Foto: Mental Helse
- Osman hjelper andre med psykisk helse - 03.12.2025
- Film om komplekse menneskelige relasjoner - 03.12.2025
- Kvinnenettverk jobber for fred - 01.12.2025
Rasul er født i Norge, med foreldre fra Pakistan. Han omtaler seg selv som multikulturell eller norsk-pakistaner.
Oppveksten var tøff, med en far som var voldelig og en mor som ikke ga noe forståelse.
– Jeg har selv blitt utsatt for fysisk vold, og vært vitne til vold hjemme. Samtidig har jeg blitt trakassert av et familiemedlem, sier han til Utrop.
Han vokste opp på Oslo øst, men gikk på en vestkantskole som unggutt.
– Siden jeg snakket med en østkantdialekt opplevde jeg mobbing på skolen.
Opplevelser som formet ham
Opplevelsene med langvarig mobbing og vold hjemme har formet Rasul til den han er i dag – på godt og vondt.
– Grunnet mine erfaringer har jeg utviklet nulltoleranse for trakassering, mobbing og diskriminering. I tillegg har jeg utviklet kompleks PTSD som gir flashbacks.
Han har opplevd følelseslivet preget av sinne, frykt og skam.
– Ofte følte at jeg havnet i en “liten boks”, med lite handlingsrom for å vise eller uttrykke følelser.
Hjelpetelefon
Å kunne åpne seg for venner eller familie var nærmest umulig, og Rasul endte opp med å kontakte en hjelpetelefon til Mental Helse, noe som snudde på alt. For første gang følte han seg verdsatt og sett.
Samtalene ble flere, og førte til gruppeterapi og et nytt hjelpenettverk. Og når Rasuls mentale helse ble bedre, fikk han idéen om å hjelpe andre gjennom å bli Venn1-instruktør.
– Her får jeg vist takknemlighet, gjennom fagkunnskap og instruktørrolle.
For Rasul er det viktig å være åpen om tingene han gikk gjennom.
– Å oppfordre folk til å snakke om vanskelige ting er ikke tilstrekkelig – man må også få noe igjen fra mennesker når man deler tankene sine. Spesielt gutter må møtes på en bedre måte.
Holder foredrag
Gjennom undervisningsprogrammet holder Rasul faglige foredrag, og besøkt skoler i Oslo.
– Når jeg møter elevene deler jeg detaljer fra min historie om mobbing og volden hjemme. Jeg forteller også om hva som fungerte for meg, som å starte i gruppeterapi. Målet er å formidle håp om at ting skal bli bedre. Fordi det er nok erfaringsforedragene som engasjerer, og rører ungdommen mest. Spesielt de med minoritetsbakgrunn. Det første ungdommen spør meg i pausen er å spørre hvor jeg er fra. Da kan jeg stolt si at jeg er pakistaner.
– Hvilke metoder anvender du for å engasjere ungdommene?
– Ungdommene blir spurt om mental helse, for å få dem til å diskutere temaet. Så får man beveget seg i rommet for å svare på spørsmål (i stedet for å rekke opp hånden), for eksempel ved å flytte seg til ulike soner basert på om de kjenner noen som har slitt med mental helse. Så får de “dilemmaoppgaver” som handler om diskriminering (f.eks. bruk av nedsettende ord) for å lære elevene å stå i det og diskutere vanskelige situasjoner.
Når samtalen er betryggende
Nylig hadde han to foredrag med to forskjellige klasser.
– En jente kom opp til meg i pausen etter at jeg delte at jeg ble utsatt for vold. Hun spurte om det var normalt å hate foreldrene sine. Konteksten her var omsorgsvikt. Da kunne jeg svare at det var naturlig og passende. Det føltes utrolig digg å kunne betrygge henne. Jeg opplevde også at en gutt begynt å gråte i pausen. Det var fordi at han selv hadde vært vitne til vold. Det å kunne stå i dette sammen med han var også fint. Selv om det var vondt.
– Viktig å opprettholde innsatsen
Når Rasul ikke jobber med mental helse, er han frivillig for Røde Kors og på en fritidsklubb på Grorud. Han har også rukket å ta høyere utdannelse innenfor forretningsutvikling og informatikk.
– Hos Røde Kors gir jeg digital leksehjelp i fag som naturfag, historie og psykologi.
– Hva ser du som viktig for å oppnå mer åpenhet rundt mental helse i samfunnet?
– Arbeidet i Norge er godt i gang, men det krever riktig og mer informasjon. Som all helse er dette viktig kulturell og samfunnsmessig innsats som må opprettholdes over mange år.
Folk flest må også bygge opp en toleranse for ting som er ukomfortable og vanskelig, sier han.
– Selv om folk vet at barn blir slått eller mobbet (og det er meldeplikt), velger de ofte å ikke handle av frykt for konsekvensene for seg selv, eller fordi de ikke vet hvordan meldeplikten fungerer. Her må man forebygge at vonde ting skjer igjen. Ikke fordi vi skal tolerere vold i nære relasjoner, men fordi vi skal klare å reagere riktig. Fordi vi skal unngå å feie ting under teppet.
