Foto: Torkild Groven
Det finnes setninger som blir værende i et menneske lenge etter at de er uttalt. Ikke fordi de ropes. Men fordi de sies så lavmælt og selvfølgelig at de avslører noe større enn den som snakker.
For noen år siden kom tenåringssønnen min hjem fra skolen mens jeg satt fordypet i videreutdanning i flerkulturell fagkompetanse. Vi snakket om dagene våre, om studiet mitt, fagtemaer, miljøet på skolen hans, grupperinger, vennskap og identitet.
Midt i samtalen sa han helt uanstrengt:
«Ja, de norske guttene i klassen og vi utenlandske guttene.»
Jeg husker at noe i meg stoppet opp.
Ikke fordi sønnen min følte seg fremmed i Norge. Tvert imot. Han følte seg norsk. Det var nettopp dét som traff meg.
Hvordan kunne en gutt født og oppvokst i Norge, med norsk språk, norsk skolegang, norske referanser, røtter dypt inne i både norsk historie og andre kulturarver, (mor som er oppvokst i Norge og genetisk sett etnisk norsk på fars-siden), allerede ha lært at han tilhørte kategorien «de andre»?
«Hvordan kunne en gutt født og oppvokst i Norge allerede ha lært at han tilhørte kategorien ‘de andre’?»
Når skjer det?
Når begynner barn å forstå at norskhet ikke bare handler om hvem man er, men også om hvordan man blir lest av andre?
De små dryppene
Kanskje skjer det stille. Nesten usynlig. Som små drypp over tid.
Et blikk.
En kommentar.
Et spørsmål forklart som uskyldig nysgjerrighet.
«Hvor kommer du egentlig fra?»
Og nei. Dette handler ikke om å stemple alle som stiller spørsmålet som rasister. De fleste mener ingenting vondt. Mange spør av oppriktig interesse. Fordi de ønsker kontakt. Fordi de vil bli kjent med mennesket foran seg.
Kanskje er det på tide å snakke ærligere om forskjellen mellom intensjon og virkning
Men kanskje er det på tide å snakke ærligere om forskjellen mellom intensjon og virkning.
For mange år siden var det en diskusjon rundt en «fem på gata»-spalte der melaninrike norske ungdommer ble spurt om når de føler seg mest norske. Svarene var slående gjenkjennelige:
På 17. mai.
Når de er på ferie i utlandet.
Når de merker hvor dypt norske verdier, språk og vaner faktisk sitter i dem.
Men da de ble spurt om når de føler seg minst norske, hadde svarene en tydelig fellesnevner:
«Når noen spør hvor jeg egentlig kommer fra.»
Det er noe dypt eksistensielt i det svaret.
Når spørsmålet plasserer deg utenfor
For spørsmålet handler sjelden bare om geografi. Under ordene ligger ofte noe annet:
Du virker ikke helt som en av oss.
Forklar deg.
Plasser deg.
Gi meg fortellingen som får deg til å passe inn i kategoriene mine.
Utenforskap kan være som sandkorn i skoen. Ett enkelt sandkorn betyr kanskje lite. Men over tid kan det forandre måten et menneske går gjennom verden på.
Ett enkelt sandkorn betyr kanskje lite. Men over tid kan det forandre måten et menneske går gjennom verden på.
Samtidig lever vi i en tid hvor norskhet diskuteres med en nesten laboratorieaktig intensitet.
Men hva er egentlig norskhet?
Kan norskhet måles i DNA?
I gener?
I melanin?
I pass?
I språkferdigheter?
I et etternavn?
I hva vi tåler av forskjell?
For identitet er ikke et Excel-ark der mennesker kan føres inn i et negativt eller positivt samfunnsregnskap for å skape blest før valgkamp og sanke stemmer.
Det eldgamle spørsmålet er der fortsatt: miljø eller arv?
Er mennesker først og fremst genetiske prosjekter? Sosialpolitiske prosjekter? Eller noe langt mer sammensatt enn det?
Norskhet i bevegelse
Kanskje har norskhet alltid vært i bevegelse.
Den norske kulturen utvandrerne tok med seg til Amerika, er det ikke nødvendigvis mye igjen av i samme form i dag. Språk endrer seg. Vaner endrer seg. Referanser endrer seg. Det vi kaller «norsk», har aldri vært så stillestående som noen liker å tro.
Likevel ser det ut til at mange unge mennesker i dag vokser opp med en underliggende erfaring av at deres norskhet må forklares, forsvares eller dokumenteres.
Det betyr ikke at vi skal slutte å være nysgjerrige på hverandre. Tvert imot. Men kanskje trenger vi nye former for nysgjerrighet. En mer inkluderende variant.
Ikke:
«Hvor kommer du egentlig fra?»
Men:
«Hva har formet deg?»
«Hvilke historier bærer du med deg?»
«Hva betyr hjemme for deg?»
For kanskje handler ikke tilhørighet først og fremst om hvor mennesker kommer fra.
Men om hvor de får lov til å høre til.
Hvem får definere samtalen?
Jeg vet ikke om jeg sitter med svarene.
Men jeg vet at vi må tørre å stille spørsmålene.
For hvis ungdom født og oppvokst i Norge fortsatt føler at de må bevise at de hører til, sier det kanskje noe viktig om samfunnet vårt.
Hva tenker du?
Er dette overfølsom identitetspolitikk?
Eller snakker vi for lite om hvordan utenforskap faktisk skapes i hverdagen?
Hvem har makten til å definere samtalen, og hvilket samfunn ønsker vi at den skal forme?
With great power comes great responsibility.
Om forfatteren:
Sangita Shukla er forfatter, kulturformidler og kommentator med over 30 års erfaring fra sosialpedagogisk familiearbeid, flerkulturelt samfunnsarbeid og tverrfaglig tjenesteutvikling. Hun skriver om identitet, integrering, oppvekst og tilhørighet.