Forfatter og skeptiker Bjørn Are Davidsen er kritisk til dem som avviser evolusjon på kristent grunnlag. Han er selv kristen, men mener ikke det er noen grunn til å tvile på at svarene om livets utvikling som biologien gir, er pålitelige.
Foto: Kristian Fabrizio Mendoza

– Kristen kreasjonisme er et problem

– Det er et stort problem når kristne snakker tull om naturvitenskap. Det skrev kirkefaderen Augustin allerede på 400-tallet. Slik kommenterer den kristne skeptikeren Bjørn Are Davidsen debatten om evolusjon. 

Utrop nr. 10/2016 (01.03.2016)

I Norge og andre nordeuropeiske land står evolusjonsteorien sterkt. Men ikke så sterkt som man kanskje skulle tro. I en av få undersøkelser om dette gjort av NRK i 2008, kommer det fram at 83 prosent av befolkningen i Norge er helt eller delvis enig i påstanden om at livet på jorda har utviklet seg. Et høyt tall, men altså langt fra alle. 

Det er særlig i kristenkonservative og enkelte muslimske miljøer evolusjonsteorien avvises. Blant konservative kristne holder man seg heller til det man mener er Bibelens ord om hvordan dyr og mennesker ble til. 

Selv om det å ha en diskusjon om mennesket og alt annet liv har utviklet seg kanskje kan virke utdatert og gammeldags, er det nok å ta en titt på det store antallet innlegg under emneordet evolusjon i den konservative, kristne avisen Dagen for å skjønne at dette er en levende debatt også i Norge anno 2016.

– Bokstavtro misforståelser
En som har lang erfaring med å debattere kristne kreasjonister og som har kritisert kreasjonistisk litteratur gang på gang, er sivilingeniør, forfatter og selverklært kristen skeptiker, Bjørn Are Davidsen. Davidsen er en lidenskapelig forsvarer av fornuft og vitenskap, men også av kristen tro, og han har skrevet bok om hvorfor tro kan ses på som noe rasjonelt. Han har også skrevet en rekke innlegg på skepsis.no og på sin egen blogg om forholdet mellom tro og vitenskap, deriblant evolusjon, og tilbakevist myter om historien. Også Utrops journalist skal få sitt pass påskrevet for sviktende historiekunnskaper i løpet av intervjuet med den entusiatiske formidleren. 

Vi treffer ham på Telenors hypermoderne anlegg på Fornebu utenfor Oslo, der han har hatt sitt daglige virke som produktutvikler de siste 25 årene. 

– Hva er din tilnærming til Bibelen som kristen skeptiker?

– Bibelen er en viktig bok som vi trenger å ha et seriøst forhold til. Den er skrevet over mange århundrer av ulike personer og i ulike sjangre. Tekstene er ikke diktert fra en tidløs dimensjon, men forteller mye om hvordan folk tenkte til ulike tider. Bibelen kan samtidig inspirere oss til hvordan vi bør leve i dag. Men vi må ikke alt bokstavelig – vi kan f eks ikke sende «syndefloder» over dem vi mener handler umoralsk, og det er heller ikke slik Bibelen har blitt forstått opp gjennom historien.

– Kjernebudskapet i Bibelen er slik jeg ser det at vi har en plikt til å være gode mot hverandre. Og det skjer ikke av seg selv. Godhet krever tankearbeid og praktisk innsats. Det er ikke bare å lene seg tilbake. Hvordan skal vi behandle flyktninger og innvandrere? Er det rett å gå til krig? Slike og andre vidtrekkende moralske spørsmål kan Bibelen hjelpe oss med å reflektere rundt, sammen med prinsipiell teologisk tenkning.

– Hvordan kom Guds budskap til menneskene hvis Bibelen er skrevet av mennesker?

Bibelens tekster er produkter av sin samtid. Men deler av Bibelen mener jeg som kristen at stammer direkte fra Gud, f eks det vi kaller de ti bud. Det er vanskelig å lese at beretningen om hvordan Moses fikk steintavlene er ment som noe annet enn en faktisk, historisk fortelling. Budene ble fysisk hogd inn i steinen av Gud selv, slik jeg leser teksten. Det finnes selvfølgelig også sider ved historien om Moses som må tolkes ut fra sin tid, men poengene i de ti bud mener jeg inneholder Guds ord.

