- Fredskonferanse under krigsfare - 24.04.2024
- Slår på stortromma med Shabana-prisfest - 24.04.2024
- – Hærverk møtt med motstandskraft og støtte - 24.04.2024
Opplegget var spesielt tilrettelagt for ungdomsledere, ungdomsarbeidere og sosialarbeidere. Gjennom interkulturelle læringsteknikker ble deltagerne lært opp til å forstå og oppdage de ulike konseptene innenfor kulturelt mangfold og medborgerskap, særlig med fokus på aktuelle forhold i Europa.
Flernasjonal profil
Hele 11 land var med på seminaret, blant annet folk fra Nederland, Belgia, Storbritannia, Slovenia, Italia, Tyrkia, Irland, Polen, samt Sverige, Finland og Norge. En mildt sagt spennende gruppe, med stor geografisk avstand og aldersmangfold. Egentlig mente alle at aldersforskjellene kom godt med. Da hadde alle og enhver en historie å fortelle og erfaringer å dele når det gjelder ungdomsarbeide.
Interkulturell læring
Gjennom seminaret fikk vi en innføring i de ulike læringsmetodene og hvordan disse kunne overføres til forskjellige prosjekter. Et annet viktig poeng var å kunne identifisere og reflektere over vanlige misforståelser og konflikter som kan oppstå når man gjennomfører internasjonale ungdomsprosjekter. Nederlandske, norske og britiske ungdommer kan eksempelvis ha et mer avslappet forhold til alkohol og fritid, mens franskmenn og enkelte land fra den gamle østblokken kan forvente større formalitet og disiplin. Ved å bruke til tider krevende metoder for uformell læring ble vi utfordret til å være aktive deltagere fremfor passive mottakere av ulike størrelser av kommunikasjon.
Kultur-fetisjisme
I tillegg til den sedvanlige seminarsittingen hadde fant det sted et fast opplegg med kulturkafeer. Hver nasjon skulle presentere sine typiske eller ”stereotypiske” gjenstander. Vi endte opp sammen med to svensker og den ene finnen for å lage en nordisk kaffepause. Norsk husholdningssaft og Røyksopp fra CD-anlegget ble kombinert med svensk Wasa-brød og den finske Kalevala-boken.
En skinhead og en prest
Hele gjengen traff etter hvert på hverandre inne på en stekende het Amersfoort stasjon. Koordinator Mireille og nestansvarlig Kyra hilste oss alle velkommen. To mannsfigurer stikker seg ut: den ene en gråkledd, lavmælt og velfrisert katolsk prest som kaller seg ”Francis”. Den andre fyren ser glattbarbert ut, og har på seg kakibukser og militærstøvler. Flere starter å humre.
Glattbarberte ”Kevin” gjør så godt han kan for å bekrefte våre fordommer. Han oppfører seg regelrett overlegent til tider, klager på det store EU-flagget i seminarrommet, og prøver den første kvelden blant annet å tvinge oss til å delta i en lek hvor vi må kalle taperen for ”dumskalle”. Undertegnede og flere andre føler seg noe utilpass.
Hele gruppen innser imidlertid et par timer senere at vi ble lurt trill rundt. De heter egentlig Jo Wim, og er våre trenere fra Belgia. Vi hadde gjennomgått vår første øvelse i gruppedynamikk, uten selv å være klare over det.
Statslek
Den ene dagen vi ble oppdelt i mindre grupper og skulle gjennomføre et simulasjonsspill. Alle hadde endt opp som virtuelle flyktninger, og fikk hver sin bit av et nytt land tilgodesett av et ”internasjonalt rådsorgan”. Alle tre ”stater” skulle samarbeide innad, og med hverandre. Særlig når det gjaldt veibygging. Uten en vei som linket alle til hverandres byer og arbeidsplasser ville det enkelte lands befolkning lide massehungersnød og sikker undergang.
Under spillets gang fikk vi erfare hvor vanskelig det egentlig er å gjennomføre praktisk politikk, og hvor hardt det kan være å blidgjøre alle borgere og naboer. Gruppene klarte ikke å samarbeide optimalt under det sterke presset, og spillet så på et tidspunkt ut til å utvikle seg veldig kompetitivt. Her gjaldt det å ha best mulig samferdselsstandard, størst og mest utviklede byer, samt å ta inn minst mulig nyankomne ”flyktninger”, noe som ville gå utover statskassen. Til slutt klarte kun to av de tre landene å overleve.
