Foto: Privat
Da Samiyah Ahmad skrev innlegget om hijab i Utrop, håpet hun ikke først og fremst på applaus. Hun håpet på mer aksept. Innlegget eksploderte og skapte derimot stor debatt på kommentarfeltene.
Hvem håper du først og fremst å nå med innlegget ditt?
– Jeg ønsket å nå mennesker som er åpne for å lære mer om hva hijab er, og hva den betyr for dem som faktisk bruker den, sier hun til Utrop.
Hun forteller at hijabbrukere ofte blir diskutert i statistikker og politiske utspill, men sjelden blir invitert inn i samtalen.
– Hijabbrukere er en del av det norske samfunnet. Da må vi også ha kunnskap om hvordan holdninger og strukturer faktisk virker i praksis. Jo mer vi vet, jo bedre grunnlag har vi for dialog og respekt.
Hijabbrukere er ofte tema i debatten – men sjeldnere deltakere i den
Valgte bort det personlige – for å nå flere
Selv om Samiyah har mange egne erfaringer å dele, valgte hun bevisst å holde dem i bakgrunnen i teksten.
– Jeg vurderte å ta med mer personlig stoff, men ønsket at innlegget skulle handle om samfunnet, ikke bare om meg. Målet var refleksjon, ikke frustrasjon.
Hun ønsket at teksten skulle være gjenkjennelig også for andre – uavhengig av bakgrunn.
Mer enn bakgrunn og merkelapper
Når hun skal beskrive seg selv, starter Samiyah et helt annet sted enn med identitetspolitikk.
– Jeg er et samfunnsengasjert menneske med et sterkt ønske om å bidra til noe større enn meg selv.
Hun er tredje generasjonsinnvandrer. Morfaren kom til Norge fra Pakistan på 1970-tallet som 16-åring og bygget seg opp gjennom hardt arbeid.
– Den historien har lært meg mye om ansvar, muligheter og takknemlighet.
I dag studerer hun for å bli sykepleier, med mål om å bli helsesykepleier med særlig fokus på ungdom. Samtidig beskriver hun seg selv som kreativ, skriveglad og nysgjerrig.
– Jeg er muslim, og for meg er islam ikke bare en identitet, men en måte å leve livet på.
Hijab, identitet og blikkene utenfra
Samiyah har reflektert mye over hijab – både personlig og samfunnsmessig.
– For meg handler hijab først og fremst om tro og identitet. Men det som har preget meg mest, er hvordan hijaben blir møtt i det offentlige rom.
Med årene har hun oftere opplevd å måtte forklare og legitimere et personlig valg.
– Det får meg til å undre: Hvorfor må noen mennesker stadig forklare hvem de er?
Samtidig forstår hun at hijaben bærer med seg sterke forestillinger, ofte knyttet til globale hendelser.
– Nettopp derfor føler jeg også et ansvar for å bidra til nyansering og dialog.
Jeg har ofte måttet forklare et personlig valg – som om identitet krever begrunnelse
Å vokse opp annerledes
Følelsen av utenforskap er ikke ny for Samiyah. Allerede i barndommen kjente hun på den.
– På barneskolen var jeg den eneste med pakistansk bakgrunn på en ellers helt norsk skole. Små kommentarer kunne gjøre følelsen av å være annerledes veldig merkbart.
I ungdomsårene ble dette forsterket.
– Det handlet ikke om at jeg ønsket å være lik alle andre, men om å bli akseptert. Det å være annerledes kan være tungt når man er ung.
Senere betydde det mye å møte andre med lignende bakgrunn.
– Det ga en sterk følelse av gjenkjennelse og tilhørighet.
Når det handler om systemer – ikke enkeltpersoner
Et vendepunkt kom da hun begynte å se mønstre.
– Når de samme reaksjonene går igjen uansett hvem jeg møter, og dialog avvises på institusjonelt nivå, blir det tydelig at dette ikke bare handler om enkeltpersoner.
Hun peker på et paradoks.
– Mangfold løftes i teorien, men i praksis er det fortsatt noen stemmer som får mer plass enn andre.
Kraftig respons – og mer motivasjon
Responsen på innlegget i Utrop ble langt større enn hun hadde sett for seg.
– Det har vært både positive og negative reaksjoner, men det negative har vært mest fremtredende.
Likevel har det ikke stoppet henne.
– Tvert imot. Det har gitt meg mer motivasjon til å fortsette å bidra med kunnskap og dialog.
Motstanden har ikke gjort meg stille – den har gjort meg mer motivert
– La oss skille mellom religion og fordommer
Til politikere, medier og majoritetssamfunnet har Samiyah en tydelig oppfordring.
– Hijab er først og fremst et personlig valg. Det finnes ikke én riktig måte å være muslim på.
Hun mener det er avgjørende at kvinner som faktisk bruker hijab, i større grad får definere sine egne erfaringer.
– Og vi må skille mellom religion og kultur, og ikke la overgrep i andre land forme synet på muslimske kvinner i Norge.
Tar vare på seg selv i krevende debatter
Debattene kan være tunge, særlig når reaksjonene blir mange.
– Jeg gir meg selv tid til å lande. Jeg leser meg opp på forskning og ulike perspektiver. Kunnskap gir trygghet.
Selv om hun kan bli skuffet over lite reflekterte holdninger, lar hun det ikke stoppe henne.
– Det bryter meg ikke ned. Det gir meg mer drivkraft til å fortsette.