– «Hvert dyr og hver plante ble skapt i sitt slag», sier mange kristne kreasjonister. Hvordan ser du på skapelsesberetningen?

– Hvis du leser Første Mosebok bokstavelig, kan det virke besnærende å tolke den dit hen at alle arter ble skapt som de er i dag, og at det ikke skjer noen forandring. Men ser vi på hvordan denne teksten har blitt lest opp gjennom historien, og da lenge før Darwin, er det ikke bokstavelige tolkninger de eneste eller de viktigste. Den store teologen Augustin skrev allerede på 400-tallet boken «Den bokstavelige betydningen av Første Mosebok». Der sier han at skapelsesberetningen opplagt inneholder mye billedspråk. At en allmektig Gud skulle trenge så lang tid som seks dager, er et eksempel. Gud kunne knipset med fingrene og skapt universet. Derfor må Første Mosebok tolkes metaforisk, konkluderer Augustin. De seks dagene er med andre ord en litterær konstruksjon som er ment å få fram noe annet.

– Hva mente Augustin om livets utvikling?

– Augustin skrev ikke om evolusjon i vår moderne forståelse av begrepet, men han nevner at mye i naturen er som «frø» som Gud har lagt ned og som utvikler seg over lang tid. Han la med andre ord vekt på at det skjer en utvikling.

Samtidig er det slik at hvis man leser Bibelen som en bok om biologi, fører det til misforståelser, mener Davidsen. Dette gjelder også ord som «skape», der vi lett tenker at det alltid betyr å skape fra ingenting, mens det i Første Mosebok både snakkes om at noe er «skapt» fra noe annet og kan handle om en måte å fylle eller ordne skaperverket i f.eks. flyvende, krypende og svømmende vesener.

– Da de som skrev Første Mosebok så på verden rundt seg, så de at dyr kun forplantet seg med dyr av samme art. Dyrene hørte altså sammen i ulike «slag», men Bibelen sier ingenting om at det alltid har vært slik, eller at dyra som lever i dag, ikke kan ha utviklet seg fra andre slag.
Det overordnete poenget er at det finnes mange måter å lese Første Mosebok på, mener Davidsen. Den må tolkes ut ordbruk og tenkesett i den historiske epoken da den ble skrevet og ikke ut fra moderne naturvitenskap.

Charles Darwin la med sin bok "On the Origin of Species" (1859) grunnlaget for evolusjonsforskningen.
Foto: Wikimedia Commons
– Det er ikke noe nytt å lese skapelsesberetningen som en fortelling med teologisk betydning, og ikke som en læretekst om biologi, slik folk kanskje tror. Det var ikke noe man begynte med etter 1859. Metaforisk forstålse har en meget lang tradisjon blant teologer, som Augustins skrifter viser.

Det som er nytt, er heller den bokstavelige, kreasjonistiske lesningen, som er et 1900-tallsfenomen, ifølge Davidsen.

– Den amerikanske kreasjonismen som vi kjenner i dag, kan spores tilbake til boka "The Genesis Flood", som ble skrevet av de to urkreasjonistene John C. Whitcomb and Henry M. Morris. Det var utspringet til den ultra-literalistiske formen for evangelisk kristendom som er så utbredt i USA i dag.

– Det var vel en god del motstand mot Artenes opprinnelse da boka kom også?

– At det skal ha vært en voldsom kristen motstand mot boken, er ikke dokumentert i samtiden. Husk at de som hadde tid og ressurser til å drive med vitenskap fram til andre halvdel av 1800-tallet, stort sett var teologene. De visste hva som rørte seg i vitenskapens verden. Fram mot 1900 skjedde det en profesjonalisering av biologi-faget. Dermed oppstod et markeringsbehov, en slags profesjonsstrid mellom profesjonelle biologer og fortidens amatører, preget av en rekke myter og anekdoter om en langvarig strid mellom Kirken og vitenskapen. Resultatet er at det i ettertid har utviklet seg forestillinger om en stor strid da «Artenes opprinnelse» ble lansert. Men det er en myte.

