Foto: Stortinget
Mudassar Kapur, Anna Molberg, Mathilde Tybring-Gjedde og Tage Pettersen fra Høyre står bak forslaget om en «borgerkontrakt» for nyankomne flyktninger. De hevder at norsk integreringspolitikk ikke har fungert godt nok, og at løsningen er tydeligere krav, sterkere sanksjoner og en mer forpliktende kontrakt mellom staten og den enkelte. På overflaten kan dette fremstå rimelig.
Integrering er avgjørende både for den enkelte og for samfunnets tillit og bærekraft. Men under retorikken om ansvar og gjensidighet skjuler det seg en modell som reiser alvorlige spørsmål – både rettslig, sosialt og praktisk.
Spørsmålet er ikke bare om en kontrakt kan bidra til bedre integrering, men hva slags integrering vi får, hvem som bærer risikoen, og hvem som i praksis straffes når integreringsapparatet ikke leverer.
Når integrering gjøres til et individuelt ansvar
Et gjennomgående trekk ved forslaget er at integreringsutfordringer i stor grad forklares med manglende innsats hos den nyankomne. Forslagsstillerne legger til grunn at tydeligere krav vil føre til raskere språklæring, arbeidsdeltakelse og samfunnstilknytning.
Dette er en forenkling, og i verste fall fordomsfullt. Også i majoritetsbefolkningen finnes det mennesker som står utenfor arbeid og utdanning: sosialhjelpsmottakere, personer med psykiske lidelser, uføre, tidligere barnevernsbarn og mennesker med rusproblemer. Disse gruppene mangler ikke nødvendigvis vilje. De mangler ofte helse, stabilitet, nettverk eller tilstrekkelig støtte.
Flyktninger har mange av de samme utfordringene – og ofte flere samtidig. Mange har opplevd krig, flukt, tap av familie, langvarig utrygghet og alvorlige traumer. Psykiske belastninger er dokumentert å være mer utbredt blant flyktninger enn i befolkningen for øvrig. Likevel behandles de i dette forslaget som om hovedproblemet er manglende vilje eller ansvarsfølelse.
Når integrering reduseres til et spørsmål om vilje, blir politikken blind for sykdom, traumer og livssituasjon. En kontrakt med sanksjoner tar ikke høyde for at mennesker har ulike forutsetninger for progresjon – uansett hvor sterkt de ønsker å lykkes.
Fra sosialpolitikk til moralpolitikk
Her skjer et viktig skifte: sosiale utfordringer omdefineres til moralske mangler. Manglende progresjon tolkes som manglende innsats, snarere enn som et signal om behov for mer støtte, helsehjelp eller tilrettelegging.
Resultatet er en integreringspolitikk som i praksis sorterer mellom «vellykkede» og «mislykkede» flyktninger, der konsekvensene av å falle utenfor blir stadig mer alvorlige. Reduserte ytelser, tap av rettigheter og i ytterste konsekvens tilbakekall av oppholdstillatelse rammer ikke dem som er mest uvillige – men dem som er mest sårbare.
Reduserte ytelser, tap av rettigheter og i ytterste konsekvens tilbakekall av oppholdstillatelse rammer ikke dem som er mest uvillige – men dem som er mest sårbare
Dette er ikke bare et integreringspolitisk problem. Det er et rettssikkerhetsproblem.
Høyrepolitikk er usosial politikk
Forslaget om en borgerkontrakt passer godt inn i en kjent høyrepolitisk tradisjon, der samfunnsproblemer individualiseres og strukturelle svakheter gjøres til den enkeltes ansvar.
I stedet for å spørre hvorfor integreringstiltak, arbeidsmarkedet eller velferdssystemene ikke fungerer godt nok, flyttes ansvaret nedover – til den enkelte flyktning. Det er derfor skuffende at Mudassar Kapur, som selv har innvandrerbakgrunn og burde ha særlig innsikt i flyktningers komplekse livssituasjoner, ikke bidrar med større balanse i dette forslaget. Tvert imot fremstår han som en lojal forvalter av klassisk høyrepolitikk, der kontroll, sanksjoner og pliktlogikk veier tyngre enn sosial forståelse, helseperspektiv og reell støtte.
Når Høyre snakker om ansvar, handler det sjelden om statens ansvar for å bygge inkluderende systemer – men om individets ansvar for å tilpasse seg, uansett forutsetninger. Det er nettopp dette som gjør politikken usosial: Den rammer hardest dem som har minst å stille opp med.
Rettighetskobling og rettsstatskritikk
Det at forslaget legger opp til at gjennomføring av borgerkontrakten skal være en forutsetning for permanent opphold og statsborgerskap, fører oss bort fra rettsstatsprinsipper der rettigheter er knyttet til objektive vilkår, og over i et system der rettigheter gjøres betinget av måloppnåelse. Det åpner for vilkårlighet, skjønnsutøvelse og ulik praksis mellom kommuner – akkurat det forslagsstillerne selv hevder å ville motarbeide.
Særlig problematisk er koblingen mellom sosial ytelse, integreringsprogresjon og oppholdstillatelse. Når økonomisk trygghet og retten til å bli i landet gjøres avhengig av samme kontrakt, skapes et høyrisikosystem for dem som allerede har minst å gå på.
Konsekvenser for kommunene
Forslaget legger også et betydelig ansvar på kommunene, uten at dette problematiseres tilstrekkelig. Individuell kartlegging, tett oppfølging, progresjonsmålinger og etableringsplaner krever tid, kompetanse og ressurser.
Dersom staten samtidig innfører strengere konsekvenser ved manglende måloppnåelse, vil kommunene i praksis bli kontrollinstanser snarere enn støtteapparat. Relasjonen mellom veileder og deltaker risikerer å bli preget av mistillit, rapportering og sanksjonsvurdering – noe som svekker både faglig arbeid og faktisk integrering.
Gjensidighet – eller forskjøvet ansvar?
Forslagsstillerne fremhever gjensidighet som et bærende prinsipp. Men i praksis er forpliktelsene asymmetriske. Når systemet svikter – gjennom manglende språkopplæring, dårlig helsekartlegging, utilgjengelige arbeidsmarkedstiltak eller svakt arbeidsgiversamarbeid – er det fortsatt den enkelte flyktning som bærer konsekvensene.
Dette er ikke reell gjensidighet. Det er ansvarsforskyvning.
En bærekraftig integrering krever mer enn kontrakter
Integrering lykkes ikke fordi kravene er harde, men fordi støtte, tillit og muligheter er reelle. Det krever investeringer i språk, helse, arbeid, bolig og sosial trygghet – ikke bare nye dokumenter å signere. Derfor må vi i større grad snakke om flyktningvern på samme måte som vi gjør med barnevern. Og da må vi også snakke om ettervern av flyktninger.
En borgerkontrakt kan gi struktur og forventningsavklaring. Men når den brukes som verktøy for kontroll, sanksjon og seleksjon, risikerer den å gjøre integreringspolitikken mindre rettferdig, mindre effektiv og mer polariserende.
Spørsmålet vi bør stille oss er derfor ikke om flyktninger skal ta ansvar – det gjør de fleste allerede. Spørsmålet er om staten er villig til å ta sitt ansvar på alvor, også når integrering tar tid, koster ressurser og krever mer enn en underskrift.
