøker sommeren 2011 og ble plassert på et mottak i Trondheim, tenkte jeg ofte på forbindelsen mellom et lite land i nord og mennesker som hadde opplevd krig og forfølgelse.
Som kurdisk aktivist ble jeg raskt en del av det kurdiske miljøet i byen, og jeg var nysgjerrig på om det fantes nordmenn som – utenfor de offisielle institusjonene – støttet kurdiske rettigheter og bygde broer mellom våre to folk. Svaret fant jeg fort: ja.
Blant disse menneskene møtte jeg politikeren og forfatteren Jan Bojer Vindheim, en mann mange kurdere i Trondheim omtaler som «den norsk-kurderen». Sammen med Erling Folkvord, som vi mistet i mars 2024, har Vindheim vært en av de mest lojale støttespillerne Kurdistan har hatt i Norge. Begge har besøkt ulike deler av Kurdistan, skrevet bøker, holdt foredrag og deltatt i et solidaritetsarbeid som ikke bare har informert – men også skapt genuine menneskelige bånd.
Norge er en liten nasjon, men likevel finnes det over ulike deler av verden historiske spor etter norske aktivister som har våget å stå opp for frihet og rettferdighet.
Statuen av Fridtjof Nansen
Sommeren 2016 reiste jeg til Armenia for å møte min mor, besøke Nagorno-Karabakh og bli kjent med det kurdiske miljøet der. Det som gjorde aller sterkest inntrykk, var statuen av Fridtjof Nansen i Jerevan. Nansen engasjerte seg dypt for armenske flyktninger etter folkemordet i det osmanske riket. For armenere ble han selve symbolet på medmenneskelighet og mot – og for meg ble han et eksempel på hvordan en nordmann kunne gi håp til et folk langt hjemmefra.
Denne erfaringen gjorde det enda lettere å forstå hvilken rolle Jan har hatt for kurdere i Trondheim. Etter Halabja-massakren i 1988 – da tusenvis av kurdere i Sør-Kurdistan (Irak) ble drept i et kjemisk angrep – engasjerte han seg helhjertet i saken.
Siden den gang har han stått sammen med kurdere i både glede og sorg, fra Halabja til folkemordet mot jesidiene i 2014. Derfor er han mer enn en støttespiller: Han er et speilbilde av Norge slik kurdere håper og ønsker å se det.
Jans bøker, Kurdistan stiger fram (2016) og Påfuglengelens folk (2022), viser både hans kunnskap og hans nysgjerrighet på andre kulturer. Men det viktigste ved Jan er det han har gjort, ikke bare det han har skrevet. Han har vært til stede, deltatt og bygget broer mellom mennesker og miljøer i Trondheim. Han har også engasjert seg for andre flerkulturelle grupper, blant annet det eritreiske og indiske miljøet i byen. Slik viser han at solidaritet ikke er et prosjekt man velger – men en holdning man lever.
Jan representerer en type nordmann som finnes mange steder i dette landet
Jan representerer en type nordmann som finnes mange steder i dette landet: de som i stillhet bidrar til fellesskapet og gjør Norge mer inkluderende, uten å kreve anerkjennelse. I en tid der samfunnsdebatten om innvandring ofte reduseres til tall og grenser, trenger vi å løfte fram slike mennesker. Deres arbeid minner oss om at integrering ikke bare handler om politikk, men om relasjoner, tillit og gjensidig respekt.
Den 23. november fylte Jan 80 år, og de kurdiske organisasjonene markerte dagen med flere arrangementer – blant annet på Litteraturhuset den 24. november. Det er en måte å takke ham som har vært en ekte brobygger mellom våre folk.
I dagens Norge, trenger vi flere som Jan. Mennesker som bygger broer mellom erfaringer og historier; mennesker som gjør en fremmed til en nabo og en nabo til en medborger. Det er slike handlinger som gjør at Norge ikke bare er et land vi bor i, men et fellesskap vi deler og bygger videre på – sammen.