Det som førte til motstand mot evolusjonsteorien fra kirkelig hold, var ikke det vitenskapelige, men to andre perspektiver, nemlig det moralske og det politiske, forteller Davidsen.

– Dersom vi måtte bygge etikk på at mennesker har utviklet seg fra andre dyr, kunne det ha negative moralske implikasjoner, mente man. Og så var det det politiske. Konservative politikere og teologer så på evolusjonistene som tilhengere av de mest radikale strømningene fra Den franske revolusjon. Tidligere varianter av evolusjonsteori hadde nemlig vært kjent lenge. De konservative var redde for evolusjonister og revolusjonære, som de mente var oppviglere og farlige radikalister.

– De fleste av Darwins kritikere var faktisk etablerte vitenskapsfolk som fant vitenskapelige svakheter ved teorien hans, poengterer Davidsen.

Det var selvsagt også teologisk motstand, men mye mindre enn mytene skal ha det til.

– De fleste vanlige troende på 1600, 1700-, 1800-tallet var altså ikke det vi dag vil kalle kreasjonister?

– Hvis du definerer kreasjonist som en person som mener at Bibelen overprøver naturvitenskapen og i tillegg forsøker å «tilpasse» naturvitenskapelige funn og teorier til å passe med Bibelen, fantes det få av dem blant teologene. Det er imidlertid vanskelig å vite hva vanlige kristne mente på denne tiden, for det finnes det knapt kilder på. Men det vi vet, er at kristne stort sett hadde respekt for naturvitenskap.

Illustrasjon fra den katolske presten Nicolas Stenos artikkel fra 1667 der han sammenligner tennene fra et haihode med fossile tenner.
Foto: Wikimedia Commons
– En del kristne reagerte riktig nok når det kom helt nye vitenskapelige teorier, for eksempel da Galileo forsøkte å vise at Jorda går rundt sola. Men hovedgrunnen var at de hadde en bestemt oppfatning om hva som var vitenskapelig korrekt, ikke at de var uenige på religiøst grunnlag. Slik er det alltid når nye teorier kommer på banen. Det tar tid før de blir godt nok beskrevet og forstått, og har tilstrekkelig støtte av empiri. 

– Denne holdningen til vitenskap kan også illustreres med å se på hvordan tenkere har forstått fossiler opp gjennom historien. I antikken mente de færreste naturfilosofer at fossiler var avleiringer av dyr. De trodde fossilene hadde oppstått spontant; at de vokste naturlig fram i steinformasjoner. Senere begynte imidlertid teologer som også drev med vitenskap å tenke at fossiler kunne være spor etter gamle dyr. På 1600-tallet la den danske katolske biskopen og naturforskeren Nicolas Steno (1638-1686) merke til at tennene hos enkelte haier var tilnærmet identiske med fossiler som man visste var svært gamle. Han la frem teorier om hvordan dette kunne ha seg og la på den måten grunnlaget for moderne paleontologi.

– Hva med fortellingen om Adam og Eva? Lar den seg forene med moderne evolusjonsvitenskap?

– Her er det flere ting å si og det gjelder å holde tunga litt rett i munnen. Ser vi først på det vi kaller sjelen, har noen teologer ment at evolusjonsteorien er problematisk hvis man kan utlede fra den at mennesker ikke har en sjel. Imidlertid er diskusjonen om hva sjelen er, ikke helt som mange tenker. I Bibelen er det vanskelig å se at vi «har» en sjel, siden ordet for sjel opprinnelig betyr liv eller livspust. Dermed beskrives vi mer som en enhet av «ånd, sjel og legeme», uten at det er enkelt å definere dem hver for seg. Bibelen snakker om legemets oppstandelse, mens troen på en udødelig sjel kommer fra Platon.

