Foto: Claudio Castello
Tidligere i år skapte bilder av en fem år gammel gutt som ble pågrepet av amerikanske immigrasjonsmyndigheter sterke reaksjoner internasjonalt – også i Norge.
– Slik behandler man ikke barn i en rettsstat, sa vi. Men hvor mye bedre er vi egentlig selv? spørLemma Desta, rådgiver i Norges Kristne Råd.
Han mener norsk offentlighet i liten grad retter samme kritiske blikk mot egne myndigheters praksis.
– Inngripende tiltak uten oppmerksomhet
Desta peker på at norsk returpolitikk innebærer alvorlige inngrep i menneskers liv, også for personer som ikke har begått kriminalitet.
Frihetsberøvelse av barn ville skapt kraftige reaksjoner – men ikke i utlendingssaker
– Splittelse av familier, frihetsberøvelse, tvangsreturer og akutte brudd i menneskers livsgrunnlag: Dette er norsk returpolitikk, sier han.
Samtidig får slike saker sjelden bred omtale i offentligheten.
– Når institusjonene som skal overvåke makten ikke setter dette tydeligere på dagsorden, blir ikke da staten i praksis stående alene med definisjonsmakten?
Eksempler vekker bekymring
Teksten viser til flere konkrete hendelser det siste året. Blant annet ble en småbarnsmor hentet av politiet fra et asylmottak og skilt fra sine tre barn.
Videre nevnes saken om Liben Wako, som fortsatt sitter internert på Trandum til tross for medhold i lagmannsretten, samt en asylsøker som forsøkte å ta sitt eget liv før vedkommende senere ble deportert.
– Dette er kun noen av eksemplene på de inngripende tiltakene utført mot svært sårbare mennesker, sierDesta.
Han peker også på avsløringer om at etiopiske myndigheter har gjennomført identitetsavhør av internerte i Norge.
– Kritikken forblir i dokumenter
Selv om det finnes kritikk av praksisen, mener Desta at den i liten grad når offentligheten.
– Kritikken høres sjelden i offentligheten. Den kommer som tekniske merknader i dokumenter, ikke som en tydelig stemme i den politiske samtalen.
Han etterlyser tydeligere oppfølging fra sentrale kontrollorganer.
Barns rettigheter under press
Særlig reagerer han på det han beskriver som manglende engasjement for barn i utlendingssaker.
– Frihetsberøvelse av barn er et tiltak som ellers ville skapt kraftige reaksjoner. Men når det gjelder barn i utlendingssaker, er det sjelden noen roper høyt.
Han mener Barneombudet i større grad burde vært en tydelig stemme.
– I slike tilfeller trekker ombudet seg unna, og henviser videre til andre instanser.
– Viktige spørsmål må tas offentlig
Også Sivilombudets rolle trekkes frem som sentral.
– Brukes internering på Trandum i tråd med menneskerettslige normer? Er praksisen i samsvar med internasjonale forpliktelser? Dette er spørsmål det må svares på høyt i den offentlige debatten.
Desta mener slike spørsmål ikke bør begrenses til interne rapporter.
Etterlyser sterkere sivilsamfunn
Teksten retter også kritikk mot sivilsamfunnsaktører som Amnesty Norge.
– Når en så sterk menneskerettighetsaktør i begrenset grad setter søkelys på norsk returpolitikk, mister den offentlige samtalen et viktig korrektiv.
Advarer mot konsekvensene av stillhet
Ifølge Desta kan manglende kritikk få alvorlige følger.
– Inngripende praksiser normaliseres. De berørte mister sin stemme. Og maktbalansen forskyves, skriver han.
Han avslutter med en tydelig oppfordring:
– Norsk deportasjonspraksis trenger kritikk. Ingen stat bør få utøve inngripende makt uten at sterke uavhengige kontrollinstanser følger nøye med. Vi trenger institusjoner som våger å være tydelige, også når det koster.
