Aleksandr Lukasjenko – Den siste europeiske diktatoren

Som kandidat til Hviterusslands presidentvalg i 1994 hyllet han Adolf Hitler og KGB-stifteren Feliks Dzjerzjinskij for deres lederevner. Etter at han ble president har han drevet Hviterussland stadig nærmere diktaturet. Han spilte på sine mest fremtredende ferdigheter som politiker: evnen til å fange opp stemningen blant vanlige hviterussere, og til å fortelle dem det de ønsker å høre i emosjonelle taler.

Etter folkeavstemningen i 1996, gjennomførte president Lukasjenko (på grunnlovsstridig vis) endringer i grunnloven som ga presidenten fullmakt til å vedta lover per dekret.

Motstanderne sier avstemningen der Lukasjenko sikret seg et 70 prosents flertall for tilnærmet diktatoriske fullmakter var full av fusk. Han utnevnte på egen hånd et nytt “parlament” etter å ha oppløst den valgte nasjonalforsamlingen.

Nå har han fullmakter til å endre grunnloven, få kontroll med parlament og domstoler og sikre egen makt i lang tid fremover. Verken Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeide i Europa (OSSE), Europarådet eller EU har anerkjent folkeavstemningen i 1996 eller institusjonene som sprang ut av den.

Opposisjonen ble allerede på midten av 1990-tallet kastet ut av de politiske beslutningsprosessene. De har siden den tid vært tvunget til å føre sin kamp mot presidentens politikk på gata, og forenes av kampen for å gjeninnføre demokratiet og Hviterusslands uavhengighet.

Denne kampen har vært preget av gateslagsmål med regimets sikkerhetsstyrker og politiske forsvinninger, noe som illustrerer Lukasjenko-regimets mørkeste side, det totale fravær av respekt for menneskerettighetene. Både innbyggernes og de statsansattes frykt for represalier er en fundamental del av Lukasjenkos maktbase.

Landet har en ekstremt stram valutapolitikk der en dollar skal ifølge Lukasjenkos dekret holdes fast til en kurs på 17 800 hviterussiske rubler, har ført til at Minsk nesten ikke har utenlandsk valuta igjen. Reservene er anslått til rundt 50 millioner dollar, ikke engang nok til å betale landets nødvendige kornimport.

Hviterussland er på randen av en økonomisk krise, som bare skjules av den politiske maktkampen og av den politiske sensuren. Avisene merker et konstant press fra myndighetenes side, alle TV-stasjoner unntatt én er tatt av luften, radiostasjoner som har våget å gi uttrykk for kritikk av presidenten er stengt «av tekniske grunner» og utstyret som videreformidler de russiske TV-kanalene til Hviterussland er merkelig ofte «til reparasjon».

Myndighetene har benyttet seg av et brutalt politiregime og et lydig rettsvesen (som flere ganger har brutt nasjonale og internasjonale rettsstandarder) til å undertrykke politisk dissens og uavhengig virksomhet.

Journalister overvåkes og fengsles. Advokater som har forsvart opposisjonelle har blitt fratatt lisensen. Uavhengige organisasjoner har blitt oppløst og fratatt sine eiendeler.

I tillegg har myndighetenes kontroll over økonomien medført hyperinflasjon, svekket levestandard og skapt omfattende sosiale problemer for hele befolkningen.

Hviterussland som har en meget anonym tilværelse i hjertet av Øst-Europa, blir nå regnet for å være Europas siste diktatur.