Et annet vanlig tema er spørsmålet om Adam og Eva var to konkrete historiske personer

Denis Alexander fotografert i 2012.
Foto: Wikimedia Commons
– En som har behandlet dette grundig, er den kristne, britiske nevrokjemikeren Denis Alexander i boka «Creation and Evolution – do we have to choose?» fra 2008 (oppdatert 2015). Han laget en skala på fem nivåer som beskriver ulike kristne svar på hvordan evolusjon og skapelse henger sammen. På det øverste nivået ser man på historien om Adam og Eva som en fullstendig ahistorisk fortelling om menneskets tendenser til ikke å leve etisk rett. Rollen Jesus har, er å rette opp i dette på vegne av hele menneskeheten. På nivå to tenker man seg dette som en gradvis protohistorisk modell, som uttrykk for en prosess som har foregått i historien. Over de seneste par hundre tusen år skjedde en økende bevisstgjøring om Guds nærvær og kall til tjeneste. Adam og Eva er metaforer for stammer eller folkegrupper langt tilbake i historien. På nivå tre som også er protohistorisk ser man på Adam og Eva som alle jøders forfar og -mor, altså som historiske personer. De var skapt av Gud, men sviktet Guds oppdrag. Jo lengre ned på skalaen vi går, jo mer nærmer vi oss de bokstavtro tolkningene, der man ser på skapelsen som en endelig handling på kort tid, altså et syn som utelukker evolusjon.

– Er du overrasket over at såpass mange kristne i dag sliter med å forene historien evolusjonsbiologene forteller oss om menneskets opprinnelse og historien om Adam og Eva?

– Jeg er ikke overrasket fordi vi i moderne tid har vent oss til å lese tekster bokstavelig. Det er også Denis Alexanders poeng. Vi har mistet mye av den historiske kunnskapen som skal til for å forstå Bibelen. De siste 100 år har lesningen av Bibelen som en bok om vitenskap, eller i det minste en protovitenskapelig tekst, bredt om seg. Jeg leser derimot Bibelen som en polemisk tekst mot de omliggende kulturer mellom 1000 og 500 år før Kristus. Det er polemikk mot f eks Gilgamesh og andre historier som alle kjente på denne tiden, der man blant annet ikke lenger ser på stjernene eller planetene som guddommelige, men som naturlige og underlagt lover.

– I en slik forståelse må også historien om syndefloden leses moralsk?

– Ja, historien om Noahs ark og syndefloden handler om at vi står ansvarlige overfor Gud for å leve godt sammen og ikke som i Gilgamesh bråker for mye til at gudene får sove. Poenget er ikke en faktisk, fysisk oversvømmelse av jorda, men at vi står under Guds dom fordi vi ikke lever rett. Vi oppfordres oss til å tenke gjennom livsførselen vår.

– Er det problem at et mindretall av kristne forfekter kreasjonisme?

– Ja, jeg synes det er et problem. Det et for det første et folkelig problem som bunner i manglende kunnskap om naturvitenskap. For det andre henger kreasjonisme sammen med tradisjoner i enkelte miljøer. Det har nok ikke blitt flere kristne kreasjonister i Norge de siste årene, men de har blitt mer høyrøstet. Som motvekt til bokstavtro lesninger av Bibelen vil jeg igjen trekke fram Augustin. Han sier følgende: Ikke-kristne kan også lære veldig mye om naturen og den fysiske verden ut fra erfaring og fornuft. Derfor er det for Augustin et stort problem når kristne snakker tull om naturvitenskap. Det vil nemlig føre til at ikke-kristne vil trekke i tvil det kristne sier om andre temaer også.

Det er et samfunnsproblem at mange ikke har gode nok kunnskaper om naturvitenskap, mener Davidsen. Det gir seg utslag i tro på alt fra alternativ medisin og konspirasjonsteorier til kreasjonisme.

– Slik sett er kreasjonisme et symptom på noe som stikker dypere enn bokstavtro religion.

Davidsen understreker likevel at forfattere av kreasjonistisk litteratur kan være både vitenskapelig skolert og intelligente.

– Jeg leser mye av det som kommer av kreasjonistisk litteratur, og jeg må si at enkelte kreasjonister har blitt ganske avanserte i sin argumentasjon. Det er interessant å se hvordan kreasjonistiske forfattere får argumentasjonen til å se troverdig ut ved å bruke vitenskapelige begreper og referanser. Men løfter man blikket, ser man at det som egentlig foregår, er at disse forfatterne er dyktige til å vri på ting og komme med skjeve fremstillinger som ikke holder vann når vi undersøker argumentene og påstandene nærmere.

Les også:

Denne artikkelen er siste i en serie artikler der Utrop har sett nærmere på hva religiøse i Norge mener om evolusjon.