Fortellingen om et land i fare

Det første jeg gjør hver morgen er å slå på internett på mobilen og la pushvarslene fra verden ramle inn på soverommet. Barn bombet til døde i Ukraina. Journalister sprengt på Gaza. En ny, og enda mer ekstrem uttalelse fra verdens mektigste mann i Det hvite hus. Verden føles farligere fordi den er farligere.

For min del har det ført til at jeg hogger veden selv og har lagret vann, tørrmat og batterier for en eventuell krise. Det politiske alvoret fra verden utenfor soverommet sitter i kroppen på en helt annen måte enn tidligere i livet mitt. Denne uroen påvirker også hvordan vi snakker i norsk politikk.

Når kulturdebatten sporer av

Denne vinteren har den internasjonale uroen forplantet seg til en nasjonal debatt om hva som truer Norge i vår tid. Flere ideologer på høyresiden retter skytset mot hvordan innvandringen forandrer Norge.

Jeg mener denne debatten, som senest Asle Toje og Frp har drevet frem, er i ferd med å spore helt av.

Kulturdebatten deler av høyresiden nå driver frem, er i ferd med å spore helt av

Sist uke advarte Frps Erlend Wiborg mot at etniske nordmenn kan bli et mindretall i eget land, og argumenterte med at man for å være norsk må ha fire besteforeldre født i Norge. Med ett avskrev han både kongen, Haaland og datteren min som norske.

Asle Toje har skrevet langt om at norsk kultur kan gå under. Også min gode kollega, påtroppende Høyre-nestleder Ola Svenneby, bidrar i den samme debatten. Senest i Politisk kvarter advarte han mot at «majoriteten blir fremmedgjort». Tidligere har han advart mot at «samfunnet kan falle fra hverandre» og tatt til orde for innvandringsstopp.

Jeg mener han er for klok til å la seg lokke ut på ytre høyres glattis og kjøpe en fortelling om Norge som ikke stemmer med virkeligheten.

Problemer må tas på alvor – men ikke misbrukes

De som advarer sterkest, begrunner det ofte med enkelteksempler fra steder der integreringen har mislyktes. De problemene må venstresiden snakke sant om.

Å kunne norsk er en forutsetning for god integrering. I lokalsamfunn der få har fast jobb og mange bor trangt, øker kriminaliteten, og det er en politisk oppgave å motvirke. Det er en tragedie at den internasjonale mafiaorganisasjonen Foxtrot kan bestille kriminalitet fra norske ungdommer.

Men hvordan vi løser slike problemer, er en helt annen debatt enn den kulturkampen deler av høyresiden nå legger opp til.

Fellesskapet er vår viktigste verdi

Slik jeg ser det, er ikke den viktigste norske verdien noe du kan ta på. Det er ikke brunost, bunad eller Ole Bulls fiolin. Det er følelsen av å høre til det samme fellesskapet

At vi heier på landslaget, på nordmenn som lykkes i Hollywood eller i OL. At befolkningen aldri godtok nazismen på 1930-tallet eller under okkupasjonen. I min levetid finnes det knapt vakrere uttrykk for dette fellesskapet enn rosetogene etter 22. juli.

Vi bor ikke bare innenfor de samme grensene. Vi er landsmenn.

Et Norge som har blitt rikere – også kulturelt

Alle kulturer har sine problemer. Det gjelder også vår. Men mellom fortellingene om at det er umulig å bli rik i Norge, at økonomien er ulevelig under Arbeiderpartiet, og at «vi» nordmenn frykter at «de andre» blir for mange, finnes det også andre sannheter.

Jeg har sett hvordan hjemkommunen min Levanger har blitt langt mer flerkulturell siden jeg vokste opp. I onkelbarnas barnehage er det langt flere nasjonalflagg på feiringene enn før. Det finnes Pride-parade på Verdal’n, og familien min har fått medlemmer fra både Sør-Afrika og Irak.

Det er ingen trussel mot landet mitt eller kulturen jeg er en del av. Det er fremgang som har gjort både lokalsamfunnet og livet mitt rikere.

De fleste er en del av «oss»

I skremmebildet deler av høyresiden nå tegner, er det fremmede en trussel. Det ukjente kan erstatte det vi holder kjært.

Men sannheten er at de aller fleste som har kommet hit de siste 50 årene er godt integrert og en helt naturlig del av fellesskapet. De jobber som leger, sykepleiere og portører på sykehusene våre. De kjører buss og taxi, jobber lange vakter i restauranter og nærbutikker. Vi møter dem på trening og i barnehagen.

De er norske. De hører til.

Derfor er det så splittende når politikere som Erlend Wiborg fortsetter å så tvil om deres norskhet, lojalitet og tilhørighet.

Det er splittende når politikere fortsetter å så tvil om folks norskhet

Verdier må bli politikk

Norsk kultur på sitt beste er fellesskap. For å kjenne på det fellesskapet må vi ha små forskjeller mellom folk og høy tillit til hverandre.

Det krever politikk: god språk- og samfunnsopplæring, en sterk fellesskole, levende lokalaviser, inkluderende trossamfunn, tilgjengelige idrettslag og et mangfoldig kulturliv. Alt dette minner oss om at verden er mindre mørk enn det nyhetsvarslene våre gir inntrykk av.

Et land som går fremover

Da jeg begynte på ungdomsskolen, var det forbudt for homofile å gifte seg. I den første grunnloven sto det at jøder ikke hadde adgang til riket. Da faren min ble født, var kvinner i arbeidslivet unntaket.

Heldigvis går Norge fremover. Norsk kultur utvikler seg gjennom oss som er en del av den. Det som må bestå, er verdiene vi setter først i fellesskap.

Dommedagsprofetier hjelper ingen

Norge har i en årrekke blitt rangert helt i toppen på demokrati, pressefrihet og ytringsfrihet. Nordmenn er blant verdens mest fornøyde befolkninger. Levestandarden er høyere enn det Gerhardsen kunne forestille seg.

Mitt poeng er enkelt: La oss snakke sant om det som går galt. Men ikke la dommedagsprofetiene erstatte virkeligheten.

Klarer vi å verne om fellesskapet, den høye tilliten og de små forskjellene, vil vi komme oss gjennom både Trump, Putin og perioder med høy innvandring.

Politikernes ansvar i ulvetid

I en tid med nytt alvor er det politikernes ansvar å skape trygghet og framtidstro. Men alvoret må ikke brukes som unnskyldning for mer splittelse.

Når det trekkes skarpe skiller mellom «oss» og «dem», risikerer vi å skyve bort mennesker vi trenger – og som allerede er en del av oss. De som jobber nattevakter på sykehjem, kjører buss, studerer medisin eller spiller på landslaget.

La oss heller sørge for at vi alle kan være en del av det samme fellesskapet. Som likemenn. Og som landsmenn.