Jobb er ikke nok

«Jeg vil ha ei hvit jordmor. Jeg vil ikke bli undersøkt av deg. […] Fordi jeg er rasist.»
Slik beskriver Leona hvordan hennes ikke-norske bakgrunn hindret henne i å gjøre jobben sin. Leona er en av ti informanter i Marit Grøslands masteroppgave Litt mindre synlig, og litt mindre usynlig. De ti kvinnene er alle innvandrerkvinner som har bodd lenge i Norge og som har høyere utdannelse og en jobb som tilsvarer utdanningsnivå. I oppgaven tar Grøsland for seg arbeidsplassen som en arena for integrering og samtidig en arena for ekskludering.
Da Grøsland startet arbeidet med masteroppgaven sin ønsket hun å presentere suksesshistorier om godt integrerte kvinner ved norske arbeidsplasser.
Men hun skulle oppdage at det å være i arbeid ikke er ensbetydende med å ha overvunnet hindrene i integreringsprosessen.

Pauserommet
Leonas uttalte erfaring med åpen rasisme på arbeidsplassen tilhører sjeldenhetene i Grøslands funn. Grøsland tror at en av grunnene til dette er at de ikke ønsker å gjøre seg selv til offer.
– Leona selv forteller at hun ofte søkte etter andre forklaringer på hvorfor pasientene ikke ville undersøkes av henne. For eksempel mente hun at det kunne komme av at hun hadde et ungt utseende. Å finne alternative forklaringer ble en motstandsstrategi mot å bli et offer for rasisme.De fleste av Grøslands informanter fortalte om mer subtile former for ekskludering. Kvinnene opplever at språklige barrierer kan bidra til følelsen av å være utenfor. Og det stedet flere av dem føler seg mest utsatt, er arbeidsplassens pauserom.
– I arbeidssituasjonen er kommunikasjonen som regel preget av korte, klare beskjeder, men i de mer uformelle sammenhengene har flere av kvinnene problemer med å henge med. Det er vanskelig å forholde seg til flere talere, raske emneskift og vanskelige dialekter. En strategi blir derfor å trekke seg unna, og ikke delta i det sosiale fellesskapet, forteller Grøsland.
På denne måten kan kvinnene unngå konfrontasjoner, men deres «annethet» blir samtidig synliggjort. De opplever å stå utenfor det sosiale fellesskapet på arbeidsplassen, og å bli oppfattet om lite sosiale.
Leonas erfaringer fra en internasjonal arbeidsplass skiller seg ut. Når det ble snakket engelsk, følte hun samhørighet med kollegaene – i likhet med dem hadde hun ikke engelsk som morsmål. Leona opplevde derfor økt trygghet og selvtillit, språket ble et symbol på tilhørighet og hun følte seg inkludert.
– Hennes identitet som etnisk minoritet blir i denne situasjonen mindre betydningsfull, forklarer Grøsland.

Synliggjøring og hierarkisering
Kvinnene har også en felles opplevelse av å bli gjort til den andre gjennom å bli veldig synlig.
– Fordi informantene mine er høyt utdannet, befinner de seg i stillinger der det er få andre innvandrere. Dette kan føre til at deres utenlandske bakgrunn blir ekstra synlig. De blir gjort til representanter for minoriteten og føler seg eksponert på grunn av sin ikke-norske bakgrunn, sier Grøsland. Noen av kvinnene opplever at deres posisjon på arbeidsplassen blir overskygget av deres posisjon som etnisk minoritet.
– Ianja, opprinnelig fra Iran, forventer å få respekt fra kollegaene som deres overordnede, men opplever istedenfor at hennes posisjon som outsider overskygger posisjonen som overordnet. Profesjonshierarkiet blir rett og slett byttet ut med et etnisk hierarki. Dette er en måte de norske kollegaene demonstrerer makt og utligner maktforholdet i stillingshierarkiet.

Norsk identitet
Selv om språket kan skape barrierer for inklusjon, kan det ifølge Grøsland se ut som at det er de forventningene og forestillingene som kvinnene stilles ovenfor som representerer den største barrieren mot å bli inkludert i et norsk arbeidsfellesskap.
– Det norske likhetsidealet fører til en utestengning av det en oppfatter som forskjellig. Dette er et stort problem for mange av kvinnene jeg snakket med. Samtidig som de blir definert som forskjellige, opplever kvinnene et krav om å være like. «Den norske måten» å leve på settes frem som ideal. En av kvinnene forteller at selv om hun går på ski og drar på hyttetur, blir hun likevel oppfattet som «ikke tilstrekkelig norsk». Grøsland mener det «norske» ofte forbindes med det å være likestilt kvinne, og at ‘likestilt kvinne’ og ‘innvandrerkvinne’ i mange sammenhenger blir satt opp som begrepsmessige motsetninger.
– Mekana, som blir med kollegaene ut på byen, fremstår som en likestilt kvinne. Hun blir berømmet og anerkjent for å gjøre det på «den norske måten» når hun bryter med kollegaenes forestillinger om henne fordi hun drikker alkohol og er sent ute på kvelden.

Stereotypier
Flere av kvinnene opplevde seksualiserte stereotypier knyttet til landbakgrunnen sin. Chanin, en kvinne med thailandsk bakgrunn, ble oppringt på restauranten hun drev, med forespørsel om de solgte noe annet enn mat. Forestillingen om at mange thailandske kvinner er prostituerte spilte antakelig inn.
– Kvinnene blir tillagt en rekke egenskaper de ikke identifiserer seg med. En slik uønsket oppmerksomhet gir en opplevelse av at deres etniske bakgrunn stadig blir synliggjort.
Afrikanske kvinner blir gjerne betraktet som prototypen på den seksualiserte kvinnen. Jannet, opprinnelig fra Uganda, føler seg plassert i en «boks» som setter grenser for hvordan det er akseptert at hun beskriver seg selv, og som bidrar til å begrense hennes handlingsrom. Jannet klarer ikke slippe vekk fra kroppens sosiale betydninger, som afrikansk kvinne blir hun antatt å være lett på tråden.
– Kjønn, etnisitet og bakgrunnsland henviser kvinnene til bestemte subjektposisjoner de forventes å handle ut ifra. De blir ansett som del av en «kultur», ikke som enkeltindivider.

Majoritetens makt
Informantene forteller alle om mer eller mindre subtile ekskluderingsprosesser som gjør at kvinner med innvandrerbakgrunn kan føle seg satt utenfor det sosiale fellesskapet på arbeidsplassen. Grøsland opplever at mange majoritetspersoner har en tendens til å legge ansvaret for integrering på den enkelte innvandrer. Dersom integreringen ikke lykkes, er forklaringen gjerne at den enkelte ikke snakker godt nok norsk, eller at denne ikke gjør nok for å «integrere seg». På denne måten fritas nordmenn fra ansvaret for samhandling. Hun har en klar oppfordring til videre integrerings- og inkluderingsarbeid:
– Integrering, eller inkludering, må sees som en toveisprosess. Jeg mener at majoriteten må være seg sitt ansvar bevisst, en kan ikke legge hele ansvaret for integrasjon på minoriteten. Majoritetens makt til å ekskludere og til å holde noen utenfor må i større grad bli gjort til et tema i innvandringsdebatten.

(Tidligere publisert i KILDEN)