Korrupte politikere og oss
Før simulasjonen ble vi spurt hva vi i fremste rekke forventet av politikere og offentlige tjenestemenn. Flesteparten svarte redelighet og ubestikkelighet. Men når Jo og Wim oppsummerer spillet, informerer begge til alles overraskelse at over 2/3 av gruppedeltagerne faktisk hadde vært korrupte. Hver gruppe hadde nemlig fått et ekstrabeløp som de ikke trengte å si ifra om til de andre eller ”finansorganet”. Flere av deltagerne føler seg meget utilpass, og prøver å forsvare seg med å si at ekstrabeløpet skulle brukes til sosiale formål, til å bygge flere veier, flere arbeidsplasser og flere satellittbyer i utkantene.
– Hvis dette ikke er å være sleip og uredelig, hva er det da?, spør en av deltagerne. En annen kontrer med å si at ” hvis dette virkelig var korrupsjon, ville vedkommende gitt alt til seg selv istedenfor å hjelpe borgerne som man har ansvaret for og skal hjelpe økonomisk. Spesielt i en nøds- eller krigssituasjon kan dette være eneste utvei”.
Vennskapelig avskjedsklem og håp om nytt samarbeide
Vemodige tok vi farvel med folk den siste kvelden. Uformelt tar folk kontakt med hverandre og lager planer for hva som kan bli neste samarbeidsprosjekt, enten det er snakk om en utveksling, seminar eller volontørtjeneste. Alle som jeg snakket med var langt på vei enige i at treningen hadde vært veldig givende, men også krevende.
– For meg har dette vært en spennende og en helt ny erfaring, sier britiske Sharron Edy (42), som også legger til: – trainingsseminarer hjemme i Storbritannia er langt mer kjedelige og akademiske.
Stor integreringsforskjell
– Folk med minoritetsbakgrunn har det klart bedre i Brussel enn i flere deler av Flandern, forteller Emilie van Laer.
23-åringen, som kommer fra en tospråklig familie, er jusstudent. I tillegg til å jobbe som ungdomsvolontør i den nederlandske organisasjonen ConYoungTion er hun lokal representant for ELSA (European Law Students Organization) hjemme i Leuven.
– Gjennom ELSA organiserer vi bl. a utvekslinger mellom fransk- og flamsktalende universiteter, hvor målet er å overvinne sterke språklige skillelinjer, forteller hun.
Møtes på halvveien
Van Laer er sterkt engasjert i Israel-Palestina-saken. Via arbeidet i ConYoungTion har man fått i stand ulike ”fredsseminarer” for arabiske og israelske ungdommer.
– Her er det snakk om utvekslinger mellom unge fra begge leire, hvor også nederlandske og belgiske ungdommer har vært invitert.
Hun kjenner seg igjen i situasjonen hjemme i Belgia. Det kjølige forholdet mellom flamsktalende i nord og fransktalende i sør. I tillegg finnes det i østdelen av landet en marginalisert tyskspråklig minoritet.
– For meg er det viktig å bidra til at folk møtes på halvveien, til tross for at vi er forskjellige når det angår språk, kultur, nasjonalitet og religion. Jeg synes vi i det minste skal forsøke å forstå hverandre.
Integrering avhengig av hvor en bor
Hjemme i Belgia er situasjonen ganske stedsbetinget for integrering av nyankomne, hevder van Laer.
– Enkelte steder satser på at folk lettere får jobb og blir en del av lokalsamfunnet. Brussel har tradisjonelt sett vært i en særstilling, som hovedstad og europeisk stormetropol. Her har man lettere adgang til statlige organer, samt hjelpe- og interesseorganisasjoner som kan ta seg av ens sak. Samtidig er Brussel stedet der vi finner størst motsetninger mellom ulike folkegrupper.
Van Laer svarer for seg selv. – Jeg er ingen spesialist” sier hun med et lurt smil.
– Egentlig har ikke vi belgiere noen felles nasjonal handlingsplan når det gjelder innvandring, integrering og inkludering. I Wallonie (den fransktalende landsdelen) ser det ut til at man ennå leter etter et klart og konsekvent regelverk, og at politikken er mindre regulert. I Flandern har man bedre oppfølging, men også et strengere system, noe som kan være både positivt og negativt.
Noe som naturligvis har påvirket belgisk innvandringspolitikk til å bli strengere, og da særlig i de flamsktalende områdene, er økt politisk innflytelse av høyreradikale og nasjonalistiske Vlaams Belang de siste 15-20 årene. Vlaams Belangs nå høye oppslutning skyldes like mye radikale nasjonalister, anti-globalister og innvandringsmotstandere.
– I sørdelen finnes det også et lite parti på ytre høyre fløy, som egentlig aldri har blitt noe særlig stort. Wallonere er ikke så veldig nasjonalistiske av seg, oppsummerer van Laer tenkende.
