Foto: STL /Kai Erik Westergaard
I antologien Et livssynsåpent samfunn – ideal og virkelighet i Norge, redigert av Sven Thore Kloster og Birte Nordahl, undersøker forskere, samfunnsdebattanter og religiøse ledere hvordan Norge fungerer som et samfunn med ulike religioner og livssyn. Faruk Terzic, imam i Det islamske fellesskap Bosnia-Hercegovina i Norge og leder i Muslimsk Dialognettverk, bidrar med kapittelet «Hvordan er det å være norsk imam?».
Terzics tekst er mer erfaringsessay enn forskningsanalyse. Nettopp derfor gir den et sjeldent innblikk i imamrollen sett innenfra. Han beskriver ikke først og fremst teologiske stridsspørsmål, men telefonene som kommer om kvelden, foreldre som ikke lenger klarer å snakke med barna sine, mennesker i sorg, journalister som vil ha raske svar – og forventningen om at imamen skal kunne bevege seg mellom alle disse arenaene.
Kapittelet bør heller ikke leses som en beskrivelse av alle norske imamer. Muslimske miljøer i Norge er svært forskjellige. I 2026 var 201.899 personer registrert som medlemmer i muslimske trossamfunn som søkte offentlig støtte, fordelt på 288 trossamfunn. Det rommer betydelige religiøse, språklige og kulturelle forskjeller.
Likevel treffer Terzic en utvikling Utrop har fulgt gjennom flere saker: Islam i Norge er ikke lenger bare en religion som praktiseres i Norge. Over tid formes religiøse miljøer også av norske institusjoner, norske generasjoner og norske samfunnsdebatter.
Fra «norsk islam» til den norske imamen
Da Utrop nylig intervjuet Akhtar Chaudhry, beskrev han norske moskeer som miljøer som gradvis former en lokal, norsk islam. Han viste blant annet til muslimske lederes deltakelse i nasjonale markeringer som uttrykk for en religiøs identitet som samtidig er tydelig forankret i Norge.
Fafo-forsker Olav Elgvin gikk et skritt videre da han i en senere sak i Utrop svarte ja på spørsmålet om det finnes en norsk islam. Han understreket samtidig at begrepet ikke betyr en egen religion. Islam praktiseres ulikt i forskjellige samfunn, samtidig som grunnleggende religiøse forestillinger og ritualer går på tvers av landegrensene.
Terzics kapittel gjør det mulig å stille det samme spørsmålet om den religiøse lederen: Hvis islam utvikler norske særtrekk, må ikke også imamrollen gjøre det?
Hvis islam utvikler norske særtrekk, må ikke også imamrollen gjøre det?
Det betyr ikke nødvendigvis en mer liberal eller mindre religiøs imam. En norsk imam kan være teologisk konservativ eller progressiv. Det avgjørende i denne sammenhengen er noe annet: at rollen utføres i møte med mennesker som lever livene sine i Norge, og med lover, institusjoner og samfunnsforhold som finnes her.
Fra bønneleder til en person som alltid er tilgjengelig
Tradisjonelt er imamens mest synlige oppgave å lede den kollektive bønnen. Under fredagsbønnen holder han også prekenen, og mange imamer underviser barn og voksne i Koranen, islamsk tro, etikk og religiøs praksis.
Men dette beskriver bare en del av arbeidsdagen.
Terzic skriver at imamen ofte er blant de mest synlige og tilgjengelige personene i trossamfunnet. Arbeidsdagen kan begynne med morgenbønnen før soloppgang og fortsette til etter kveldsbønnen. Mellom bønnene kommer undervisning, møter og samtaler. Skillet mellom arbeid og fritid blir derfor uklart.
Mennesker oppsøker også imamen når de gifter seg, får barn, blir syke eller mister noen. Andre kommer når ekteskapet holder på å gå i stykker, når et barn har problemer, eller når familien står i en konflikt de ikke selv finner ut av.
Dermed får imamen en sosial rolle som kan minne om flere profesjoner samtidig: prest, familierådgiver, konfliktmegler, ungdomsarbeider og samtalepartner.
Det betyr ikke at imamen faktisk er psykolog, sosionom eller familieterapeut. Tvert imot understreker Terzic betydningen av å kjenne grensene for egen rolle.
Da faren ikke lenger kunne snakke med sønnen
Et av de mest illustrerende eksemplene i teksten handler om en far som ber om et møte. Problemet er ikke at sønnen har sluttet å be. Problemet er at far og sønn har sluttet å snakke sammen.
