Fribylivet ingen dans på roser

0Shares

De norske fribyene får offentlig støtte blant annet fra UD. Forfatterne selv blir gitt muligheter til å skrive i to år, noe som i regelen inkluderer varig opphold i form av politisk asyl. Når den økonomiske støtten så faller bort, vil kun et fåtall kunne fortsette å skrive på heltid. Men dette gjelder jo også for mange nordmenn, og fribyforfatterne er i tillegg som oftest avhengige av oversetterhjelp. Overgangen blir vanskelig for mange, og flere har måttet gå over til å motta sosialhjelp. Men dette er det blitt gjort noe med i det siste.
Kontoret til International Cities of Refuge Network (ICORN) i Stavanger, fungerer som internasjonalt hovedkvarter for nettverket av fribyer, og samarbeider her til lands særlig med Norsk PEN. Norge huser nå i alt ti forfattere i til sammen ni byer, og når tallet for hele Europa ligger så vidt over 50, kan man konstatere at Norges bidrag er betydelig. Ordningen er utvilsomt svært eksklusiv, men tanken er at det er spesielt viktig å beskytte en håndfull mennesker som kan fungere som formidlere.

Før, under, etter
I vår arrangerte Nobels Fredssenter en litteraturkveld i forbindelse med utstillingen ”Ytringsfrihet – Hvor går grensen?”. Utrop møtte den tidligere fribyforfatteren Soudabeh Alishahi fra Iran, som skulle presentere seg selv og sin litteratur sammen med Kamran Mir Hazar fra Afghanistan og Mansur Rajih fra Jemen. Alishahi kom til Norge i november 2000 og har erfaring med hele prosessen – fra før, under og etter statusen som fribyforfatter. I 2002 fikk hun utgitt novellesamlingen ”Midtveis” på norsk, etter å ha forfattet den på farsi.
– I Iran fikk jeg gitt ut en bok i den lille perioden med tøvær som fulgte da reformisten Khatami ble valgt til president i Iran i 1997. Boken heter ”Blå og rød” og handler om kvinner. Men det var ikke på grunn av dette at jeg kom i myndighetenes søkelys, det skjedde da jeg ønsket å starte en forfatterforening.
– Jeg var to ganger i fengsel, og den siste var en svært vond opplevelse. Etter å ha blitt torturert ble jeg bare sluppet rett ut på gaten, og jeg visste ikke en gang hvor jeg var. Da jeg endelig kom hjem tok min 16 år gamle sønn bilder av meg for å kunne dokumentere overgrepene.

Godt å bli trodd
– Mannen min hjalp meg og datteren vår å flykte. Vi dro over til Tyrkia i privatbil og med falsk pass. Jeg visste ikke hvor vi skulle, men noen hadde opprettet kontakt med Den norske forfatterforeningen og Norsk PEN. Det eneste jeg visste om Skandinavia var basert på de inntrykkene jeg hadde fått gjennom å lese Astrid Lindgren. Jeg husker at ”Mio, Min Mio” fikk meg til å gråte …
– Mitt første møte med Norge var på en liten politipost på Oslo S, der de høflig henviste meg til hovedpolitistasjonen på Grønland. Jeg husker datteren min sa: ”det var hyggelig politi”! Jeg ringte straks til Forfatterforeningen, og to dager senere satt jeg og spiste middag med Karsten Alnæs, og senere med Kari Vogt. Allerede tre måneder etter at jeg ankom Oslo fikk jeg tak i den leiligheten jeg bor i i dag.
–  Det beste med disse menneskene var at jeg følte at de trodde på meg, og det var viktig. De to årene som fribyforfatter var blant de lykkeligste i mitt liv. Mannen min var kommet, og senere barna mine. Sønnen min fikk først ikke familiegjenforening fordi han var blitt myndig, men takket være blant annet Kjell Olaf Jensen i Norsk PEN fikk han også opphold etter hvert.

Kulturrådet sier nei
Flere gjester har kommet til rundt bordet vårt, inkludert Kjell Olaf Jensen selv, og Mansur Rajih, som har 15 år i fengsel i Jemen bak seg. Ufattelig nok satt han halvparten av denne tiden lenket til en murvegg. Rajih arbeider nå ved Stavanger fribysenter, mens Alishahi har måttet legge forfatterkarrieren midlertidig på hylla og nå jobber i barnehage.
Kjell Olaf Jensen mener Kulturrådet bør legge forholdene mer til rette for fribyforfatterne, ikke minst i anledning Mangfoldsåret 2008: – De vurderer bare å støtte bøker som er skrevet på norsk. Jeg har selv foreslått at dette burde omformuleres slik at det omfatter alle bøker som er skrevet i Norge, men det har de sagt nei til.
Alishahi sukker: – Kulturrådet krevde at jeg måtte være aktiv som forfatter, selv om jeg hadde skrevet en roman. Nå er jeg mindre aktiv, fordi jeg må jobbe. Når statusen som fribyforfatter løper ut, så er det er ingen som tar over, så gradvis blir det litterære nettverket borte.

Skolebesøk
Det er ikke helt riktig at det ikke finnes noen tilbud; blant annet arrangerer Norsk Forfattersentrum forfatterbesøk til skoler rundt omkring i landet. Sannheten er vel at det er ytterst få som har en særlig glamorøs forfatterhverdag i Norge nå, og at det er mange som føler de brenner inne med sine historier.
Utstillingen om ytringsfrihet varte fram til 25. mai, og ble 5. juni avløst av en annen, med temaet ”slumbyer verden over”. Rakk du ikke den ene, så rekker du den andre.