Omtrent 17 300 kvinner i Norge kan være kjønnslemlestet: – Mange kvinner går i årevis med smerter

Wolela Haile er daglig leder for organisasjonen Tverkulturell helseinfo som jobber aktivt med tematikken kjønnslemlestelse i Norge.

– Vi samarbeider med flere organisasjoner, blant annet, Sex og Samfunn, NKVTS og ulike frivillige organisasjoner, sier hun. – Selv om kjønnslemlestelse har skjedd, så er det viktig å vite hvordan kvinner som er kjønnslemlestet kan få et best mulig liv.

Vanlig i flere land

Haile kommer fra Etiopia og forteller at kjønnslemlestelse av kvinner er vanlig i flere land, både blant kristne og muslimer. I noen land er kjønnslemlestelse mest utbredt i små byer og på landsbygda, mens i andre land er praksisen jevnt spredt utover hele landet.

Noen kvinner som Haile har møtt gjennom kursvirksomhet kommer fra land hvor kjønnslemlestelse er utbredt, men som allikevel ber Tverkulturell helseinfo om å slutte å snakke om dette. De frykter at å snakke om kjønnslemlestelse i Norge bare vil medføre stigmatisering, og at det er helt unødvendig siden skikken er avskaffet.

–Det kan være at de selv kommer fra hovedstaden hvor kjønnslemlestelse er mindre vanlig og at de derfor tror at det ikke eksisterer, men samtidig kan det være vanlig praksis på landsbygda i deres eget hjemland, sier Haile.

Hvor mange I norge som er kjønnslemlestet, er vanskelig å vite

Vanskelig å vite omfanget i Norge

Sex og samfunn beskriver gradene av kjønnlemlestelse. Den mest omfattende typen er å fjerne hele klitorishodet og enten de indre eller ytre kjønnsleppene, før det hele sys sammen og etterlater en minimal åpning hvor urin og menstruasjonsblod kan passere. Inngrepet skjer før jentene kommer i puberteten og utføres som oftest uten bedøvelse med barberblad.

Unicef-rapport viser at over 230 000 millioner jenter og kvinner er kjønnslemlestet på verdensbasis. I Norge er det antatt at det bor 17 300 kjønnslemlestede kvinner.

– Hvor mange i Norge som er kjønnslemlestet, er vanskelig å vite sikkert, sier Haile. –Statistikk fra 2013 sier rundt 17 300, men den er basert på statistikk over hvor mange som kommer fra land hvor kjønnslemlestelse er vanlig, og ikke på hvor mange i Norge som har oppgitt at de faktisk er det.

Plan International Norge skriver at det er gjort mange forsøk på å få slutt på kvinnelig kjønnslemlestelse globalt, blant annet gjennom lovverk og forbud. I Norge ble det forbudt ved lov i 1995. FN har satt som bærekraftig mål å få slutt på praksisen innen 2030. Haile tror ikke at det målet vil nås, da praksisen er ankret i eldgamle tradisjoner, men hun ser en holdningsendring i løpet av de 10 årene de har jobbet med problematikken.

– Vi ser endringer. Ved å gi veiledningskurs til kvinner fra land hvor praksisen er vanlig, kan det også påvirke handlingene i de landene de kommer fra, sier hun.

Viktig informasjon 

Informasjonsarbeidet organisasjonen Tverrkulturell helseinfo gir om helsetilbudene som finnes for kjønnslemlestede, er viktig integreringstiltak for kvinnene det gjelder her i Norge. Oslo universitetssykehus er et av sykehusene i Norge som tilbyr åpning av gjensydde eller gjengrodde kjønnslepper. Et slikt kirurgisk inngrep vil kunne redusere smerter i forbindelse med menstruasjon, samleie og barnefødsler. Tverrkulturell helseinfo jobber for at dette tilbudet skal bli kjent for alle som har behov for det, og setter også ord på de psykiske traumene kvinnene har blitt utsatt for. Samtidig er det utfordrende informasjon å gi.

– Det tar litt tid å få tillit fra voksne og ungdom, men ved å gi ansvaret til dem selv, kan det skje store forandringer, sier Haile.

Det finnes ungdommer i Norge som står mellom to kulturer

Hun forteller at det finnes ungdommer i Norge som står mellom to kulturer og som har blitt aktivt med i arbeidet mot kjønnslemlestelse.

– Selv om de selv ikke er kjønnslemlestet, så er de nær innpå tradisjonen ved at mødre og andre familiemedlemmer er det.

Helsepersonell utdannet i Norge har generelt lite kunnskap om kjønnslemlestelse. Noen har kanskje aldri hørt om fenomenet før de møter det i praksis.

– Av hva jeg vet, er det ikke alltid pensum for sykepleiere eller leger i Norge. De kan bli helt sjokkerte når de oppdager at en kvinne er kjønnslemlestet og aner derfor ikke hva de skal gjøre, sier Haile.

Mindre kunnskap nå enn for 20 år siden

Forsker Ragnhild Elise B. Johansen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) forteller at de i 2016 foretok en undersøkelse på hvor mange utdanningsinstitusjoner som underviste i kjønnslemlestelse. Den gang hadde tre av fem universiteter som utdannet leger det på pensum, mens de fleste grunnutdanninger i sykepleiefag ikke hadde det.

–Jeg opplever at det er mindre kunnskap nå enn det det var for 20 år siden, sier forskeren. Hun tror noe av årsaken er at media ikke har skrevet om tematikken på en stund, og at Norge de siste år har tatt imot flyktninggrupper som kommer fra land hvor kjønnslemlestelse ikke er vanlig.