For Terzic blir ikke oppgaven å komme med et teologisk svar. Han forsøker i stedet å få dem til å lytte til hverandre.
Det er et lite eksempel, men sier mye om den moderne imamrollen. Den religiøse autoriteten brukes ikke bare til å fortelle mennesker hva islam sier. Den kan også brukes til å åpne en samtale mellom mennesker som har tillit til imamen.
Ved mer alvorlige problemer, som vold i nære relasjoner, skal grensen være tydeligere. Terzic skriver at imamen ikke er dommer eller myndighetsperson. Han kan lytte, gi råd og forsøke konfliktløsning, men må også kunne sende mennesker videre til familievernet, helsevesenet eller politiet.
Her møter Terzics personlige erfaringer også forskningen.
Fafo undersøkte i 2025 familie- og ekteskapsrådgivning i seks moskeer tilknyttet Muslimsk Dialognettverk. Forskerne fant at imamer og moskéledere brukte betydelig tid på blant annet ekteskapsproblemer og foreldre som var bekymret for barn og unge i møte med rus, kriminalitet og psykisk uhelse. Samtidig foregikk mye av arbeidet uten formell opplæring eller systematisk samarbeid med hjelpeapparatet.
Utrop omtalte rapporten da den kom. Familievernkontoret på Nedre Romerike pekte da på at imamer kan være viktige brobyggere nettopp fordi de når mennesker det offentlige ikke alltid når.
Imamen får dermed en paradoksal rolle: Han forventes å håndtere problemer som også finnes hos familievern, helsevesen og andre tjenester, samtidig som han ikke nødvendigvis har utdanningen eller systemene disse institusjonene har.
Mellom «landsbyen hjemme» og ungdommen i Norge
En av de mest interessante delene av Terzics tekst handler om hvem imamen egentlig skal være til for.
Førstegenerasjonen kan forvente at imamen viderefører religiøse og kulturelle tradisjoner fra landet familien kom fra. Han skal kjenne språket, tradisjonene og måten religionen alltid har blitt praktisert på. Terzic beskriver forventningen om at han nærmest skal være en «imam fra landsbyen hjemme». Men landsbyen er ikke lenger rammen for livet til barna.
En ungdom som har gått på norsk skole, snakker norsk med vennene sine og diskuterer kjønn, seksualitet, identitet, tro og individuell frihet i et norsk offentlig ordskifte, kan stille helt andre spørsmål enn foreldrene gjorde.
Dermed havner imamen mellom generasjonene. Foreldrene kan være redde for at barna mister språk, kultur eller religion. Ungdommen kan på sin side oppleve spørsmålene sine som en naturlig del av det å finne ut hvem de er. Terzic mener derfor at unge sjelden først og fremst trenger en imam med raske svar. De trenger en som lytter og er villig til å stå i vanskelige samtaler.
Det er kanskje her begrepet «norsk imam» får sitt tydeligste innhold. Han må kjenne tradisjonen godt nok til å ha religiøs troverdighet, men Norge godt nok til å forstå spørsmålene som stilles.
Må kjenne mer enn islam
Denne dobbelte kompetansen stiller store krav. En imam kan ha mange års teologisk utdanning i Pakistan, Bosnia, Tyrkia, Egypt eller et annet land. Det betyr ikke automatisk at han kjenner norsk barnevern, familievern, likestillingslovgivning, skole, helsevesen eller norske ungdomsmiljøer.
Terzic argumenterer derfor for at språkkompetanse, kulturforståelse og kunnskap om norske samfunnsforhold er blitt en del av selve imamrollen. Det er ikke en helt ny diskusjon. Allerede i 2016 skrev Utrop om Islamic Cultural Centre i Oslo. Arshad Jamil fortalte den gang at moskeens imamer var utdannet i Pakistan, men at han ønsket seg imamer utdannet i Norge.
Ti år senere stiller Terzic nesten det samme spørsmålet: Når får Norge sin første imamutdanning? Spørsmålet handler om mer enn hvor en imam lærer korantolkning og islamsk rettslære. Det handler om hvor kunnskapen om Norge skal komme fra.
Bro mellom moskeen og staten
Den norske imamrollen vokser også fram i møtet med offentlige institusjoner.
