I dekningen av NRK-intervjuet trer et kjent mønster frem. Ikke bare stilles det spørsmål ved hva hun har gjort, men også ved hvem hun er, hva hun burde følt, og hvordan hun burde ha oppført seg for å «gjenopprette tillit». Språket er ladet, forventningene moralske – og rammen minner mer om sosial kontroll enn journalistikk.
Det er vanskelig å ikke se parallellen: Mange redaktører og kommentatorer opptrer som strenge fedre i et æreskulturelt system, der datteren har brakt skam over familien og må stå til ansvar – foran storfamilien og slekta.
Forskjellen er bare at dette skjer i Norge, og at «familien» er nasjonen.
En annen type kontroll
Sosial kontroll forbindes ofte med minoritetsmiljøer. Vi snakker om overvåking av kvinners liv, krav om korrekt oppførsel og straff når normene brytes. Det er et reelt problem, og det skal kritiseres.
Men hva skjer når majoritetssamfunnet gjør noe lignende – bare i en mer sofistikert form?
Når mediene igjen og igjen etterlyser sterkere anger, tydeligere avstand, mer «riktige» svar, beveger vi oss bort fra kritisk journalistikk og over i noe annet: en kollektiv disiplinering av en kvinne som ikke oppfyller forventningene.
Hvem får slippe unna?
Det mest påfallende er ikke bare hvordan Mette-Marit behandles, men kontrasten til andre maktpersoner.
Menn i maktposisjoner får ofte forklare seg én gang – og gå videre. Kvinner, særlig når de kobles til moral og relasjoner, blir i større grad stående i et vedvarende offentlig oppgjør.
Spørsmålet er derfor ikke bare hva Mette-Marit har gjort, men hvorfor reaksjonene får en slik karakter.
Ironien er slående: De samme miljøene som ofte advarer mot sosial kontroll i minoritetsmiljøer, deltar nå i en lignende mekanisme – bare med andre ord og en annen kulturell ramme.
Det er verdt å spørre: Når gikk vi fra å stille spørsmål til å kreve oppreisning?
Et svakere ordskifte
Et demokrati trenger kritisk presse. Men det trenger også en presse som skiller mellom maktkritikk og moralsk disiplinering.
Når grensene viskes ut, står vi igjen med et offentlig ordskifte der noen stemmer må forklare seg mer enn andre – og der dommen aldri helt oppheves.
Det er ikke bare et problem for én person. Det er et problem for oss alle.
