- Tommy Robinson invitert til Norge på boklansering - 11.12.2025
- Utrops utgave 48 – 2025 er ute nå! - 11.12.2025
- Forside av utgave 48-2025 - 11.12.2025
I møte med Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) opplever både nye og veletablerte familier at små feil, mangelfull dokumentasjon eller tvil om identitet kan være nok til å miste opphold – og i enkelte tilfeller også statsborgerskap.
Dette skjer selv om mange av disse familiene har brukt år på å integrere seg, arbeide, betale skatt og bygge liv i lokalsamfunn over hele landet.
Når tvilen rammer individet, ikke staten
Det er bred enighet om at Norge trenger kontroll i asyl- og utlendingsforvaltningen. Men spørsmålet er hvor balansert denne kontrollen er i praksis. Mange står igjen med et inntrykk av at tvilen alltid tolkes til det offentliges fordel, mens enkeltmennesker må bevise sin tilhørighet – ofte i situasjoner der dokumentasjon er vanskelig eller umulig å skaffe.
At et menneskes fremtid kan avhenge av én uklart registrert dato eller ett manglende dokument, reiser spørsmål om rettssikkerheten blir ivaretatt godt nok.
Politisk symbolikk uten oppfølging
Når enkeltsaker får oppmerksomhet, er politikerne raskt ute med sterke uttalelser og uttrykt bekymring. Men når medietrykket forsvinner, forsvinner også handlingen. Saken til Ibrahim Rahmani er et tydelig eksempel: brukt som et symbol på politisk medmenneskelighet, men uten konkrete endringer som gir familien trygghet.
Dette mønsteret gjentar seg. Familier blir hyllet som eksempler på vellykket integrering – samtidig som de lever med konstant frykt for retur.
Afghanske familier – særlig utsatt i praksis
Afghanske familier er en av gruppene som ofte rammes hardest av dagens praksis. Det skyldes ikke at de nødvendigvis har gjort noe galt, men at dokumentasjon fra Afghanistan ofte er vanskelig å verifisere. Landet har svake registre, langvarig konflikt og områder uten fungerende forvaltning. Resultatet er at både foreldre og barn får sin identitet vurdert som “uklar”.
Når noen få har misbrukt systemet, skaper det en generell mistanke som rammer langt flere. Konsekvensen er at uskyldige familier mister opphold eller statsborgerskap – eller lever med konstant frykt for at det kan skje.
For barn som har vokst opp i Norge og ikke har noen reell tilknytning til Afghanistan, er usikkerheten ekstra belastende.
Et liv i limbo
Mange lever dermed i et slags limbo: De går på skole, jobber og deltar i samfunnet, men vet ikke om de får være her neste år. Det påvirker helse, motivasjon, fremtidsplaner og muligheten til å være en aktiv del av samfunnet.
Når et brev i posten kan endre et helt liv, er det rimelig å spørre om praksisen er forholdsmessig. Tid for større politisk ansvar Norge har muligheten til å være en rettsstat som kombinerer kontroll med menneskelighet. Men da må politikerne våge å ta større ansvar når systemet skaper unødvendig utrygghet for lovlydige og integrerte familier. Det handler ikke om å svekke regelverket, men om å sikre at det praktiseres på en måte som ikke gjør mennesker rettsløse.
Spørsmålet er enkelt: Hva slags samfunn blir vi når integrerte familier lever i konstant frykt for å miste alt?