Terzic viser til samarbeid med skoler, politi, helsevesen og barnevern. Under koronapandemien formidlet imamer smittevernråd og informasjon om vaksinering. Tilliten folk hadde til moskeen gjorde at informasjon kunne nå mennesker myndighetene ellers kunne ha vanskeligere for å nå. Det gir imamen en posisjon som mellomledd.
På sitt beste kan han oversette mer enn språk. Han kan forklare hvordan offentlige institusjoner fungerer overfor menigheten, og forklare menighetens erfaringer og bekymringer overfor myndighetene. Men også dette skaper dilemmaer. Dersom imamen blir sett på først og fremst som myndighetenes forlengede arm inn i muslimske miljøer, kan han miste noe av den tilliten som gjør rollen nyttig. Dersom moskeene på den andre siden holder hjelpeapparatet på avstand, kan mennesker som trenger profesjonell hjelp bli værende for lenge i uformelle religiøse strukturer.
Fafo-rapporten fant nettopp at samarbeidet mellom moskeer og offentlige tjenester var begrenset, selv når begge arbeidet med mange av de samme problemene. Forskerne beskrev derfor et uutnyttet potensial, men understreket også at studien var liten og at det trengs mer forskning.
Når journalisten ringer imamen etter et terrorangrep
Også mediene har vært med på å skape den moderne imamrollen. Terzic beskriver hvordan journalister kan ringe umiddelbart etter nasjonale eller internasjonale hendelser og forvente et svar. Imamen går da fra å representere én moské til indirekte å bli bedt om å forklare «islam» eller «muslimene».
Problemet er åpenbart: Det finnes ingen imam som representerer norsk islam som helhet. Terzic skriver at komplekse spørsmål om religion og identitet ofte reduseres til enkle motsetninger, og at imamer dermed stadig må forklare eller nyansere spørsmål som allerede er definert av andre.
Det er også her hans åpningshistorie får betydning. Etter et arrangement i moskeen hører han besøkende reagere overrasket:
«Oi, han smiler. Oi, han håndhilser.»
Reaksjonen er vennlig ment. Likevel avslører den en avstand. Menneskene hadde allerede et bilde av hva en imam var før de møtte ham. Terzic mener slike forestillinger ofte er formet mer av medieoppslag og offentlige debatter enn av personlige møter.
En norsk imam trenger ikke være en mindre muslimsk imam
Debatten om norsk islam kan lett ende i et misvisende spørsmål: Hvor mye må islam endres for å bli norsk? Terzics tekst peker mot en annen måte å stille spørsmålet på. En norsk imam trenger ikke være en imam som har lagt bort religiøs tradisjon for å nærme seg majoritetssamfunnet. Han kan snarere være en religiøs leder som kan tradisjonen sin og samtidig kjenner samfunnet han leder mennesker i.
Den forskjellen er viktig. Å vite hva islamske kilder sier om familieliv er én type kunnskap. Å vite hvordan familievernet fungerer, er en annen. Å kunne holde en fredagspreken er én kompetanse. Å forstå hvorfor en 17-åring født på Lørenskog stiller andre spørsmål enn besteforeldrene i Lahore eller Sarajevo, er en annen.
Den norske imamrollen oppstår når disse kunnskapene må brukes samtidig.
Norsk islam bygges nedenfra
Utrops dekning av norsk islam har i stor grad handlet om hvordan muslimske miljøer gradvis tilpasser organisering, språk og praksis til samfunnet rundt seg. Terzics kapittel viser den samme utviklingen på individnivå.
Han beskriver en imam som befinner seg mellom foreldregenerasjonen og ungdommene, moskeen og kommunen, teologien og familiekonflikten, det muslimske miljøet og mediene.
Det betyr også at «norsk islam» neppe blir utviklet gjennom ett vedtak eller av én organisasjon. Den formes gjennom tusenvis av små situasjoner: en fredagspreken på norsk, en ungdom som tør å stille et vanskelig spørsmål, en imam som sender en familie videre til familievernet, et møte med en skoleklasse eller en samtale med politiet.
Terzic avslutter sitt kapittel omtrent der han begynner: i møtet mellom mennesker. Han mener tillit ikke kan vedtas ovenfra, men må bygges gjennom erfaring, dialog og kontakt. Det gir også en mulig definisjon på den norske imamen.
Ikke en imam som har alle svarene, og heller ikke en imam som nødvendigvis mener det samme som majoriteten. Men en imam som kjenner både religionen han representerer og samfunnet menneskene i menigheten faktisk lever i. Det er en langt mer krevende rolle enn bare å stå foran under bønnen.