Nordmenn kan være redde for å si noe feil. Da kan det tryggeste bli å unngå temaet.

Johansen, som har ph.d. i medisinsk antropologi, har jobbet med kursing av helsepersonell, barnevern og politi i temaet kjønnslemlestelse i snart 30 år. Hun ser at kunnskapsnivået også er avhengig av bosted.

– I noen kommuner er det få berørte, da ser det offentlige tjenestetilbudet det for sjelden til å opparbeide seg erfaringsbasert kompetanse. Mange i tjenestene synes også temaet er vanskelig å ta opp, sier hun.

Viktig å bli møtt med respekt

Nordmenn kan være redde for å si noe feil og ved det ødelegge tilliten mellom behandler og pasient. Da kan den tryggeste måten bli å unngå temaet. Andre ganger kan det være at helsearbeideren tar det opp på en for hard måte ved å innlede strengt med at dette er forbudt i Norge, noe som kan oppleves fordømmende, skape avstand og hindre god kommunikasjon.

Johansen peker på at kvinner som er kjønnslemlestet, tross alt har det underlivet de har og ble påført som barn. Da er det viktig å møte dem med respekt. Johansen opplever at kvinnene det gjelder ofte er åpne om inngrepet og problemene de opplever rundt det, dersom de føler de er i en trygg setting hvor de ikke blir dømt.  Hennes råd for å åpne en samtale om dette er å ta det som et utgangspunkt at folk er imot praksisen.

– Man kan for eksempel åpne samtalen ved å spørre hvordan de kan klare å beskytte egne døtre mot praksisen, foreslår hun.

Kvinner kan oppleve å gå i flere år med underlivsplager før de våger å ta det opp med legen

Burde hatt et nasjonalt ressurssenter

Helserelaterte problemer tilknyttet kjønnslemlestelse kan variere ut fra grad av inngrepet og fra person til person.

– Det kan være at kvinner går til fastlegen med underlivsproblemer som sårhet og kløe, eller tar opp plager i forbindelse med menstruasjon. Hvis fastlegen ikke har nok kunnskap om kjønnslemlestelse, og kvier seg for å spørre, eller ikke vurderer om plagene er relatert til dette inngrepet, kan det være at kvinnene selv heller ikke setter det i sammenheng, sier Johansen. Hun forteller at kvinner kan oppleve å gå i flere år med underlivsplager før de våger å ta det opp med legen.

Det kan også være vanskelig å vite hvilke plager som er relatert til kjønnslemlestelsen. Studier viser at kvinner som er kjønnslemlestet etter type 3, den alvorligste typen, opplever de største plagene. Det kan være kuler, cyster, kløe eller hypersensitivitet, samt smertefull menstruasjon fordi blodet ikke kommer ut, men blir liggende bak hudfolden til kjønnsleppene som er sydd igjen.

Når jenter ikke blir omskåret, har det i mange tilfeller vært fordi fedrene har stått hardt på

– I Sverige og i flere andre europeiske land er det etablert et nasjonalt ressurssenter med tverrfaglig kompetanse med psykologer, sosiologer, gynekologer, sexologer og kirurgi. Det burde vi også hatt i Norge, mener Johansen.

Tilbudet om åpning av gjensydde eller gjengrodde kjønnslepper på norske sykehus er for kvinner som har gjennomgått type 3 av kjønnslemlestelse. Det kan være at klitoris er intakt når de åpnes og at de derfor kan ha tilnærmet normal anatomi etter inngrepet. I de andre typene av kjønnslemlestelse er som oftest klitorishodet skadet eller skåret av.

– Det er mulig å rekonstruere klitoris ved at arrvevet blir skåret bort og at deler av klitoris som ligger inne i kroppen løftes opp, forteller forskeren og viser til at det snart kommer en dokumentar på NRK om klitorisrekonstruksjon.

Selv om kvinnene kan bli tilbydd slik kirurgi, så velger ikke alle å benytte seg av det.

– De kan oppleve at samtale med psykolog og sexolog er nok for å ha et godt liv, sier Johansen og etterlyser derfor dette tilbudet også i Norge. Hun kjenner ikke til psykologer eller sexologer i Norge som har spisskompetanse på området, og det kan være vanskelig for kvinnene selv å finne helsepersonell som har den rette kompetansen.

God informasjon hjelper

Ragnhild Elise B. Johansen brenner for god informasjon til både de som selv er fysisk berørte og de som er i støtteapparatet rundt.

– Å gi god helsehjelp til kvinner som er utsatt, vil gjøre at de ser sammenhenger mellom egne fysiske plager og kjønnslemlestelsen. Det kan medføre at motstanden mot kjønnslemlestelse forsterkes når det kommer til egne døtre, sier Johansen.

Johansen har erfart at flere menn er negative til praksisen. –Når jenter ikke blir omskåret, har det i mange tilfeller vært fordi fedrene har stått hardt på, forteller hun og legger til at med kunnskap kan mennene bistå at deres koner får nødvendig helsehjelp.

NKVTs har utformet en veiviser for de som arbeider med tematikk rundt kjønnslemlestelse i Norge. Johansen jobber i skrivende stund med en håndbok som vil bli lagt ut på nettsidene til NKVTs. I tillegg har hun vært redaktør for boka Kvinnelig omskjæring / kjønnslemlestelse i Norge. Kunnskap og praksis som gratis kan lastes ned og som har kapitler både om helse og ungdom i Norge som står i fare for å bli kjønnslemlestet.