Allah er størst, men å marsjere for fred er også kult

Analysene i boka handler, ikke overraskende, i stor grad om virkningene av terrorangrepene i USA 11. september 2001. Men forfatterne går lenger tilbake for å forklare den økte islamofobien blant briter.
Det er særlig to begivenheter som trekkes fram: utgivelsen av Salman Rushdies bok ”Sataniske Vers” i 1989, og muslimenes reaksjon på utgivelsen, blant annet bokbål. Raseopptøyene i de nord-engelske byene Bradford, Oldham og Burnley sommeren 2001, noen måneder før 11.9, trekkes også fram.
Boka består av 15 kapitler, og forfatterne tar for seg flere temaer på en innsiktsfull måte. Deler av materialet som presenteres er basert på forfatternes egen forskning.

Aller nederst
Det er nå 1,6 millioner muslimer i Storbritannia. De er den største religiøse minoritetsgruppa i landet. Alle sosioøkonomiske indikatorer viser at muslimer med pakistansk og bangladeshisk opprinnelse, er blant de mest marginaliserte gruppene i Storbritannia. Denne boka handler da også først og fremst om pakistanske muslimer og de utfordringer de møter i et såkalt multikulturelt samfunn der islamofobien har fått et stadig sterkere tak på deler av den hvite befolkningen.
Innvandringen fra Sør-Asia satte virkelig fart etter 2. verdenskrig. Immigrantene bosatte seg først og fremst i London og industribyer i Nord-England. Industrien, blant annet tekstilindustri, hadde knapphet på arbeidskraft.
En vanlig forklaring på rasisme er at det skyldes ofrene selv: de bor i ghettoer, de er kriminelle, de er kvinneundertrykkere og de tar jobbene våre. Denne tenkemåten spres også av myndigheter og politikere, så også i Storbritannia.

Ga ofrene skylda
New Labours begrep ”community cohesion” som kanskje kan oversettes til ”samfunn som henger sammen” er et eksempel på å gi ofrene for rasisme skylda for den, skriver Abbas. Innenriksminister David Blunkett var da også svært så ivrig etter å peke på ”moralsk relativisme” og ”overdrivelser når det gjelder kulturell variasjon” i forbindelse med opptøyene i nord. På Blunketts anklageliste var tvangsekteskap og kvinnelig omskjæring. Han ytret også behovet for å teste troskapen til Storbritannia.
Det var verken tvangsekteskap eller kvinnelig omskjæring som utløste opptøyene i Bradford og andre byer. Det var de unge muslimenes marginaliserte posisjon økonomisk og sosialt, rasisme og diskriminering. Den britiske muslimske befolkningen er faktisk både fattig, har dårlig utdannelse, er rammet av høy arbeidsledighet, bor dårlig og har lav kvinnelig deltakelse på arbeidsmarkedet.

BNP-rasismen
At Det Britiske Nasjonalistpartiet (BNP) brukte opptøyene til å spre sin motbydelige rasisme, gjorde ikke situasjonen lettere for muslimene. I et web-prosjekt BNP kalte ”Oldham Harmony” gikk det fram at problemet var muslimsk. En løpeseddel med overskriften ”Islam out of Britain” levner ingen tvil om hvem som er fienden.
Og hvordan har så de britisk-pakistanske muslimene reagert på 11.9.2001? Har de styrket sin muslimske identitet? Hvordan er deres forhold til Jihad, martyriet og terrorisme? Eller har de funnet sin plass i det britiske samfunnet og økt sin deltakelse sammen med etniske briter? Det korte svaret er begge deler, det lengre svaret er mer komplisert og mangfoldig.
Rasisme mot muslimer startet selvsagt ikke med 11.9. En av merkesteinene de senere år var de muslimske protestene i forbindelse med utgivelsen av ”Sataniske Vers”. Islamofobien økte, men denne hendelsen blir også betegnet som et vendepunkt.
Konflikten mellom et sekulært samfunn som forsvarte ytringsfriheten og britiske muslimer som så på Rushdies bok som blasfemi og en fornærmelse mot sin religion, førte også noe godt med seg, hevder forfatteren. Til tross for muslimenes bokbrenning og økt fiendtlighet fra britene, åpnet Rushdie-saken opp en mulighet for mer politisk deltakelse og mer synlighet i det britiske samfunnet.

Coming out med SWC
Britiske muslimer hadde tidligere vært ganske passive på det politiske planet og ikke utmerket seg nasjonalt. Nå fikk de en mulighet til å slåss for anti-rasisme, like rettigheter og for forandring av blasfemilovene, både i lokalsamfunnet og nasjonalt.
Det hevdes også at Muslim Association of Britains (MAB) samarbeid med Stop the War Coalition (SWC) i stor grad har bidratt til å forandre muslimers syn på seg selv. Ved å delta i fredelige demonstrasjoner for en felles sak sammen med andre briter, har de også forandret sine idéer om det å leve i det britiske samfunnet. Det kan bli sett som en form for ”coming out”. Et eksempel på dette fenomenet er britisk-pakistanske Salma Yaqoob som ble leder av Birmingham SWC.

Variert og mangfoldig
Britiske muslimers reaksjon på 11.9, har vært forskjellig, og mange har da også vendt seg i større grad mot religionen. Det understrekes at denne vendingen mot islam, kan bety flere ting. Noen har blitt mer interessert i sin religion og ønsket å få en dypere forståelse av den.
Men å vende seg mot religionen har også betydd noe annet enn økt interesse for islam i snever forstand. For unge muslimer som føler seg urettferdig behandlet i det britiske samfunnet, kan islam framstå som en alternativ ideologi, en følelse av tilhørighet, et middel til politisk mobilisering.
24. august 2003 organiserte den radikale islamistiske organisasjonen Hizb al-Tahrir en konferanse med tittelen: ”Er du britisk eller er du muslim?”. 7000, de fleste unge muslimer, deltok på konferansen. Vi blir bedre kjent med denne organisasjonen og dens politiske mål i boka.
Det bildet som boka presenterer, er likevel et variert og mangfoldig bilde. En konklusjon er at mye muslimsk tro i liten grad er teologisk. De aller fleste har ikke analysert Koranen spesielt nøye. En annen konklusjon er at mens noen muslimer har vendt seg mot politisk islam, heier andre på England i fotball.

Tahir Abbas (red):
Muslim Britain
Zed Books 2005